Drømmen om vinger

Det er filosofi, sa måken Jonathan i den kjente boka med samme navn. Det er galskap, fnyser de fleste irritert.

Kan det være vitenskap?

Fem hundre år etter Leonardo da Vinci er vitenskapsmenn på vingene igjen. Medlemmene i Verdal’n Karsk og BASE arbeider med en oppfinnelse og en teknikk som skal gjøre dem superterminale – gi dem størst mulig fart når de kaster seg utfor de høyeste topper på vei mot de dypeste daler, med hodet først.

De har bakgrunn fra NTNU og Sintef, og mener det er mulig å øke sikkerheten, følge landskapet nedover – fly horisontalt og beherske lufta omtrent som en delfin i vannet!

LEVE ELLER DØ •

Trollveggen gjorde Norge til et mekka for basehoppere. Den er verdens høyeste loddrette fjellvegg med et stup på 1200 meter.

– Når jeg sier loddrett, er det ikke snakk om slappe 89 grader. Nei, 90 grader er det vi speider mot. Vi vet nøyaktig hva vi har å gjøre med når det gjelder vinkelen på en vegg, sier Ole Jørgen Bryn.

– Hvorfor er det så viktig?

– Det handler om å leve eller dø! Det handler om å ha marginene på vår side.

Til daglig er Bryn førsteamanuensis på NTNU, men i kveld er han på hobbybane. Likevel holder han hele tida et øye med laptopen, for også på fritida handler det om linjer – livsviktige vinkler og ekstreme rom.

– Mange tror at basehopp er ulovlig, men det er bare i Trollveggen og fra ei bru i Telemark det er forbudt. Som all annen sport, trenger den tid på å utvikles. I starten hoppet folk bare ut, omtrent for å se hva som skjedde. Ingen ante hvordan de skulle fly gjennom et landskap, sier han.

Eksperimentering på liv og død etter prøve- og feilemetoden har krevd menneskeliv og kostbare redningsaksjoner. Aerodynamisk

vitenskap og nye oppfinnelser skal endre på dette.

SØM FOR BARSKE KARER •

Bryn tar oss med til en garasje i sokkelen av en tomannsbolig på Rosenborg i Trondheim. Dekk og akseloppheng er byttet ut med symaskin og trådsneller, rammet inn av flere hyllemetere med utstyr og redskap. Lim, fargebokser, skruer og støpte glassfiberformer står innenfor rekkevidde for oppfinner Øyvind Løkeberg og resten av vennekretsen i Verdal’n Karsk og BASE.

De syr drakter som skal gi dem det optimale stup.

Kaffen putrer, og flere venner siger inn. Hver onsdag møtes de. Hans Iver Lange har bakgrunn som fallskjermjeger i forsvaret, og har drevet med hopping siden slutten av 80-tallet. – Dette, og turene, er avkobling, men det må kombineres med livet ellers. Jeg er jo trebarnsfar, sier han.

– Vi burde hatt en modell av hver av oss, forteller Løkeberg, og stripper ei prøvedokke for et insektlignende kostyme. – Det ville gjort det lettere å tilpasse utstyret individuelt.

En dramatisk situasjon satte startskuddet for prosjektet. Under en hopptur i 2002 havnet en av de 8–9 hopperne plutselig for lavt i terrenget, men fikk utløst fallskjermen i siste øyeblikk.

– Det satte en støkk i oss, som gjorde at vi bestemte oss for å forske seriøst på teknikk og drakter, forteller syerne.

Nå nærmer de seg prototypen på hoppdressene, som kan gi hopperne bedre kontroll i luften. De skal få muligheten til å planlegge et hopp, for så å følge en ønsket rute langs fjellveggen – også horisontalt med klaring over truende utstikkere.

KROPP OG DRESS BLIR VINGE •

Andreas Barkal, som også er tungvektsbokser, har skåret opp et par buksebein. Nå syr han inn et utfall i leggen. Ferdigkjøpte fallskjermer og hoppdresser blir brukt som utgangspunkt, men i garasjen skapes draktene helt om.

Det skal være sleng i beina – men dette har ikke noe med stil og mote å gjøre. Det er strengt funksjonelt. Løkeberg forklarer hvordan luftstrømmen ledes langs kanten og over det tykke, stivete stoffet. En rand i rødt tekstil skal vippe luften enda et hakk videre for å minske bremsende turbulenseffekt. Ryggen i dressen skal også bli så aerodynamisk som mulig, derfor sys fallskjermsekken inn i dressen og flates ut. På modellen som Løkeberg viser fram, går sekken nesten i ett med dressen, som en diskret forhevning pent foldet inn i ryggen.

– Poenget er å gjøre hele kroppen om til en flyvinge, understreker han.

MAGISKE SEKUNDER •

Når fallskjermen løses ut, er det hele over. Det er i den lille stunden etter EXIT fra stupkanten kunsten må utøves. I hoppmiljøene graderer mange opplevelsen av prestasjonen i forhold til hvor lang denne stunden er.

Utenlandske ekstremsportsutøvere som har opplevd ni sekunders fritt fall, blir imponert over et paradis som Kjærag i Lysefjorden – der det går an å falle i 20 sekunder.

– Fra det første hoppet til pioneren Carl Boenich, og fram til i dag, har de fleste vært opptatt av å være lengst mulig i fritt fall. Tanken var å flate ut, og sveve kontrollert på luftmotstanden. Det vi prøver på, er det motsatte. Vi vil øke terminalhastigheten ved å minske luftmotstanden. Klarer vi å doble hastigheten, får vi fire ganger så stor kraft til å manøvrere, sier Løkeberg.

SVALESTUP •

Gruppa har eksperimentert med GPS-teknologi for å analysere hoppene. De har foretatt fysiske beregninger på ulike kroppsposisjoner i en innendørs vindtunnel, og de har testet oppfinnelsene ut i naturen: i Romsdalen, Eikesdalen og Kjærag. Forsøkene i vindtunnelen ved NTNU ledes av Hans Holmefjord, som studerer fluidmekanikk.

– Det viser seg at flyteknikken i bunn og grunn betinges av angrepsvinkelen kroppen holder i lufta, fortsetter Bryn. – Enkelt forklart: i hvilken grad du stuper med hodet først.

– Hvis du vil fly ut fra fjellveggen, må du for all del unngå å få luft på brystet, som gjør at du bremser opp for mye. Vi stuper i stedet brattere ut og prøver å holde kroppens angrepsvinkel konstant. Det gir fart og styring. Hele tida søker vi luftstrømmen for å følge den, forteller Løkeberg.

– Vi skaffer oss overskuddsfart, sånn at vi kan hente ut energi når vi trenger å fly unna utstikkere i landskapet.

– Som svalene?

– Ja, du kan sammenligne med dem. De har stor hastighet, og stor manøvreringsevne for å jage insekter i lufta. På denne måten surfer de nedover mot dalen, i stedet for å sveve på luftmotstanden. Vingeflakene på vanlige basehoppdresser er usymmetriske og designet for å bremse farten. Vårt mål er å få vinden til å «slippe seilet». Drakten skal bære menneskekroppen så aerodynamisk som mulig.

FYSIKKENS LOVER • En tennisball som slippes i fritt fall, faller fortere og fortere med en hastighet som er bestemt av ballens masse ganget med gravitasjonen. Farten akselerer, men ikke i det uendelige. Luftmotstanden griper inn som motsatt kraft nedenfra, og etter hvert jevnes de to kreftene ut.

Da har ballen oppnådd en viss fart som den beholder helt til den treffer bakken. Dette er terminalhastigheten. Enhver gjenstand har sin terminalhastighet, bestemt av masse og form.

UBÅT OG DELFIN •

Løkeberg trekker analogier til marinrelatert virksomhet – for eksempel fjernstyrte ubåter:

– Det går an å betrakte en ubåt som en flygende gjenstand. Mye av det som foregår i vann, er relevant for luft. Farkoster i vann har også vinger som genererer løft. Mange dyr til havs er utviklet for å bevege seg kjapt, med minst mulig energi. Tenk på haier og delfiner. De er hydrodynamiske, og kan manøvrere i sitt element. Hvilken form har de?

KLAR FOR STUPET •

Løkeberg hever armen, og vingen sprekker opp i den aller nyeste oppfinnelsen: en magnetlås som skal åpne seg i det mest avgjørende øyeblikket i et fallskjermhopp.

– Når fallskjermen løses ut, må vi alltid raskt opp med armene for å få kontroll på skjermen. For ikke å miste så mye fart av det blafrende vingestoffet, er magnetlåsen en god løsning. Dessuten er det sikrere enn å fikle med glidelåser eller hemper.

Med vingedress på kroppen, kamera på hodet og GPS rundt livet er gutta klare for kanten av stupet. Fjellheimen neste.

Av Ragnhild Krogvig Karlsen