Luft og kjærlighet
Det lille, blanke instrumentet ligger godt i hendene til Vegard Austli Kjøsnes som lokker fram et bredt spenn av toner fra de små hullene. Han bygger et landskap hvor disen legger seg over myke grassletter mens hildringstimen faller på og hulder og tusser skotter fram mellom trærne. Etter hvert blir natten mørkere, de underjordiske dristigere og svingene krappere. I et ganske nakent øvingsrom på Røros, med årets siste snø ennå liggende utover landskapet, maner munnspilltonene fram stemningene og angen fra en trolsk sommernatt.
– Mer resoluto! Du kan tillate deg å spille enda mer setning for setning, mer ytterpunkter. Gjør det kvassere og raskere. Vi har et snilt instrument, så når du har sjansen, må du bare klemme til!
Tore Reppe geleider bachelorstudenten gjennom «Munnspillfantasi», komponert av Øistein Sommerfeldt. Sammen med andre musikkstykker skal verket utgjøre Kjøsnes’ eksamensprogram ved Institutt for musikk ved NTNU.
20 ÅR SIDEN SIST • Vegard Austli Kjøsnes er historiens andre NTNU-student som har valgt munnspill som hovedinstrument. Veileder Reppe var først ut, med eksamen i 1988. Profesjonelle munnspillere vokser med andre ord ikke på trær. Og det er kanskje like greit, for oppdrag er det heller ikke flust av. Sigmund Groven er den eneste heltidsutøveren i Norge.
Hva er det da som får en ung mann til å våge å satse på et så lite utbredt instrument?
– Det var litt tilfeldig. Helt fra jeg var fem år, hadde jeg lyst til å lære meg å spille noe. Men jeg var for ung for musikkskolen. Og senere ble jeg mest opptatt av idrett, forteller Kjøsnes.
Først som 14-åring kom han tilbake til den musikalske drivkraften han hadde i seg. Ved Røros kommunale musikkskole valgte han seg munnspill, både fordi han likte lyden av det, og fordi han ville spille noe annet enn de andre. Dermed lå veien klar for vandring inn det musikalske landskapet. Etter tre år på musikklinja ved Tynset videregående skole søkte han Musikkonservatoriet ved NTNU. Der kom han ikke inn; de hadde ikke noe tilbud i munnspill.
– Men da jeg søkte igjen neste år, hadde de heldigvis skiftet både kommisjon og mening. NTNU fant en løsning med Tore Reppe som hovedlærer, støttet av musikalske timer med oboist i Trondheim Symfoniorkester, Kåre Aambø.
TIME HOS MESTEREN • Munnspill er ikke noe typisk orkesterinstrument. Det var tradisjonelt et folkelig instrument med hendig lommestørrelse, som mange hadde råd til. Bluesmusikerne tok det i bruk, og utviklet en råere stil enn de klassiske munnspillerne.
Britiske Tommy Reilly var den store munnspillpioneren – han var den første klassiske munnspiller, og den som brakte det vesle instrumentet ut i konsertsalene. Sigmund Groven studerte hos ham – og Tor Reppe har igjen studert hos Groven.
Vegard Austli Kjøsnes har også vært på masterclass med Reilly, og hadde fått innpass til å komme hjem til mesteren for å lære mer. Han gledet seg enormt. Dessverre ble Reilly syk og døde før det ble noe av.
– Men alt han har gjort, lever fortsatt. Så vi har mye å lære av ham selv om han er død, understreker Kjøsnes.
KINESISKE RØTTER • Munnspillet har sine røtter i oldtidens Kina. Instrumentet sheng
var laget av et uthult gresskar og bambusrør. Inni instrumentet var det montert en «tunge» som vibrerte av luften som ble blåst inn gjennom bambusrørene.
Dagens munnspill fungerer etter akkurat de samme prinsippene. Det moderne munnspillet så dagens lys på 1820-tallet, og ble i begynnelsen primært brukt som et verktøy for å stemme andre instrumenter.
Tommy Reilly revolusjonerte munnspillet da han i 1969 fikk Hohner-fabrikken i Tyskland til å produsere et munnspill av en helt annen kvalitet enn den folkelige utgaven. Hohner-fabrikken utviklet et kvalitetsmunnspill i sølv med utskiftbare deler, beregnet på profesjonelle utøvere.
FLERE BEIN Å STÅ PÅ • I øvingsrommet på Røros har Vegard jobbet seg gjennom «Munnspillfantasi» gang på gang. Overgangene og de brå skiftene sitter bedre og bedre, men ennå er det heldigvis en stund igjen til eksamen.
– Dette stykket krever mye av den som skal framføre det, så du må bare tore å hive deg utpå disse bratte toppene som stykket legger opp til. Det er bare å satse, og ikke safe, råder Tore Reppe.
Før sommeren skal bachelorstudenten vise hvor han står, hva han har lært, og at han behersker flere sjangere. En hel time varer eksamenskonserten. Det krever både konsentrasjon og kondisjon.
I tillegg til den utøvende delen tar han pedagogikk i sin bachelorgrad, og planlegger en mastergrad i komposisjon og arrangering. Han har allerede smakt på det profesjonelle livet, deltatt på flere konserter og komponert musikken til NRK-filmen om rutebåten Femunden II.
Vegard Kjøsnes nærer stor kjærlighet til sin lille, luftdrevne harmonika. Men han vet at luft og kjærlighet ikke alltid er nok:
Når du velger et så smalt instrument, må du være allsidig og helst ha flere bein å stå på.
Av Idun Haugan
