TEMA: Den digitale kløften

Anne Karin Grønland og Morten Lian i Trondheim har, som de fleste etablerte ektepar på sin alder, installert Internett og bredbånd i stua. Ungdommene Carina og Bjørn Kristian bruker nettet hovedsakelig til spill, lekser og chatting. Pappa Morten liker å surfe på nettet, lese aviser og oppdatere seg på informasjon rundt jakt og fiske. Kona Anne Karin bruker ikke pc hjemme – bare på jobben og i nytteøyemed. Og besteforeldrene Lian har pc og Internett, men her er det bare bestefar som har kunnskap om og interesse for nettet.

ET DEMOKRATISK PROBLEM

Brukermønsteret til denne familien understøtter det som også forskningen viser: Norge troner på førsteplass over digitaliserte nasjoner i verden, men det er allerede klare kjønnsmessige og aldersmessige skillelinjer når det gjelder IKT-bruk i befolkningen.

I januar hadde 83 prosent av alle nordmenn over 13 år tilgang til Internett. Gutter/menn bruker nettet mye hyppigere – og til andre ting – enn jenter/kvinner. Det er betydelige generasjonsskiller: Mens 16-19-åringer bruker over en time til Internett på en gjennomsnittsdag, bruker 67-79-åringer kun tre minutter. Og én av tre personer over femti har aldri brukt pc. Kunnskapen og interessen for data daler jo lenger nord i landet man kommer. Svarene som selskapet InFact fikk i en spørreundersøkelse for Microsoft Norge i år, viser at flere av de cirka tusen personene som ble spurt, ikke engang visste hva Internett var.

DIGITAL UNDERKLASSE

Eksperter begynner å frykte en digital underklasse i årene som kommer. SINTEF-forsker Petter Bae Brandtzæg mener at bruk av nettet og digitaliserte tjenester begynner å handle om samfunnsdeltakelse og demokrati.

– Alle mennesker har lik rett til informasjon og tjenester. Det er derfor alvorlig når vi ser at det vokser fram en ny analfabetisme. Det å kunne betjene pc og Internett er snart like viktig som å kunne lese. Viktig kommunikasjon og informasjon flyttes i et ekstremt tempo over på nett, stadig flere tjenester automatiseres i samme fart, og det forventes at folk skal kunne betjene seg selv. Når denne automatiserte selvbetjeningen ikke er godt nok utformet, vil det skape barrierer. Allerede nå ser vi at folk som ikke har satt seg inn i – eller kan bruke – den nye teknologien er blitt totalt hjelpeløse. Mange eldre gir fra seg personnummer i hytt og vær og avdekker for andre hva de betaler i husleie og strøm – for å få hjelp. De behersker ikke nettet. De er på mange måter utestengt og umyndiggjort. Dette er alvorlig både for samfunnsdeltakelse og for demokratiet, sier Brandtzæg.

«SCIENTIFIC APARTHEID»

Løfter vi blikket utenfor Norge og OECD, blir den digitale kløften enda tydeligere. I 2000 var det over tre ganger så mange Internett-brukere i Norge som i alle de minst utviklede landene til sammen – land som til sammen har omkring 660 millioner innbyggere. Siden informasjons- og kommunikasjonsteknologien legger grunnlaget for nye produkter, nye tjenester og nye næringer, reduseres betydningen av geografisk avstand samtidig som betydningen av kunnskap ker. Informasjon og kunnskap spres så raskt at kontinuerlig nyskaping blir nødvendig for å hevde seg i konkurransen.

Skillet mellom de som tar del i denne utviklingen og de som ikke gjør det, blir markant. Mange fattige utviklingsland har svakt utbygget infrastruktur på teleområdet og dermed dårligere forutsetninger enn andre land for å utnytte moderne informasjonsteknologi. Resultatet er en raskt økende digital kløft mellom rike og fattige land og mellom fattige og rike personer og regioner innad i utviklingslandene.

Ismail Serageldins, president ved biblioteket i Alexandria, uttalte på et møte blant vitenskapsfolk i Johannesburg i 2002 at gapet mellom fattige og rike når det gjelder tilgang til kunnskapsutviklingen, øker stadig raskere. Mens forholdet mellom de fattigste og de rikeste i verden er 1 til 40 når det gjelder bruttonasjonalproduktet, er forholdet 1 til 220 når det gjelder hvor mye penger som brukes til forskning. Serageldin kaller tilstanden for «scientific apartheid», og understreker at tilgangen til informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) er av avgjørende betydning.

ANSVAR

I Norge er tettheten av digitale verktøy ekstremt høyt. Vi har flere mobiler enn det finnes mennesker i landet. Ifølge Brandtzæg har det ikke gått opp for oss at vi lever i et av verdens mest digitaliserte samfunn. Hva med kompetanse til å bruke disse verktøyene? Hvordan skal vi fange opp de som ikke greier å følge med toget? Disse problemstillingene er i høy grad glemt av politikere og teknologifetisjister i iveren etter å digitalisere Norge.

For langt fra alle grupper er kompetente eller interesserte i å bruke teknologien som velter inn over oss. Kvinnene interesserer seg ikke for nettet på lik linje med mannen. Det hersker også forskjeller innad i ungdomsgjengen. Mens enkelte grupper er underholdningsorienterte, er andre nytteorienterte. Et stort antall seniorer i arbeidslivet har problemer med å henge med på nyvinningene – og de fleste pensjonistene faller helt utenfor.

Fra og med neste år er bruk av digitale verktøy en av fem basisferdigheter som har kommet inn i den nasjonale læreplanen for grunnskolen. 95 prosent av alle husstander har ifølge Utdanningsdirektoratet pc hjemme, og 85 prosent har nettilgang.

– Det betyr at 15 prosent ikke har Internett – og hva med oss? sier Maria Terese Ydse på Melhus utenfor Trondheim.

UTENFOR

Tobarnsmoren har ikke økonomi til å kjøpe pc med nettilgang. Det føler hun går ut over datteren som går i femte klasse.

– Når du har skolebarn og får beskjed på ukeplanen at du bør gå inn på den og den nettadressen for å hente opplysninger, føler du presset som mor. For ei tid tilbake holdt datteren min på med et prosjekt om steinalderen. Da ble det nesten tatt som en selvfølge at elevene skulle finne tak i informasjon på nettet. Det er ikke lett å forklare et barn at man rett og slett ikke har råd, sier Ydse. Biblioteket ligger for langt unna hjemmet til at datteren kan benytte seg av pc og nett her.

– I bibliotekene i byene ser jeg også at barn står i kø for å komme til maskinene. Men 20 minutter innvilget tid – hvor mye er det for et barn som ikke er kjent med koder og adresser og å lete seg fram til det en er ute etter? spør Ydse.

Hun etterlyser en eller annen instans som kan sørge for at hver skole i Norge har minimum 35 operative pc-er tilgjengelig i skoletiden for ungene. Og at det offentlige går sammen med nettleverandørene og finansierer Internett-tilgang til barnefamilier.

E-BORGERE

Mange snakker om innføringen av Internett som en revolusjon – en total omlegging som krever opplæring av en hel befolkning. Ansvaret for å opplæres til såkalte eborgere kan ikke overlates til den enkelte og etter tilfeldighetsprinsippet.

– Fram til nå har det vært opp til en selv å skaffe seg kunnskap. Vi har latt ting skje uten å ha debattert teknologien, kartlagt behov og bruk og fått retningslinjer for hva vi for eksempel skal ha av «bakapparat». Vi kan nemlig ikke forvente at alle i befolkningen kommer seg på nett med det første, påpeker Petter Brandtzæg.

Norsk Pensjonistforbund mener det er et gap mellom myndighetenes plan for den overordnede IT-politikken – og den satsing som skjer med tanke på å gjøre Norge til et digitalt mønstersamfunn.

En av de mest kritiske når det gjelder myndighetenes e-satsing i Norge, er adm. dir. i Nor- Stella, Arild Haraldsen: – Norge står til stryk på bevilgninger til IT-relatert forskning. Vi ligger langt etter andre OECD-land, sier han.

KLØFT MELLOM KJØNNENE

Verken Carina eller Bjørn Kristian Lian i Trondheim er storbrukere på nettet, men begge har maskiner og er innom daglig. Mens Bjørn Kristian (22 ) gjør lekser, spiller dataspill og hører på musikk, er Carina (17) mest opptatt av å chatte med venninnene sine på nettet. At guttene bruker nettet noe mer enn jenter, er vanlig. Likeledes at jentene gjør noe sosialt når de først går inn på nettet. –

Jeg har cirka 50-60 stykker jeg chatter med, og har maskinen stående på om ettermiddagen for å se hvem som er på nettet, forteller Carina som mener hun bruker om lag en time hver dag på dette. I helgene er det ekstra mye aktivitet. Da skjer all planleggingen på nett.

Det har vært forsket lite på hvordan ungdommen bruker Internett. Petter Brandzæg var en av forskerne bak det toårige prosjektet «En digital barndom» som tok sikte på å kartlegge hvordan barn og unge brukte digitale medier. Et av funnene som overrasket forskerne, var de store sprikene mellom tilgang og bruk. Selv om nesten alle ungdommene hadde tilgang til verktøyene, varierte bruken av dem stort.

– Mens mange jenter er så godt som uinteressert i den nye teknologien, er en stor del av guttene det helt motsatte. I tillegg er guttene i hovedsak opptatt av teknologi- og underholdningsbiten. Jenter viser seg å benytte seg mindre av nettet enn gutter, men bruken deres er mer strategisk og rasjonell enn guttenes.

Ola Erstad ved det regjeringsoppnevnte, nasjonale forskningssenteret ITU tror likevel at guttene oppnår en basiskompetanse ved å være hyppig på nettet:

– Selv om guttene driver mest med dataspill, læres de opp i spesielle ferdigheter ved å operere i digitale nettverk. De oppfatter koder, kan forholde seg til en informasjonsflom og oppnår et forhold til teknologi som ikke voksne har. Spillgenren er sterkest voksende på markedet og domineres fortsatt av action og vold, men det finnes også store on-line spill med problemløsing og samarbeid. Denne form for kompetanse er viktig. Det samme er teknisk kompetanse, og mye av dette går jentene glipp av, sier han.

DIGITAL KOMPETANSE

Nettet tilbyr et hav av informasjon. Skal det gi mening for en bruker, må man lære seg kritisk bruk av informasjon, kunne evaluerer kilder og bruke innholdet aktivt. Dette kaller forskerne for «digital kompetanse».

Jørgen Kirksæther jobber i det norske SAFTprosjektet – et EU-finansiert tiltak som har fokus på muligheter og problemer barn møter på Internett. Han mener det største problemet med Internett ikke er at barna kan havne på volds- eller pornosider, men at de ikke utviser kildekritikk. – Barn tror på alt de leser på nettet, sier han.

Opplæring i riktig bruk bør komme tidlig, og mange mener det er skoleverket som må ta seg av oppgaven. Allerede i dag viser undersøkelser at bruken av Internett henger sammen med graden av utdanning. Folk med lengst utdanning benytter i større grad pc og Internett til nytteformål enn folk med kort utdannelse. Det samme gjelder for barna i disse familiene: Mens barn av foreldre med høy utdannelse bruker pc til leksegjøring og å hente ut informasjon, spiller barn av foreldre med lav utdannelse mer spill.

Ola Erstad har jobbet med begrepet «digital kompetanse» i et treårig forskningsarbeid med 120 skoler involvert.

– For å få optimal nytte av digital læring må også elevene ha tilgang til datamaskin og e-post hjemme, sier Erstad som ikke er i tvil om at data gjør barn flinke.

Men en ting er at det står nedfelt som mål. Noe helt annet er å få dette gjennomført.

Erstad mener både utdanningsdepartement og fylkeskommuner har en enorm oppgave dersom forslagene til læreplaner skal nåes.

PLANENE FOR ENORGE

Det var næringsminister Grete Knudsen som lanserte den første IT-planen i 2000. I etterkant har myndighetene utarbeidet eNorge-planene (handlingsplaner for e-satsingen i et land) som har omfattet elektronisk forretningsdrift, bredbånd, elektronisk samhandling mellom etater m.m. Planene blir oppdatert med stadig nye versjoner. I år kom eNorge 2009, «Det digitale spranget». Bak disse planene og tiltakene står Moderniseringsdepartementet med Morten Meyer i spissen.

Den nyeste e-planen signaliserer en aktiv periode: En rekke norske etater skal nå forplikte seg til å digitalisere sine tjenester. Skrankebetjening skal erstattes av tjenester på nettet. Bankene har gjort det. Det samme har reiseselskap og offentlige tog- og busselskaper. Vegdirektoratet er i gang: Førerkortsøknader m.m. skal nå utføres av deg selv. – Når offentlig sektor nå legger om, og til og med fastlegen kontaktes online, stilles det krav til oss som få har tenkt gjennom, sier Ola Erstad. Departementet skriver at «eNorge 2009 skal understøtte regjeringens politikk for fortsatt konomisk vekst og økt verdiskaping ….Gode forskningsmiljøer, høy digital kompetanse i befolkningen, et allerede høyt nivå på IT-investeringer og godt utbygget IT-infrastruktur, er faktorer som gjør det mulig for Norge å nå verdenstoppen.

Petter Brandtzæg er en av dem som har problemer med hvordan slike målsettinger kan henge sammen med virkeligheten:

– Handlingsplanene som har kommet fra myndighetene de siste årene, signaliserer høyttravende mål. Men det er store sprik mellom planer og konkrete tiltak. Norge har som mål å bli best i verden på teknologi – samtidig som politikerne snakker om et informasjonssamfunn for alle. Dette er ikke en realitet. Det kreves et betydelig større fokus på hvordan vi skal makte å trene opp dagens befolkning i å beherske nye digitale medier, sier han.

Også Arild Haraldsen i Internettavisa digi.no påpeker at Norge faktisk henger etter på alle sentrale områder når det gjelder «eutvikling . – Særlig står det offentliges egen innsats på dette området til strykkarakter, uttaler han. – Grunnen er at regjeringen ikke ser eNorge-planen som et ledd i en næringspolitikk, men som et isolert – og noe eksotisk – fenomen.

UTEN BREDBÅNDTILBUD

Alle norske kommuner har nå bredbåndstilbud, hevder moderniseringsminister Morten Meyer i en pressemelding. Han viser til tall innhentet for departementet av analyseselskapet Teleplan.

Men disse tallene er feil, hevder bransjeorganisasjonen IKT Norge. IKT Norge har fått Nexia International til å gjøre en egen sjekk, og kommer til ganske andre tall.

Nexia og IKT Norge kontaktet nemlig Telenor Jara, enheten i Telenor som leier ut telefonlinjer til både Telenors ADSL-virksomhet og alle de andre ADSL-aktørene i Norge. Disse tallene avslører at innbyggere i syv kommuner ikke har noe ADSL-tilbud og neppe heller noen TV-kabeltilbud. Det betyr igjen at anslagsvis en halv million nordmenn er uten et normalt priset bredbåndstilbud.

BÆRBAR KLASSEFORSKJELL

Innenfor skoleverket er de digitale forskjellene merkbare:

Carina Lian går på Tiller videregående skole. Her er det eget datarom med ca. 250 maskiner til rådighet for 500 elever og 100 lærere. Broren, Bjørn Kristian, studerer ved Høgskolen i Sør- Trøndelag (HIST). Også her er det vanlig at to og to elever deler på en maskin.

Andre steder er de digitale skillene i den norske skolen mer skremmende. Faktum er at 340 000 elever i grunnskolen har svært liten tilgang til pc og Internett. Over halvparten av skolene i Norge har mer enn sju elever per pc. En tredjedel av grunnskolene har én pc til deling på ti elever eller mer. Skolen henger langt etter resten av samfunnet.

Det finnes lyspunkter, men de er få: Nesodden videregående skole var førstemann ute som gjennomførte bærbare pc-er til alle elevene i 1999. Ålesund videregående er nå med i et prøveprosjekt der elevene leier pc-en for 2000 kroner i året. Etter fullført skole får de tilbud om å kjøpe maskinen for ett tusen kroner. Ledelsen ved Nesodden har gode erfaringer og mener både planleggingen av egen læring og karakterene til elevene har bedret seg.

SPLEISELAG

– Alle skoler bør ha bærbare pc-er, mener rådgiver Kyrre Lekve i Abeliabransjeorganisasjonen for IKT og kunnskapsbedriftene her i landet. Men fylkeskommuner og utdanningsdepartement vegrer seg. – Hver enkelt skole må vurdere det i forhold til skolens pedagogiske behov, uttaler tidligere politisk rådgiver Eldbjørg Torsøe i Utdanningsog forskningsdepartementet. Et slikt standpunkt skaper både bekymring og undring i skole-Norge. Er det virkelig slik at økonomien til den enkelte skole skal være utslagsgivende?

Kyrre Lekve anslår at full dekning, med bærbare pc-er til rundt 60 000 elever årlig, vil koste staten 210 millioner kroner. I regnestykket inngår det at pc-en koster rundt 8000 kroner, og at elevene selv betaler 1500 i året. Infrastruktur og drift må skole og fylkeskommune ta på seg. Det sørgelige er bare at verken fylkeskommuner eller utdanningsdepartement foreløpig har øremerket noen midler til dette.

Neste høst trer læreplanene i kraft. At fagre planer ikke kan løse utfordringen som ligger i det bebudete «kunnskapsløftet», sier seg selv. Og det er ikke bare antall pc-er som begrenser utviklingen, men lærernes kompetanse til å ta verktøyet i bruk i alle fag. IKT Norge oppfordrer til spleiselag og mener regjeringen må legge en opptrappingsplan for å få alle grunnskoler opp på samme nivå. Så lenge dette ikke blir et fellesanliggende – og en styrt utvikling fra det offentliges side – vil skillene bare øke.

UTGÅTT PÅ DATA?

Bestefar Bjørn Lian (67) har anskaffet seg en pc som begynner å skrante. Men Bjørn har et stort fortrinn idet han var vant med å bruke data i sin tidligere jobb som ansvarlig for serviceavdelingen på Siemens. – Jeg er innom nettet to-tre ganger i uka. Sjekker mail, følger med i aviser, og oppdaterer meg på sydenpriser og nettsider om bil, forteller han. Regninger blir også betalt over nettet. Kona, Greta (64) er ikke interessert i Internett, og Bjørn kan også fortelle at flere av kompisene hans ikke kjenner til nettet i det hele tatt. De tilhører det store flertallet ifølge statistikken.

For forskerne avdekker store aldersmessige forskjeller når det gjelder bruk: Kun tre prosent av den norske befolkning som er eldre enn 67 år, bruker Internett på en gjennomsnittsdag. I løpet av bare ett år økte andelen 60-åringer som synes det er vanskelig å lære datateknologi på jobben, fra 27 til 39 prosent.

Når nye datateknologi skal læres, blir de yngste arbeidstakerne spurt. Det betyr at seniorer i jobb og eldre privat trenger opplæring.

Førstelektor Edin Farstad ved Høgskolen i Bodø har ledet prosjektet «Utgått på data» der han underviste 60 seniorer i ulike bedrifter for å finne gode metoder for IKT-opplæring. Eldre arbeidstakere er primært interesserte i å lære data som er knyttet til praktisk anvendelse, og Farstad konkluderte med at flere pedagoger bør erstatte datafolk i opplæringen. Grunnen er at språket til IT-konsulenter kan virke ekskluderende. Mange eldre skjønner ikke hva som blir sagt.

– En opplæring i IKT handler ikke om å lage IT-folk», men om å bygge på det folk kan, legge til rette og skape et trygt klima der folk tør å stille spørsmål, prøve og feile, sier Farstad til Gemini. Nylig hadde han et ukes kurs med ansatte på statsministerens kontor. Også her var konklusjonen at behovet er å kunne gjøre jobben bedre, og at trygghet er viktig i læresituasjonen.

BRUKERVENNLIGHET

En forutsetning for å bekjempe digitale skiller i befolkningen er å utvikle teknologiske løsninger som er brukervennlige og tilgjengelige for alle. I dag finnes det et utall løsninger folk har problemer med å forstå fordi brukerbehovet ikke er blitt satt i sentrum for teknologiutviklingen. Teknofetisjister får føre an, og dermed blir brukervennligheten dårlig. Det er teknologien i seg selv, all funksjonaliteten og alle mulighetene som står i fokus, mens brukernes behov blir ignorert.

Men all funksjonalitet er ikke nødvendigvis like nyttig for mannen i gata. Kjøper vi en ny mikrobølgeovn eller en mobiltelefon, benytter de fleste av oss kun noen få prosent av den innebygde funksjonaliteten. Det meste blir forstyrrende elementer som gjør teknologien kompleks – og brukerne forvirret og maktesløse. Ifølge tall fra Viviane Reding, kommisjonær for «information society» i EU, rapporterer 48 prosent av Europas befolkning over 50 år om at dagens IKT-løsninger ikke møter kravene og behovene som de har.

Når det politiske målet er at samtlige offentlige tjenester i Norge skal digitaliseres innen 2009 og gjøres tilgjengelig på Internett, blir brukervennlighet og tilgjengelighet for alle sentralt. Vanskelig tilgjengelige tjenester gjør at mange gir opp. Det igjen øker faren for at bare en elite med teknisk interesserte mennesker takler oppgaven. Skrekkeksempelet var da Statens lånekasse nylig fikk nye websider. Studentene fant ikke sidene deres forståelige nok, og lånekassen fikk 16 000 henvendelser i løpet av ei uke.

TEKNOLOGI SOM KOMMUNISERER

Med tanke på offentlige digitale tjenester og brukerinvolvering har Norges forskningsråd initiert prosjektet EFFIN. Prosjektet skal utvikle brukersentrerte metoder og verktøy, og SINTEF sitter i førersetet.

– Digitale skiller handler om hva brukerne har av digital kompetanse, men også om hvor godt teknologien kommuniserer med oss mennesker. Er det slik at bare oppegående og teknologisk interesserte forstår og kan benytte seg av teknologien, eller er IKT-løsninger laget slik at de er tilgjengelig for absolutt alle – uansett alder eller funksjonshemming? spør Brandtzæg.

For å få brukeren i fokus, må forskerne tenke nytt og utvikle nye metoder. I EFFINprosjektet er målet å få utviklerne av offentlige elektroniske tjenester å få med brukeren fra dag én i utviklingen. Akkurat nå jobber SINTEF med et case innen Vegvesenet som ønsker å legge ut tjenestene sine på nettet. – Vi ser på hvordan vi kan benytte metoder vi allerede har for brukerinvolvering – i store offentlige publikumsprosjekter som dette. Det krever tilpasning, og et bevisst fokus på brukeren for å lage gode og forståelige websider, summerer Brandtzæg opp.

SELVBETJENINGSSAMFUNNET

For det vil bli stadig vanskeligere. Moderniseringsdepartementet har uttalt at de skal bevare «tilleggsløsninger for de som ikke har Internett/pc slik at tilbudet skal være likt for alle. Men dette er urealistisk og kan aldri yte samme tilbud, mener Brandtzæg.

– Vi som opererer på nett, har et døgnåpent tilbud – vi kan nå alle ønskede tjenester uavhengig av tid og sted. Dette tilbudet har ikke de som mangler nettilgang. En annen sak er at stadig flere av de offentlige tjenestene nå konkurranseutsettes eller privatiseres, og disse operatørene vil ikke ha de samme kravene rundt å levere et likt tilbud til alle.

Vi må se i øynene at både arbeidsliv og hjem digitaliseres. Om få år vil det være helt slutt på folk bak en skranke som skal hjelpe oss: Vi får et selvbetjeningssamfunn der arbeidet må foregå via nettet.

Dagliglivets gjøremål – alt fra å betale regninger til å handle på butikken – blir digitalisert. Den første butikk som bruker digitale strekkoder som kundene selv betjener, er i drift på Lillestrøm. Det vil komme flere.

I Trondheim har Bjørn Lian nettopp slått på pc-en for å gå gjennom dagens aviser.

– Ennå har jeg ikke problemer, men det spørs om jeg greier å henge med framover når stadig flere tjenester blir lagt på nettet, smiler han.

 

Av Åse Dragland