Sukkerkuler inn i den akademiske varmen
Aksepten for alternative behandlingsformer øker – også i forskningsmiljøene. I mars tok Aslak Steinsbekk ved NTNU Skandinavias første doktorgrad i homøopati.
I fjor kom den første norske doktorgraden i akupunktur. I år var det homøopatiens tur.
Aslak Steinsbekk er forsker ved Institutt for samfunnsmedisin, NTNU. I mars disputerte han for doktorgraden med et arbeid om lufteveisinfeksjoner hos barn.
Her påviste han at behandling hos homøopat gir gode resultater i forebyggende behandling.
Færre sykedager
169 barn mellom null og ti år deltok i studien. De hadde alle vært til lege på grunn av infeksjoner i de øvre luftveiene. Barna ble delt i to tilfeldige grupper. Den ene gruppen fikk umiddelbart homøopatmedisin i forebyggende hensikt, mens den andre enten brukte vanlig lege eller ikke foretok seg noe.
En undersøkelse etter tre måneder viste at forekomsten av luftveislidelser var lavest hos de ungene som hadde fått sukkerkuler. De hadde i gjennomsnitt vært syke åtte dager i tremånedersperioden, mens den andre gruppen hadde et gjennomsnitt på 13 sykedager.
Positive sykehus
Hvorfor sukkerkulene virker som de gjør, kan ikke engang homøopatene selv svare på. Mange fnyser fortsatt av denne type behandling, men aksepten er økende.
I Norge har snart halvparten av den voksne befolkningen en eller annen gang vært innom en homøopat, og stadig flere allmennleger oppfordrer pasienter til å oppsøke alternativ behandler hvis ikke den vanlige behandlingen hjelper på plagene.
Aslak Steinsbekk mener at foreldre som tar barna til homøopat, gjør det av svært rasjonelle årsaker.
I en spørreundersøkelse har 28 norske sykehus oppgitt at de var positive til alternative behandlingsformer. I Haugesund undersøker de for eksempel effekter av refleksologi – en form for trykkmassasje.
På St. Olavs Hospital i Trondheim brukes akupunktur i smertebehandling. Og på Sunnaas sykehus har de et samarbeid med Kina om bruk av tai-chi og chi-gong i behandling av kronisk tretthetssyndrom.
Respekt for forskning
Også i forskningsmiljøene begynner alternative behandlingsformer å bli stuereine. I hvert fall det å forske på dem. Steinsbekk selv har ikke på noen måte følt seg uglesett blant medisinerne på NTNU.
– Det er stor respekt for å forske på slikt, mener han.
Men Kari og Ola Nordmann ligger kanskje et hakk foran forskerne i å oppdage at alternative behandlingsformer virker, tror Steinsbekk, som også har undersøkt hvorfor foreldre tar barna til homøopat.
– De går først til vanlig lege. Hvis opplevelsen eller resultatet av dette er negativt, prøver de andre ting. De gjør helt rasjonelle valg, mener han.
Gi opp å forklare
Det utføres atskillig forskning på alternative behandlingsformer verden over. I Norge finansierer myndighetene Nasjonalt forskingssenter innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM). Det er tilknyttet Universitetet i Tromsø og har om lag 20 ansatte.
Her forskes det på homøopati, akupunktur, naturpreparater og healing – blant mye annet. Om det ikke kommer en doktorgrad i healing med det aller første, er i hvert fall et doktorgradsarbeid om gestaltterapi i gang.
– Aksepten øker for det vi driver med. Forskningsmiljøene selv har etterspurt slik forskning i lang tid. Har vi et bra prosjekt og en god idé, ser akademia bare positivt på det, sier Terje Alræk.
Akupunktur som spydspiss
Alræk er forsker ved NAFKAM og tok landets første doktorgrad i akupunktur. Han opplever at akupunktur på mange måter har vært en spydspiss i kampen for aksept av alternative behandlingsformer.
– Akademia har nok større problemer med homøopatien, tror han.
– Forklaringsmekanismene er vanskelige. Kanskje man skulle gi opp forsøkene på å forklare og heller se på hva homøopatene har å bidra med. Noe av svaret ligger kanskje i den homøopatiske konsultasjonen. Det ville bli en mer fruktbar diskusjon.
