Den farlige fantasien

Ser vi oss omkring i dagens samfunn, kan vi et øyeblikk bli blendet av en optimistisk illusjon. Det kan nemlig synes som om alle oppegående foreldre for tiden forstår at det er viktig å la barna utfolde seg – både på den ene og på den andre måten. Man oppmuntrer barn til å tegne og male, forme figurer med leire og plastilina. Man synger med dem. Man kjører til tusen fritidsaktiviteter med bilen full av eventyr- kassetter. Selv folk som vanligvis aldri gidder å åpne en bok, begynner plutselig og uten noen som helst oppfordring å lese høyt for sine små på sengekanten.

Så egentlig skjønner jo de fleste hvor bra det er?

Å, nei. Det stikker nok ikke så dypt.

Men alle er jo enige om hvor fint det er med skaperglede og hvor viktig det er å stimulere fantasien?

Tja … hvis folk virkelig hadde ment at alle disse aktivitetene var så viktige, hvorfor driver de ikke med dem selv? Hvorfor er det så få voksne som tegner, maler, former med leire og spiller dukketeater? Barn har jo øyne i hodet. Og modellene rett foran seg. Hvorfor har de voksne sluttet å spille piano? Hvorfor har de aldri tid til å lese en bok? Det er jo så viktig, alt sammen, for ens personlige utvikling?

Det finnes sikkert snillere ord, men naturligvis er det juks.

I og for seg mener nok de fleste at det er hyggelig at barn har fantasi. Men det er også ventet at de skal vokse det av seg. For det er borkastet tid, unyttig lek og sånt-blir-du-ikkemett- av. Vår tid og vårt samfunn forstår bare ett språk – penger. Derfor ønsker vi mennesker som gjør det de skal – uten ettertanke, uten tvil, uten undring. Og derfor må fantasien drepes. For fantasien lærer oss jo nettopp å tenke annerledes – tvile – undre oss – kanskje til og med snu tingene opp ned.

Men hvorfor dreper man den ikke før? Hvorfor knuser man ikke fantasien allerede når barnet er i fire-årsalderen?

Jo, for det er først når et menneske er blitt såkalt voksen, dvs. er kommet i den alder at det har begynt å arbeide, er blitt et tannhjul, at det er av betydning at det har mistet sin fantasi – når det er blitt produsent. Da er det viktig. Ikke før. For barnet er ingen produsent. Så la oss ikke drepe disse grillene med en gang. La oss bare ta sikte på at fantasien bør være død når barnet er omtrent seksten år gammel («Du er stor nå! Nå må du se å bli voksen!»). La oss bare få fantasien under kontroll. La oss pine den langsomt i hjel. Og la oss tjene så mye vi kan underveis.

Slik har det seg at Disney og andre økonomiske ulver stadig glefser etter våre lommebøker og pisser oss god samvittighet oppetter ryggen hver gang vi stikker til barna et Donald.

For så vidt ser vi det samme i dagens eldreomsorg. Når mennesker etter et langt yrkesliv havner på gamlehjemmet, da mener vi at det endelig er tid for litt kultur igjen. Da oppmuntrer vi til trolldeig og vannfarver og alle slags skapende aktiviteter. Da må de gjerne sitte og flette peddig, alle sammen. Fordi oldingen – på samme måte som barnet – står utenfor produksjonssystemet. Han/Hun er ingen «produsent ». Og følgelig ingen trussel mot den lille gangetabellen. Det er for sent. Han/Hun kan ikke lenger gjøre noe til eller fra. Altså skader det ingen om fantasien blir sluppet løs igjen. Da kan vi – rent symbolsk – gjerne få «gå i barndommen».