Det grenseløse kontoret

Statoilbygget utenfor Stjørdal ligger fredelig til på en landtunge mot havet. Det er juli og solskinn. Vinduene står halvåpne, og aktiviteten er neddempet. Men på Avdeling for drift og vedlikehold er mennesker i sving.

Innenfor dørene til det såkalte OPS-rommet (operasjonell støtte fra land) er videobildet, som dekker en hel vegg i enden av rommet, det første som fanger blikket. Livet på oljeplattformen Kristin har kommet inn i rommet på Stjørdal, og hav og land speiler hverandre med de samme stillingene og posisjonene. Selv om plattformsjef Arne Bye og medhjelperne hans befinner seg 300 km til havs, er de like hverdagslig til stede som de andre «landkrabbene» rundt bordet. På det viset glir kommunikasjonen mellom hav og land lett.

Nye arbeidsformer •

Normalt har åtte nøkkelpersoner med blant andre plattformsjef og ledere med teknisk og operasjonelt ansvar, sine faste plasser rundt det store, ovale bordet i rommet. I dag er det bare fire-fem mennesker i det åpne landskapet. De sitter vendt mot hverandre. Alle med pc-er – og en tavle med knapper innfelt i arbeidspulten. Her kan de skru opp og ned på lyd, og koble seg ut og inn på samtalene ut til havs.

Vegg i vegg med rommet vi står i, finnes også et møterom. Atskilt kun med en glassvegg. Det blir brukt til diskusjoner der ikke alle i OPS-rommet deltar. I tillegg finnes et stillerom for private samtaler, personalsamtaler og konsentrasjonsarbeid.

Ute på Kristin-plattformen har en kranwire slått krøll på seg i dag. Det er ikke vanlig at land overvåker operasjoner som blir utført om bord, mens siden det jobbes på helikopterdekk, er bilde og aktivitet oppe på videoskjermen der fire-fem par øyne på land følger operasjonen.

– Snurr på wiren blir som når man får «backslash» på snøret på fiskestanga, sier plattformsjef Skaar og ser direkte på oss. – Teknikerne våre trenger nok noen tunge vekter for å få rettet den ut.

– Et forholdsvis lite problem, vil jeg tro, kommenterer plattformsjef på land, Arvid Skaar, i stolen ved siden av meg. – Vi har vel hatt verre å hanskes med tidligere, ikke sant, Arne?

Bevissthet •

Som utenforstående blir en lettere forvirret: Hvem er det som snakker nå, og hvor befinner de seg? Ifølge seniorforsker Berit Moltu på SINTEF, som jobber med integrerte operasjoner i oljeindustrien og studerer samhandling mellom hav og land, er dette en normal reaksjon hos nykommere.

– For de som sitter i rommet til daglig, blir den transparente kontakten ut til offshore helt vanlig. For andre som sitter i en fagavdeling lenger bort i gangen og hentes inn til en kommentar, kan det bli verre. Noen sier det føles som å komme inn på en scene – og at det kjennes rart å gå bort til en mikrofon ved bordplasseringene for å snakke. Mye handler om tanker, holdninger og vaner, sier hun.

Moltu har studert løsningene i fem ulike OPS-rom ved Halten Nordland i Statoil, og har i en nylig rapport gitt innspill til hvordan man kan optimalisere samspillet mellom design av rom, IKT og nye arbeids- og ledelsesformer.

– Det er viktig å gjøre en opprydding mellom rommene. Hva gjør man i OPS-rommet, hva gjør man utenfor? Hvilke type oppgaver er bedre å løse i møterommet? Hvor bør private samtaler, personalsamtaler, konsentrasjonsarbeid eller planlagte arbeidsmøter pågå? Det er bevisstheten rundt slike ting som gjør at arbeidsprosesser blir gode eller dårlige, sier Moltu.

– Klar språkbruk og klar praksis gjør at man får full nytte av romutforming og teknologi, og Statoil har vært entusiaster og kommet lengst i Norge på dette.

Integrerte operasjoner •

Det er oljeindustrien selv som har kommet til at skillet mellom hav og land ikke er heldig. Det har forekommet uønskede kultur- og statusforskjeller. I tillegg har man hatt behov for enda raskere støtte og løsninger fra land om uforutsette ting skjer på plattformen. Når en ventil lekker, eller en brønn begynner å dø ut, kan råd fra fageksperter på land hindre uheldig nedetid med økonomiske tap på plattformen.

I gamle dager reiste ekspertene ut via helikopter. Av og til måtte de vente på været. Seinere har det gått på telefon og e-mail. Når ansatte i nøkkelstillinger tidligere satt i hver sine cellekontorer på land, tok det også tid å komme fram til en konklusjon. Først skulle det snakkes med en person, og så med en annen. Alternativet – som oljeselskapene så det – var å samle alle fageksperter i ett og samme rom. Med avanserte IT-løsninger kunne en gjøre det samme offshore – og så knytte de to miljøene sammen.

– Integrerte operasjoner handler om nye måter å arbeide på der gamle grenser som kontorvegger blir fjernet og forholdet mellom ansatte/ledere og hav/land blir transparente. Mange kan oppleve dette som truende og utrygt, men det er spennende er å se hvordan nye grenser blir etablert og forhandlet fram, sier Berit Moltu.

Besparelser •

– Det er en lettelse å være kvitt både cellekontor og uendelige «e-mail-stafetter». Nå får vi en rask avklaring ved at den som har problemer, kommer inn i rommet her på plattformen og tar en prat med ekspertene som sitter på land. Diskusjoner vi tidligere kunne bruke 4-5 dager på, gjør vi unna på 2-3 timer i dag. Vi diskuterer, finner løsninger og får bekreftet løsningen. Vi korrigerer, presiserer og unngår misforståelser. Dermed sparer tid, alle er orienterte og læringskurven er bratt, sier Arne Bye.

Også avdelingene for boring og for produksjon på Statoil har sine OPS-rom og støtterom, men det er gjengen på Drift og vedlikehold som har kommet lengst i bruken. Oljeselskapet ConocoPhillips har uttalt at støttesentrene og IKT-løsningene mellom hav og land årlig har spart dem 95 tur/retur helikopterseter mellom Ekofisk og land, og hele 1150 færre bemanningsdager offshore. På to rigger mener selskapet at de sparer mellom 80 og 100 millioner kroner hvert år.

Bye mener at dette ikke handler om datautstyr alle kan skaffe seg.

– Nye arbeidsprosesser følger ikke automatisk etter at IKT-løsninger og det arkitektoniske er på plass. De må opparbeides. Vi er verdensledende siden vi bruker rommet og mulighetene kontinuerlig, og observasjonene/samtalene med SINTEF skal hjelpe oss til å holde fokus på arbeidsformene, sier han.

Av Åse Dragland