Skal intelligens automatiseres vekk fra mennesker?

Dette er en kronikk. Den gir uttrykk for skribentens meninger.

«Make her be chained to the bed, crying, legs apart. Make sure to use her real face.» («La henne være lenket fast til sengen, gråtende, med bena fra hverandre. Sørg for å bruke det ekte ansiktet hennes.»)

Dette er en faktisk bestilling, skrevet åpent på X til KI-modellen Grok. Og det er bare én av mange i bølgen av brukere som KI-genererer deepfake pornografisk innhold av ekte kvinner og barn.

Bare for å være tydelig: Det mangler ikke på hverken pornografisk eller overgrepsmateriale på internett. Disse brukerne leter ikke etter seksualisert innhold. De vil skape det mot kvinnenes vilje. Bruke ekte ansikter fordi disse tilhører kvinner som ikke samtykker. Fraværet av samtykke er selve målet.

Grok er utviklet av Elon Musks selskap xAI. Det ble lagt inn i den føderale innkjøpsordningen av Donald Trump i fjor, kort tid etter at han signerte et forbud mot «woke AI».

På den lange listen over ting Trump har signert, finner vi ironisk nok også den såkalte Take It Down Act. Den skal gi strengere straffer for distribusjon av blant annet deepfake- og hevnporno. Men til tross for protester fra ulike amerikanske interessegrupper er ikke Grok blitt fjernet fra føderale systemer. Tvert imot tok Pentagon den i bruk i januar.

• Les også: Datasentre er som våpenfabrikker

Dystopisk om KI

Under en konferanse i Washington D.C. i mars sa Sam Altman, lederen av OpenAI, at «we see a future where intelligence is a utility, like electricity or water, and people buy it from us on a meter» («Vi ser en fremtid der intelligens er en tjeneste, som elektrisitet eller vann, og folk kjøper det fra oss etter forbruk»).

Flere har reagert på utsagnet, som kan tolkes dithen at intelligens skal automatiseres vekk fra mennesker og bli til et produkt.

Fremtidsvisjonen om intelligens som forbruksvare er en smule dystopisk.

Det er ironisk at Altmans analogi inneholder både strøm og vann, som KI-systemer (kunstig intelligens) av typen han omtaler, bruker enorme mengder av, hvilket igjen fører til økte levekostnader for borgere.

En annen, ikke-uttalt ironi er at disse KI-systemene er utviklet ved bruk av data som er stjålet nettopp fra menneskene som betaler for dette ressursbehovet.

Utover all ironien er fremtidsvisjonen om intelligens som forbruksvare en smule dystopisk. KI-verktøy overtar i økende grad småvalg og refleksjon for oss: hva vi skal spise, hvor vi skal reise, hvordan vi løser konflikter.

Forskning viser at slik kognitiv avlastning over tid svekker evnen og viljen til kritisk tenkning. Hvis vi kompenserer for våre reduserte kognitive evner ved å kjøpe intelligens fra KI-selskaper, vil det effektivt ha skjedd en forflytning av intelligens fra hodet vårt til et knippe markedsaktører.

I første omgang reiser dette spørsmål om tilgang, maktkonsentrasjon og hvem som bestemmer hva som er sant. For hvordan ellers skal vi vite hva som er sant, enn ved bruk av intelligens? I neste omgang blir det et spørsmål om frihet.

I innovasjonslitteraturen beskrives frihet som selve drivkraften bak teknologisk utvikling. Men om det nåværende steget i utviklingen gir oss frihet fra å tenke, hvem skal da bestemme hva det neste steget blir?

En ny magisk Disney-greie

I fjor inngikk Mattel (som lager Barbie) samarbeid med Open AI for å lage «AI-powered products and experiences» («KI-drevne produkter og opplevelser»). Målet er å bringe «the magic of AI» til lek.

Formuleringen fremstiller KI som en magisk ny Disney-greie. KI er så klart ikke magi, selv om avansert teknologi kan oppleves som magi fra forbrukersiden. Det er et åpent spørsmål om det er lurt å dytte KI-basert teknologi inn i barns lek, men Mattels motivasjon bak samarbeidet er åpenbar: De ønsker, som mange andre, å være tidlig ute med KI.

Dette ønsket er stadig mer utbredt. Flere selskaper, som Meta, Duolingo, Fiverr og Shopify, har vært åpne om at de presser ansatte til å bruke KI-verktøy.

Dogmaet om at KI må brukes til absolutt alt, gjør det til målet snarere enn middelet.

Lederen i Fiverr skrev i en e-post til ansatte at «KI kommer og tar jobben deres». Hos Shopify sier lederen at de evaluerer ansatte basert på hvor mye de bruker KI i jobben. Lederen i Zapier uttalte at det er uakseptabelt om for eksempel HR-ansatte motsetter seg bruken av KI-verktøy for ansettelser.

At KI-teknologi kan gjøre oss bedre, er hevet over enhver tvil. Men dogmaet om at det må brukes til absolutt alt, gjør KI til målet snarere enn middelet.

• Les også: Velg bort KI-verstinger. Gjør det nå

KI er målet

KI-tilbydere er tjent med at produktene deres integreres i vanene og kulturen vår. Vi har KI-funksjonalitet nærmest overalt, inkludert i e-poster, sosiale medier, biler, smarttelefoner, briller, vaskemaskiner, kjøleskap – og snart også leker. Folk oppfordres til å bruke KI til enkle gjøremål vi før brukte hjernen vår til.

Jo mer vi bruker KI-verktøy uten å tenke over det, desto enklere blir det å tilby stadig ny, også verdiløs eller skadelig, KI-teknologi.

Noen steder er KI integrert som standard, og det er lite vi kan gjøre for å unnslippe. Min egen e-postklient insisterer hardnakket på at den skal hjelpe meg å skrive e-postene mine. Lederen av Meta ønsker at vi skal bli nære venner med chatboter.

Glem årsakene bak ensomhetsepidemien eller risikoene forbundet med KI-psykose. KI er målet. Jo mer vi bruker KI-verktøy uten å tenke over det, desto enklere blir det å tilby stadig ny, også verdiløs eller skadelig, KI-teknologi. Og er det noe KI-selskaper vil være tjent med, så er det et samfunn av avhengige brukere. Særlig nå som de for alt i verden må unngå at KI-boblen kollapser.

Å bruke KI-produkter er ikke det samme som å ha KI-kompetanse

At verdens mektigste selskaper er gode på KI, er ingen tilfeldighet: KI er kjempenyttig for måloppnåelse. Men: å bruke KI-produkter er ikke det samme som å ha KI-kompetanse. En avhengighet av kommersielle KI-produkter gjør oss til konsumenter prisgitt en utvikling andre styrer.

Jeg foreslår at vi begynner å skille mellom to situasjoner når vi snakker om KI-bruk i Norge: Hvis en virksomhet bruker et KI-system de selv har utviklet, bør vi si at de bruker KI. Hvis de derimot bruker et eksternt utviklet KI-system de ikke kunne utviklet selv, bør vi si at de har outsourcet deler av virksomheten til en KI-leverandør.

Det som virkelig må beskyttes

Problematikken stikker dypere enn kun eksplisitt bruk av KI-verktøy, nettopp fordi KI-funksjonalitet bygges inn i stadig flere systemer.

Teknologi former ikke bare vanene våre, men hvordan vi oppfatter virkeligheten.

En fersk sak som illustrerer dette godt, er argumentene mot regjeringens nye lovforslag om å senke aldersgrensen på sosiale medier. Disse går ut på at barns ytrings- og informasjonsfrihet må beskyttes, mens det som virkelig må beskyttes, er barns frihet til å leve i en annen virkelighet enn den de innlemmes i av KI-drevne anbefalingsalgoritmer.

Sannheten er at hver eneste gang myndigheter paralyseres av at det er vanskelig å lage eller finne de nødvendige tekniske og juridiske løsningene for å beskytte forbrukere mot KI-selskapers makt, overlates makten til nettopp disse selskapene.

Teknologi former ikke bare vanene våre, men hvordan vi oppfatter virkeligheten. Utover den økonomiske og suverenitetsmessige motivasjonen for ikke å være avhengig av amerikanske leverandører, bør vi ha en ambisjon om selv å forme hvilke muligheter vi ser, og hvilken fremtid vi klarer å forestille oss.

Denne kronikken ble første gang publisert i Aftenposten 17. mai 2026.