Himmelsk support

Det har lenge vært skytshelgener for det meste. Kjemikerne har St. Nicholas, brannmenn har St. Agatha, drosjesjåfører ber til St. Fiacre, og fjernsynsfolk finner trøst hos St. Clare – en nær venninne av Frans av Assisi – som skal ha hatt evnen til å overføre bilder av seg selv til Frans mens hun lå på sykeseng.

Men hva med oss som bruker data og internett?

Hvor skal vel vi hente himmelsk support, når alt fryser og ingen vanlig telefonhjelp synes å ha noe for seg?

Svaret er St. Isidore fra Sevilla – som når dette leses, forhåpentligvis er endelig godkjent av Vatikanet. Siden 1999 har store heiagrupper fremmet hans sak. For ordens skyld: Isidore, som levde på 600-tallet, og var biskop i Sevilla, laget en av verdens aller første databaser – i form av et tyve-binds leksikon (Etymologies). Så helt fjern er ikke koblingen mellom ham og internett.

Vatikanet anser for øvrig internett som svært viktig, der i gården har man hatt sin egen (utmerkede) hjemmeside siden 1996 – jevnlig vedlikeholdt takket være tre datamaskiner med de engleaktige navnene Raphael, Michael og Gabriel.

Det er kirkens håp at det i fremtiden vil bli langt færre eder og stygge bannord foran dataskjermene, men at frustrerte brukere heller skal rope på St. Isidore.

Vi får håpe det hjelper.

Og så håper jeg kirken snart også gir oss den data-skytshelgenen vi virkelig trenger, nemlig en som kan hjelpe oss å overtale flere gamle mennesker til å bruke e-post og web. Rett og slett fordi de fortjener det! Både fordi det vil lette deres hverdag – og fordi de ganske enkelt vil ha glede av det. (Eller synes du det er greit at moren din betaler 40 kroner over skranke hver gang hun besøker banken?)

Burde det ikke finnes gratis adgang til internett på alle eldrehjem og sykehjem? Burde ikke bredbånd være standard i alle omsorgsleiligheter?

Naturligvis.

Og hvis ikke kommunen har råd (for kommunen har jo nesten ikke råd til noen ting lenger), burde det lokale næringsliv ta ansvar for «oppdateringen» av de eldres hverdag. Vi hører jo ofte om bedrifter som gir maskiner til skolen. Like naturlig er det å gi til eldrehjemmet!

Men de eldre har datavegring, sier man. Er det ikke det som først og fremst er problemet? Jo. Frykten for det nye. Frykten for det ukjente. Frykten for å dumme seg ut. Men mot alt dette nytter det ikke bare med forståelsesfullt pjatt og omsorgs-smil. Her trengs det nok heller opptil flere motiverende dytt.

Hvordan går jeg selv frem hvis jeg vil overbevise noen av den enda eldre generasjon?

Jeg begynner med å nikke.

Og så problematiserer jeg noe vi alle synes er så enkelt at vi ikke lenger tenker på det.

«Data og internett er veldig vanskelig,» sier jeg. «Det er nesten like vrient som å bruke telefon. For har du tenkt over hvor komplisert det egentlig er å ringe til noen?» Og så legger jeg ut om store manualer/kataloger, hvor nødvendig det er med det helt nøyaktige nummeret, løfte røret av før du taster, vente på summetonen og i hvilken ende av røret skal vi snakke?

«Sammenlignet med alt dette,» sier jeg, «så er det å bruke e-post og webleser nærmest piece of cake.»

Vi litt yngre snakker ofte om det store teknogapet som er oppstått mellom generasjonene. Vi rister på hodene og mener det er både trist og dumt – og venter stadig på at et departement eller en komité skal få gjort noe med det. Men egentlig er det vel du og jeg som bør gjøre den jobben – er det ikke?

Så lykke til med alle tanter og onkler!