Inga Strümke: Datasentre er som våpenfabrikker

Dette er en kronikk. Den uttrykker skribentens mening.

Norske skyleverandører har hatt en eventyrlig vekst etter at Trump ble president. Vi har skjønt det Europa har jobbet for i lengre tid, nemlig at vi må ha kontroll på skyene våre.

Nå har krigen i Iran satt fyr på temaet. Få dager etter at USA og Israel startet krigen, traff iranske Shahed-droner Amazon-eide datasentre i Emiratene og Bahrain. De umiddelbare følgene etter angrepet merkes på betalingsløsninger og transporttjenester, men det større bildet er langt mer dramatisk.

Skyen holdes i live av datasentre

Men først: Hva er denne skyen? (Hopp over dette avsnittet om du har full kontroll.) Kort fortalt handler det om datalagring og regnekraft som ligger på internett i stedet for på en datamaskin.

Skyen holdes i live av datasentre, og hvis du bruker Google Drive, Microsoft OneDrive eller Apple Icloud, har du allerede data i skyen. I tillegg til de nevnte er Amazon Web Services (AWS) blant verdens viktigste skyleverandører. Skytjenester gjør det mulig for selskaper å bruke avanserte digitale tjenester uten å måtte bygge egne IT-løsninger: Data lagres og digitale tjenester kjøres direkte fra skyen.

Også norske bedrifter satser tungt på skytjenester. Men på tross av det høytsvevende navnet har det hele ingenting med faktiske skyer å gjøre. Dataene ligger og beregningene gjøres i fysiske datasentre som står på landjorden og går på strøm.

• Les også: Velg bort KI-verstinger. Gjør det nå

Moderne krigføring er datadrevet

Men hvorfor bruker iranerne energi på angripe datasentre heller enn militærbaser?

Moderne krigføring er datadrevet og distribuert. Det amerikanske forsvarsdepartementet (DOD) har over flere år bygget opp samarbeid med kommersielle skyleverandører, som AWS, Microsoft og Google.

Data kan lagres flere steder, og trafikk kan rutes andre steder om et datasenter går tapt.

Den militære fordelen dette gir, er datasamling på slagmarken: I krigsoperasjoner kommer data fra et mylder av ulike kilder, som radarer, satellitter, droner og våpenplattformer. Skytjenester kan sammenstille disse nærmest i sanntid og gi oversikt og situasjonsforståelse til dem som trenger det, hvor enn de er. Dette er grunnlaget for det amerikanerne kaller Joint All-Domain Operations, og for bruk av kunstig intelligens (KI) i krigføring.

Dessuten, og kanskje aller viktigst, gir skytjenester redundans: Data kan lagres flere steder, og trafikk kan rutes andre steder om et datasenter går tapt.

Under den russiske fullskalainvasjonen klarte Ukraina raskt å flytte statlige digitale tjenester og registre over til skytjenester og slik holde hjulene i gang. I dag kjører Ukrainas stridsledelsessystem Delta på en skytjeneste utenfor Ukraina nettopp for å unngå sårbarhet for angrep.

Det amerikanske militærets primære KI-drevne kommando- og kontrollplattform (Maven Smart System, laget av Palantir) kjører i AWS-skyen, og Israel bruker skybasert KI-teknologi i Gaza.

Under dette krigføringsparadigmet må vi se på datasentre som våpenfabrikker.

Datasentre er attraktive mål

De iranske angrepene på AWS-datasentrene er det første kjente angrepet av sin sort, og et aktuelt spørsmål er hvorvidt det var lovlig. Svaret er avhengig av om AWS-datasentrene hadde militær nytteverdi, henholdsvis om ødeleggelsen av dem medførte militær ulempe for fienden.

Moderne militært utstyr produserer mer sensordata enn DOD har nubbesjanse til å prosessere på sine egne servere, så å bruke kommersielle datasentre i regionen ville ikke være unaturlig. Per nå ser det ut til at angrepene kun førte til ulemper for sivile, og ikke for DOD. Men militær flerbruk medfører en farlig sammenveving av sivil infrastruktur og legitime militære mål.

Jo mer av økonomien som er avhengig av digitale tjenester, desto mer attraktive mål utgjør datasentre

Selv om vi ikke vet hvor målrettede de iranske datasenterangrepene faktisk var, vet vi at Tasnim News Agency har publisert en liste over «Fiendens teknologiske infrastruktur: Irans nye mål i regionen».

Datasentre er attraktive mål også uavhengig av eventuell militær flerbruk. Hvis data er den nye oljen, er datasentre de nye raffineriene. Jo mer av økonomien som er avhengig av digitale tjenester, desto mer attraktive mål utgjør datasentre.

For et digitalisert land som Norge har dette sterke implikasjoner. Hvis en mellommakt som Iran kan ramme amerikansk digital infrastruktur i en region bare dager etter krigsutbrudd, vil en symmetrisk aktør trenge timer.

• Les også: Åpen kildekode kan øke sikkerheten – men krever langsiktighet

Nå snakker vi geopolitisk sårbarhet

Infrastruktur har alltid vært mål i krig: Kraftverk, telefonsentraler og oljerør er blitt bombet så lenge de har funnes. Nå som skytjenester blir kritisk infrastruktur, må vi spørre oss om datasentre bør inngå i risikovurderinger og forsvarsplaner på samme måte som energiinfrastruktur. Datasentre er bare så sikre som geopolitikken rundt dem.

Dette perspektivet gir oss nok en grunn til å ville være selvforsynt med skytjenester – selv om det kanskje er urealistisk. Datasentre som tilbyr ikke bare datalagring og e-post, men også KI-funksjonalitet, trenger spesifikk hardware. Verdens hovedleverandør av slik hardware er selskapet Nvidia, som igjen trenger databrikker fra Taiwan.

Hele den globale KI-infrastrukturen – inkludert norske aktørers mulighet til å tilby konkurransedyktige skytjenester – hviler på en geografisk flaskehals i Taiwanstredet.

Nå snakker vi geopolitisk sårbarhet. Taiwan Semiconductor Manufacturing Company produserer brikkene Nvidia trenger ved hjelp av prosesser vestlige fabrikker per i dag ikke tilbyr. EUs satsing på egen produksjon gjennom European Chips Act er lovende, men langsiktig.

Hele den globale KI-infrastrukturen – inkludert norske aktørers mulighet til å tilby konkurransedyktige skytjenester – hviler på en geografisk flaskehals i Taiwanstredet. Tenk Hormuzstredet, bare for KI. En militær eskalering fra Kinas side, handelskrig eller om så en naturkatastrofe i Taiwan kan lamme produksjonen i måneder, kanskje år.

Hvilken kø skal vi stille oss i?

For norske og europeiske skyleverandører, som allerede står bakerst i Nvidias prioriteringskø, ville konsekvensene være langt mer alvorlige enn for de store amerikanske leverandørene, som har langsiktige avtaler og nok politisk tyngde til å sikre seg i krisescenarioer.

I tillegg styres Nvidia etter amerikanske eksportregler, hvilket gir Washington direkte innflytelse over hvem som får kjøpe de avanserte databrikkene.

Dette er ikke bare handelspolitikk, det er makt over infrastruktur. Oppbyggingen av norsk skyinfrastruktur er strukturelt avhengig av prioriteringer som gjøres i Washington og Taipei.

Jeg tror ikke Norge vil klare å bygge den digitale infrastrukturen vi trenger. Kanskje er det heller ikke nødvendig.

Den europeiske etterspørselen etter datakraft forventes å øke med 70 prosent. Tilsvarende tall er 130 prosent for USA og 170 prosent for Kina.
Hvilken kø skal vi stille oss i? Jeg tror ikke Norge vil klare å bygge den digitale infrastrukturen vi trenger. Kanskje er det heller ikke nødvendig.

EU er verdens mest ambisiøse på bærekraft, transparens og datasuverenitet. Stikk i strid med amerikansk lovgivning krever EU at det som kjører i skytjenester, tilhører eieren av dataene, ikke eieren av plattformen eller landet selskapet tilhører. Det er akkurat det vi er ute etter.

Denne kronikken ble første gang publisert i Aftenposten 12. april 2026.