Et nikk er nok

En hodebevegelse eller en krøket lillefinger er nok til å styre en industriprosess.

Etter å ha manøvrert den elektriske rullestolen inn på arbeidsrommet, tar Merete Hübenbecker et overblikk over arbeidet hun holdt på med i går. Et skjerf i en moderne, dus blåfarge står i strikkemaskinen. Hun gjør en albuebevegelse, og maskinen starter. Etter noen strikketrinn er det tid for felling. Merethe snur på hodet, og en nakkebryter gjør utslag. En hendel på maskinen løfter seg, og fellingen er gjort. Etter hvert gror flere skjerf fram på maskinen.

Merethe kan kontrollere armene og noen fingre. En assistent setter inn råemnene i maskinen, og tar ut det ferdige, men resten greier hun selv.

Vi er på Marensro i Skien. Der holder Marensroprosjektet til, et nasjonalt systemprosjekt der multifunksjonshemmede er i fullt arbeid takket være ildsjeler og moderne datateknikk.

VERDIGHET OG TRIVSEL •

Parolen i Marensroprosjektet er at «– en eneste kontrollert bevegelse er nok til å betjene en arbeidsplass», sier prosjektleder Hans Lauvsnes.

– For de ti prosjektdeltakerne våre har vi klart å holde det løftet og laget en åpning ut til en arbeidsposisjon. Prosjektdeltakerne er alle sterkt fysisk funksjonshemmet. De trenger hjelp til nesten alt, og det er derfor lett å undervurdere hva de kan og hva de forstår. Vi vil vise at denne gruppen har et mye større potensial for å delta i samfunnslivet enn det mange tror, dersom forholdene legges til rette for det. Moderne styringssystemer gir den åpningen vi trenger.

– For de fleste prosjektdeltakerne har vi merket en markert positiv forandring siden vi startet i 2001, sier han. – De er mer fornøyd og kommer selv med ideer til hvordan arbeidet bør organiseres, og har forslag til nye produkter vi kan satse på. De har fått mer «gå-på»-humør. En av dem har laget en egen hjemmeside som forteller om aktiviteten i prosjektet. Der kan for eksempel familiene hjemme gå inn og få informasjon om hva som skjer i prosjektet, og dette betyr mye for familiene.

DET STRIKKES, DREIES OG FRESES •

I Marensroprosjektet finnes det foreløpig to avdelinger. Her blir det strikket, dreiet og frest. Arbeidet går på omgang mellom deltakerne. Alle skal kunne gjøre alle arbeidsoperasjoner. Denne dagen skal Merete avløses av Stig Fiskodde, som på formiddagsskiftet har dreiet messingtrinser for komfyrprodusenten Beha i Skien. Trinsene skal gjøre det lettere å sette bakeplater inn i ovnen. Dagen før har Stig arbeidet med å lage sjakkbrikker i messing.

Stig har cerebral parese og har sterke fysiske funksjonsnedsettelser, blant annet i armer og bein. Men hva betyr nå det?

Arbeidsdagen til Stig er til forveksling lik arbeidsdagen for de fleste av oss. Han blir hentet tidlig på morgenen, siden han bor på Lunde som ligger et stykke unna Skien sentrum. Vel fremme på jobb tar han opp ukeplanen på skjermen som er festet til rullestolen. Der ser han hvor dagens arbeidsøkt skal finne sted, og etter at hjelperen Bente Grinilia har lagt inn garnet på strikkemaskinen, overtar han selv.

– Dette oppdraget har vi fått i åpen konkurranse med andre, og det gir oss inntekter, sier Øivind Loge Nilsen som er teknisk leder i Marensroprosjektet.

DET BEGYNTE PÅ BARNAS DAG •

Porsgrunn 1997: Det er Barnas dag i byen med utstillinger der de videregående skolene får presentere seg. Adjunkt Øivind Loge Nilsen fra Osebakken videregående skole har fått laget en stand med verktøymaskiner for å motivere ungdom til å begynne på skolens verkstedlinje. En av maskinene er en numerisk styrt dreiebenk med en datamaskin som styrer dreiestålet.

Blant alle menneskene i vrimmelen befinner Kjartan og faren seg. Kjartan har cerebral parese, sitter i rullestol og har bare kontroll over underarm og litt av hånden. Han blir fascinert av den numerisk styrte dreibenken som trinn for trinn former en aksel i blankt stål.

– Sønnen min skulle gjerne ha styrt en slik benk, sier faren til Øivind på standen.

– Ja, det skulle vel la seg ordne, sier Øivind selv om han er klar over at dette ikke er gjort i en håndvending.

I etterkant slipper ikke faren til Kjartan tanken. Heller ikke Øivind Loge Nilsen gjør det. I fellesskap får de rektor ved Skien kommunale voksenopplæring, Thorbjørn Gravklev, med på laget, og Skien kommune viser seg også interessert.

– SINTEF blir også med i prosjektet, og sammen med Øivind og IGEL-kompaniet, et firma som lager utstyr for funksjonshemmede, utvikler de en prototyp som blir presentert på Handicapmessen i 2000.

– Det gjelder å bygge opp et system for omgivelseskontroll, sier Øivind Loge Nilsen i dag. – Det finnes mye snedig elektronikk og programvare. Det er bare å kombinere det på den rette måten. Da kan vi oppnå at en liten bevegelse trigger en serie av operasjoner på maskinen. Her er det bare fantasi og økonomi som setter grenser. Vi synes at vi er kommet ganske langt allerede, men jeg tror likevel at dette bare er begynnelsen.

EVALUERES AV SINTEF •

Arbeidsplassene ved Marensro er så vidt vi vet de eneste i verden som er tilrettelagt for så sterkt fysisk funksjonshemmede mennesker, sier Tone Øderud, som sammen med Lisbet Grut har evaluert prosjektet ved SINTEF Helse.

– SINTEF har vært med hele tiden. Vi har erfaring fra en rekke beslektede prosjekter i både inn- og utland, der arbeidsplasser skal tilpasses funksjonshemmede.

Vi berømmer dette tiltaket som særdeles veldrevet og gjennomtenkt, sier Tone Øderud.

– Det prosjektet som vi har evaluert nå, er finansiert fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet og Skien kommune i fellesskap. Nå er prøveperioden på 3,5 år løpt ut, men departementet har bevilget midler for ytterligere to år. Vi tror at dette prosjektet kan være et forbilde for mange andre som arbeider med sterkt fysisk funksjonshemmede.

– Det skal også bli spennende å se hvilke andre arbeidsoppgaver som kan tilpasses på samme måten.

MYE OPPMERKSOMHET •

Prosjektet har fått mye publisitet. Statsråd Victor Norman åpnet senteret, og de har hatt besøk av prinsesse Märtha Louise. Bjørn Rune Gjelsten har vært på besøk og har kjøpt mange av de sjakksettene som er designet i prosjektet. Mye informasjon om prosjektet har vært distribuert både i Norge og i Skandinavia for øvrig. Nå vil flere gjerne bruke erfaringene for å starte lignende tiltak i egen kommune.

– Vi fikk nettopp innvilget støtte for drift i to nye år, og får nye og større lokaler som er bedre tilrettelagt enn dem vi har nå, sier en lykkelig prosjektleder Hans Lauvsnes. – Her skal vi integrere ti andre arbeidstagere som har lettere fysiske funksjonsnedsettelser, og som har andre grunner for å trenge en tilrettelagt arbeidsplass. Disse kan blant annet gjøre en del av arbeidet som hjelperne her gjør i dag. Det vil samtidig gi oss muligheten til å prøve ut arbeidsevnen til prosjektdeltakerne i nye omgivelser.

– Jeg har også en visjon om å la dette bli et kompetansesenter som kan være en kombinasjon av en arbeidsplass, et utprøvingssted for ny teknikk og et kurssted der folk fra andre kommuner kan komme og lære.

Av Jan Helstad