Kommentaren: Øker rettsikkerheten for individ og samfunn

I 1985, SOM ELEV ved FBI-akademiet, fikk jeg min første innføring i DNA som et middel til å effektivisere kriminalitetsbekjempelsen. Det føltes den gang som om fingeravtrykksmetoden var oppfunnet på ny.

I dag har norsk politi benyttet DNA i ca 7 år og oppklart flere alvorlige forbrytelser. Det bør være tilstrekkelig å vise til Baneheiasaken. Ved Nye KRIPOS har vi et DNA-identitetsregister med kjent identitet på de som har begått mer alvorlige kriminelle handlinger og et sporregister med DNA-profiler fra åsteder med ukjent gjerningsmann. En utvidelse av politiets adgang til å registrere personer i DNA-registeret fra bare å omfatte de mer alvorlige forbrytelser til også å gjelde mindre alvorlige lovovertredelser, vil gi flere gevinster som kan sammenfattes under betegnelsen: Økt rettsikkerhet for det enkelte individ og et tryggere samfunn.

ØKT OPPKLARINGSPROSENT

Langt flere saker vil bli oppklart – saker som i dag blir henlagt på grunn av «ukjent gjerningsmann» eller «etter bevisets stilling». Kriminalitetstyper som går under betegnelsen «hverdagskriminalitet », som for eksempel tyveri fra person, biltyveri og innbrudd, har i dag meget lav oppklaringsprosent. Vil ikke tilliten til rettssamfunnet og tryggheten til enkeltindividet øke når flere av disse gjerningsmennene blir tatt?

De som begår alvorlig kriminalitet starter ofte sin løpebane i det små, og kan allerede være registrert i DNA-registeret dersom registreringsmulighetene i fremtiden utvides. Vi vil derfor kunne øke oppklaringsprosenten også i de mer alvorlige straffesakene fordi DNA-profilen og personene er registrert fra før. Jeg velger å tro at en økt oppklaringsprosent virker forebyggende, og at en potensiell lovbryter – om tiden tillater det – vil kalkulere risikoen for å bli tatt før han gjør sitt valg. Etterforskingen vil gå betydelig raskere fordi vi får «treff» på gjerningsmennene uten å måtte gå veien om nitidige undersøkelser. Dermed vil vi også få en økonomisk gevinst, og frigjorte politiressurser kan styres over på andre innsatsområder som for eksempel forebyggende arbeid blant barn og unge. Dette er en gevinst som bør begeistre enhver politimester som har begrenset med ressurser.

KOSTNADER

Økt oppklaring vil på den annen side utløse kostnader som Stortinget må ta hensyn til ved budsjettildelingen dersom reglene endres.

Økt bruk av DNA er også kostnadskrevende for politiet. Analyser av spor fra ett åsted koster fra kr 3000 til kr 15000 etter min erfaring. En annen «ulempe» med økt oppklaring er at påtalemyndigheten, domstolene og Kriminalomsorgen (herunder fengslene) vil få økt tilgang på saker og klienter med påfølgende behov for ressursøkning.

PERSONVERN

Selv om kravene til innføring i registeret senkes, vil Politiets DNAregistere ivareta personvernhensyn slik som i dag. Registeret vil ikke inneholde flere opplysninger enn hva som er nødvendig for å bestemme identitet og kjønn. I så måte kan det likestilles med et fingeravtrykk.

Det bebudes imidlertid ny DNA-teknologi som i fremtiden vil kunne gi opplysninger om andre personlige egenskaper eller kjennetegn, så som hårfarge, arvelige sykdommer og etnisk bakgrunn. Denne teknologien vil kunne bidra til å gi politiet viktige opplysninger for å identifisere en gjerningsmann eller utelukke en mistenkt. Fra et politifaglig synspunkt synes jeg dette er verdifullt, men vil samtidig presisere at politiet bør være de første til å ønske en debatt og en politisk avgjørelse om de etiske konsekvenser ved en slik utvidet søkemulighet.

TILGANG TIL BIOBANKER?

I motsetning til politiets DNA-register, inneholder de forsknings- og medisinskbaserte biobankene mest mulig informasjon om den enkelte, minus identiteten. Bør politiet i nødstilfelle få adgang til disse? Mitt personlige standpunkt er nei. For det første har vi misbruksmulighetene. Dessuten har vi Recommendation fra Ministerkomiteen av 10. februar 1992 som forutsetter at DNA-analyser innhentet i etterforskingsøyemed ikke kan brukes til andre formål.

Nødrettsbetraktninger kan imidlertid være så tungtveiende at man bør kunne gjøre unntak fra regelen. Forbrytelser rettet mot statens selvstendighet og sikkerhet bør veie tungt. Terrorhandlinger er et nærliggende eksempel. Risikoen for at en gjerningsmann skal gjenta en alvorlig forbrytelse, er et annet moment. For eksempel ved seriemord. Et unntak fra hovedregelen om at politiet ikke skal kunne søke i biobankene må komme fra nødrettsbetraktninger og innenfor et silingssystem som nyter stor troverdighet, faglig tyngde og som formelt er forankret på et høyt nivå.