Kommentaren: Den uetiske og tragiske oppdrettslaksen

En etisk oppdrettsnæring er en del av en helhetlig, økologisk bærekraftig næringsvirksomhet. Men verken politikere eller oppdrettsnæring forventeså være spesielt opptatt av etikk. De første vil bli gjenvalgt, de siste vil tjene penger. Derfor er det bare gjennom forbrukerne at presset kan komme, skriver Steinar Lem, leder for Framtiden i våre hender.

DA JEG VOKSTE OPP, var det kongen som ustanselig spiste laks og jordbær. Kanskje var ryktene om det kongelige kosthold overdrevne, kanskje fikk majesteten annen middagsmat der han kom på besøk i eget land, i alle fall utenom jordbærsesongen. For oss mindre kongelige var laks dyr høytidsmat på 60-tallet, enda dyrere enn jordbær. I dag er denne kombinasjonen sommerlig hverdagsmat for oss. Jordbærene smaker dessverre vassent og trist. De er drevet raskt fram, med mye væske og mindre smaksstoffer.

Kanskje vokser oppdrettslaksen også for fort. Men den smaker som før: fantastisk. En dyp, ren, fyldig – men ikke påtrengende – smak av hav. Jeg har de siste årene satt til livs uhyggelige mengder billig laks.Nå vet jeg bedre og angrer. Den delikate, velsmakende og billige fisken er en meget uetisk fisk.

PROTEINIMPERALIST • Den er for eksempel giftig. Innholdet av dioksiner og flere andre miljøgifter, vesentlig fra fôret, er så høyt at amerikanske forskere nylig mente at folk ikke burde spise mer enn noen få hundre gram i måneden. Barn og gravide helst ingen ting. Noen norske forskere nikker til sine amerikanske kolleger, mens andre ikke tror at nivåene er alarmerende høye. Når det hersker usikkerhet eller uenighet om faregrenser, skal selvsagt «føre-var»-prinsippet gjelde. I små fagmiljøer, som de norske, skal man heller ikke se bort fra at båndene mellom næringen, forskerne og politikerne kan bli i tetteste laget. Det er ikke sikkert at det er lett eller karrierefremmende å stå fram og advare mot en av Norges industrielle storsatsinger, og særlig ikke når den gir distriktsnæringsplasser. Selv tilhører jeg dem som ikke ønsker å dø en for tidlig kreft-død av hensyn til distriktsarbeidsplasser, og jeg prøver å skåne mine barn.

I tillegg er oppdrettslaksen en proteinimperialist. Laks er rovfisk. Oppdrettsnæring er kunsten å forvandle tre fisk til en. Noe av fiskefôret er sant nok ikke egnet som mat, men mye er det. Trolig betyr trålfangst på matfisk utenfor vestkysten av Sør-Amerika at mindre fisk når fattige kystfiskere og dermed ikke blir direkte til menneskemat,men til mel eller olje. Presset på truede fiskestammer øker. I Norge må man regne med at fangsten på småfisk betyr mindre næring til sjøfuglene – som minker.

Når laksen i Norge endelig får spist seg mett og blir slaktet, skal den personlig ut på reise. Målet kan være EU, men når våre statsministere besøker India og Kina, vil de gjerne at overklassen der skal spise laks også. Karbonutslippene per kilo blir betydelige.

SYKDOM OG SMITTE • Før trodde man at fisk ikke følte smerte. Man ville ikke tro at fisk følte smerte. Dette arrogante og urimelige postulatet står nå svakt innen dyreforskning. Laks er en fisk som er beregnet på å svømme over enorme havområder. Nå settes den i fengsel. Uten å ha gjort noe galt, må den leve i marine bur, så tett at sykdom lett smitter. Til slutte henrettes den. Som om ikke alt dette skulle være nok, er oppdrettslaksen i ferd med å utrydde den norske villlaksen. Det skjer gjennom genetisk forurensing når fengselslaks rømmer, og det skjer ved smitte av sykdom og parasitter. Villaksutvalget foreslo å skåne en rekke norske fjorder for oppdrett. Det ble det knapt nok noe av. Mot næringsvirksomhet som gir arbeidsplasser og kapital, betyr etikken lite for politikerne. Hensynet til dyrevern, artsvern, verdens matvaresituasjon og klimautviklingen veier så lett, og har ikke tunge pressgrupper til disposisjon. Bare giftfrykten veier – fordi gift går så direkte utover kundene. Og dermed utover salget.

FISK SOM IKKE SPISER FISK • Hvis nye fôrtyper kan redusere giftmengdene, vil de bli redusert. Jeg tror jeg kan love en løsning på det problemet. Likevel vil oppdrettslaksen være en tragisk fisk. Skal havbruk ha en bærekraftig framtid, må det baseres på fisk som ikke spiser fisk. Dyrevernhensyn må ivaretas på anstendig nivå. Det vil helst sikkert være mulig, selv om prisen blir høyere. Spørsmålet er om forbrukeren er interessert i etisk mat. Verken politikerne eller næringen kan forventes å være spesielt opptatt av etikk. De første vil bli gjenvalgt, de siste vil tjene penger eller ha arbeidsplasser der de bor. Derfor er det bare gjennom interesse fra det som en gang het offentligheten – og nå kanskje heter fjernsynsseere og avislesere – eller skal vi si forbrukere som ikke bare ser på prisen? – at presset for etisk oppdrettsfisk kan komme. En etisk oppdrettsnæring er bare en del av en helhetlig, økologisk bærekraftig næringsvirksomhet.