Mora di jobber ikke her

Påvirker mennesket klimaet? Vi prøver i hvert fall.

Jeg for min del tror at naturen er kommet for å bli. Vi mennesker får bare å lære oss å leve med den, selv om mennesket og naturen på mange punkter har motstridende interesser. Her må begge to lære seg å gi og ta. Mennesket kan skynde seg med å utvikle fornybar energi. Naturen kan på sin side spare litt på ekstremværet.

Moder Jord er ikke vår venn. Hun er ikke engang mora vår. Du vet de skiltene som henger på bedriftskantiner, de som sier «Mora di jobber ikke her»? Akkurat sånn er det i naturen også. Tydeligvis.

***

Jo, visst har vi forandret verden, og noen av forandringene er permanente. Det er klart vi er redde for permanente forandringer. Ikke bare det, vi er reddere enn våre besteforeldre var. De sa: Fint! La røyken fra fabrikkpipene vitne om hvordan alt folket går sammen om å bygge den nye velstanden. Vi liker ikke permanente forandringer, vi liker ikke noe som er permanent. Vi sier: Kaffe på fredag? Ja gjerne, med mindre jeg får anledning til å drikke kaffe sammen med noen som er kulere enn deg.

Jeg liker byer – de er noe av det mest permanente vi har. Når først en by står der, skal det mye for at den blir borte. Jeg liker ringveier, toplanskryss, tunnelbane og elektrisk belysning. Særlig om kvelden. Dette er fine eksempler på hva mennesker kan utrette. Derimot ergrer jeg meg grønn når jeg kommer over et Kvikklunsj-papir på vidda. Det irriterer meg mer enn en demning. Hvorfor er det sånn? Fordi et inngrep er politikk, mens søppel er et tegn på umoral.

Naturen skal være uberørt. Med en gang den er berørt, slutter den å være natur. Vakkert skal det være – vakkert om dagen og skummelt om natta. Vi som er vokst opp i byen, er mest redde der hvor det ikke finnes andre mennesker å være redd for. Og det er en god frykt, vi har fortjent den.

***

Forleden ble jeg bedt om å delta på et opprop mot vindmøller. Det var som om noen hadde bedt meg skrive under mot sykling. Så lenge jeg har tenkt noe om disse tingene, har jeg tenkt at vindmøller er en god ting. Det eneste negative med vindmøller er at de syns. Men en velfungerende vindmøllepark, slik man kan se dem i England og Danmark – det er noe å være stolt av. På samme måte som man kan være stolt av at det går an å sende et tog fullt av levende mennesker inn i et hull i fjellet og oppleve at de kommer levende ut igjen på den andre siden.

Vindmøller er balanse. Vi liker det regelmessige. Våren er også en klimaforandring, men den er regelmessig. Selv om jeg personlig aldri tør å ta den for gitt. Så blir jeg desto mer lettet hver gang våren kommer. Der smelter snøen, og der grønnes bladene, tenker jeg – de klarte det forsyne meg i år igjen.

Det vi er redde for, er ubalanse. At vi har startet en prosess som verken kan styres eller stanses. Vi liker at naturen herjer med oss,men bare inntil et visst punkt. Vi liker å snø inne, men ikke så lenge om gangen. Tordenvær er spennende, men jordskjelv er sånn passe.

***

Kloden er såpass stor at den bør ha plass for både natur og mennesker. Gjerne hver for seg. Jeg liker tanken på at det fortsatt finnes isbjørn. Jeg liker ikke tanken på at temperaturen stiger, polene smelter, isbjørnen må legge på svøm, kommer til Hammerfest og begynner å gomle i seg mennesker. Forebyggende miljøtiltak er selvforsvar. Eller, som Sparks så fremsynt sang i 1974:

«Never turn your back on mother earth.»