Kunnskapens tre

I et bikkjekaldt rom i en gammel brygge i Trondheim står fem vitenskapsfolk bøyd over tre mørkebrune stokker. Stokkene er snaut meterhøye, diameteren en halvmeter, og årringene sitter tett som rillene på en gammel LP-plate. Om ikke lenge skal de dekkes med hvit silikon.

Et par måneder tidligere, mens folk flest var opptatt med julehandelen, ble disse tre stokkene forsiktig løftet opp av jorden utenfor Nidarosdomen. To av dem ble fraktet i trillebår. Den siste var så skrøpelig at den ble lagt på båre. To mann bar den mellom seg de tre hundre meterne bort til brygga i Kjøpmannsgata 29, der Norsk institutt for kulturforskning (NIKU) holder hus.

I høst ble de gamle steinhuggerbrakkene utenfor Nidarosdomen revet for å gi plass til et nytt publikumsbygg. Arkeologene hadde da noen korte måneder på seg til å fravriste grunnen dens hemmeligheter. Stokkene var det siste og høyst uventede funnet de gjorde. Etter å ha fjernet 400 graver fra 1700- og 1800-tallet, et tykt lag med klebersteinflis fra høymiddelalderens byggeaktivitet på kirken, og et overraskende lag med laftehus og ildsteder fra 1100-tallet, trodde arkeologene at de ville støte på «steril jord».

Det er lag som er urørt av menneskehender, og som forteller at det snart er på tide å pakke sammen ustyret. Men der, fire fot under dagens bakkenivå, befant det seg enda en dessert: rester av tre stående stolper av omfavns størrelse, som vitner om at det før 1100-tallet må ha stått en bygning her av betydelig størrelse.

Det er sjelden kost også for arkeologer i Trondheim, som stadig er i kontakt med middelalderens Nidaros.

På sporet av kongens gård?

De kraftige furustolpene med tett, hard ved var ikke det eneste funnet i dette sjiktet. I tillegg til flere store stolpehull fant arkeologene skår etter en svartglasert skål og to amforaer i bysantinsk stil. Dette er sjeldne funn og viser at det har vært kontakt med Middelhavsområdet.

I Snorre kan vi lese at Harald Hardråde (1015- 1066) dro til Miklagard, dagens Istanbul, etter han hadde kjempet i slaget på Stiklestad. Sagaen beretter også at Hardråde, etter at han ble konge i 1047, reiste en ny kongsgård et sted sør for datidas bybebyggelse. Historikere har tradisjonelt plassert Hardrådes kongsgård på Domkirkeplatået nordøst for kirken, men så langt er det ikke funnet fysiske spor etter den. Kunne det endelig være Hardrådes kongsgård som hadde dukket opp?

Utgravningsleder Chris McLees ved NIKU lekte seg med tanken. Størrelsen på stolpene, og to rekker med stolpehull med fem meters avstand, tyder på et ruvende hus, kanskje en bygning i et kongsgårdsanlegg.

En annen mulighet er at stolpene stammer fra Nidarnes gård, som ifølge sagaen skal ha ligget på Nidarneset fra slutten av 900-tallet. Det fins ingen skriftlige beskrivelser av bygningene på gården, bare arkeologiske spor etter bygninger, gjerder, brønner og gjenstander som er funnet flere steder rundt og under domkirken. Et steinkast unna stolpefunnene, på Vestfrontplassen, har arkeologene tidligere gravd fram bygningsrester og et gjerde som er C14-datert til 900-tallet. Rester etter et fjøs fra samme tid er funnet i grunnen ved Erkebispegården enda et par steinkast unna. Kanskje kan alt dette skrive seg fra samme anlegg, Nidarnes gård?

Arkeologene har få brikker i et stort puslespill. En årringanalyse av stokkefunnene vil gi fortidsdetektivene én brikke til.

Stokkene som var en del av storgården, fikk uansett ikke gjøre sin misjon lenge. En gang på 1100-tallet skulle det bygges nytt. Den gamle bygningen ble revet, og de jordfaste stokkene ble trolig kappet av i flukt med daværende bakkenivå. Siden den gang har ikke stokkerestene tiltrukket seg særlig oppmerksomhet. Før denne kalde tirsdagen i februar.

Ringside fortida

Vitenskapen står tett rundt de gamle stolpebitene: arkeologen, dendrokronologene – to i tallet, en teknisk konservator og en stipendiat i bygningsteknologi. En 500 watts bygningslampe kaster lys over funnene, og avgir beskjedent med varme. Det er stokkenes underside som er mest interessante i dag. Den gangen de skulle settes i bakken, ble de finhugget flate på undersiden. Stokkene står derfor på hodet – i hver sin avskårede, grønne søppeldunk, og mellom stokken og plastdunken er det fylt opp med sand. Stokkene må stå støtt.

Tanker og spørsmål, resonnement og kommentarer, spilles rolig ut.Hvor langt måtte man dra for å finne slike kjempefuruer på en halvmeter i diameter? Hvordan så skogen ut? Hva slags terreng har de vokst i? Hvilke krav stilte de til kvaliteten på tømmeret? Ble trærne felt av samme person og med samme redskap? Hvordan fraktet de stokkene fra hugstplassen? Hvorvidt stolpene er fra kongsgården, er ikke tema denne dagen. Nå er forskerne opptatt av å fravriste det gamle treverket flest mulig håndverksmessige hemmeligheter. Og lar det seg datere med årringanalyse?

NTNUs dendrokronolog, Terje Thun, drar fram en krittbit og lager forsiktige, tynne streker på tvers av noen årringer. Dette kan gjøre overgangene mellom årringene tydeligere, hvis det funker. Men, nei. Veden er for morken. Kanskje vil en nylig utviklet fototeknikk være veien å gå? Thun diskuterer med Kjersti Føllesdal, som nettopp har skrevet hovedoppgave om teknikken. I så fall slipper de å ødelegge funnene med å ta boreprøver eller kappe skiver av stolperestene.

Stemningen stiger med at lokalet blir varmere. Noen flytter bygningslampen nærmere stokkene for å se bedre. Det begynner straks å dampe av dem. Jørgen Fastner, teknisk konservator ved Vitenskapsmuseet, NTNU, advarer: Rommet bør ikke bli for varmt. Hvis de kanskje tusen år gamle stokkene skal kunne bevares for framtida, må de tørke langsomt. Sanden rundt stokkene bidrar til å trekke fuktigheten ut av dem. Ideen med å sette stolperestene i avkappede renovasjonsdunker, var hans. Og Renholdsverket kunne avse noen dunker med små feil, som egentlig skulle sendes til Russland. En Petter Smart blir Fastner kalt av kolleger.

Pusles sammen

Arkeolog og stipendiat Harald Høgseth fra Høgskolen i Sør-Trøndelag og arkeolog Ian Reed fra NIKU tar fatt på en arbeidsøkt de ikke har helt tro på at vil lykkes. Stokken i dårligst forfatning er langt fra hel. Biter, større og mindre, ligger løst i sanden rundt. Skal det være noe håp om å kunne datere stokken, og kunne lese av redskapssporene på den, må den la seg pusle sammen. Fastner tar fram en rull med gasbind. Én holder de største bitene sammen mens den andre bandasjerer trekroppen. Flere biter passer etter prøving og feiling, og den siste, halvråtne treflisa dyttes ned i den siste åpningen i stokken.

– Jøss, den ble jo flott!, sier Fastner, på sitt danske morsmål, som nesten ikke er påvirket av en mannsalder i den trønderske stiftsstaden.

Nå ser ikke stokken lenger ut som et arkeologisk funn. Den har fått igjen formen fra gamle dager. Men fremdeles har den et gråstenk av kvikkleire som må bort. En takknemlig tanke sendes leira. Uten den ville stokkene for lengst ha gått i oppløsning.To av forskerne farer nennsomt over med noe som ligner bakepensler. Den tredje heller på vann. Etter en halvtime er stokken like ren som før den ble plantet i bakken.

Den er nå ett stykke og fri for forstyrrende leire. Årringene er nesten perfekt jevne. Og de er voldsomt tette. Vi får vite at treet nok har vokst i tett vegetasjon, kanskje i nordvendt terreng, men neppe i skråning. Da ville det ha hatt en trykkvedsone og en strekkvedsone. Brede vårvedsoner tyder på at stokken vi har foran oss, er fra treets nederste del. Hvor langt vekk fra Nidarneset måtte man dra for å finne et slikt beist av et tre? Selbutraktene? Neppe så langt. Biolog og dendrokronolog Terje Thun liker ikke å tippe, men – Singsaker, kanskje. Eller Byåsen.

Harald Høgseth er utdannet både arkeolog og tømrer. Øynene hans er klistret til stokken. Han ser klare spor etter øksa som ble svingt en gang i tida. Huggmerkene viser at eggen har vært om lag 12 cm bred.

– Og innslagsvinkelen har antagelig vært slik, sier han og svinger kroppen og den usynlige øksa i thai chi-tempo mot huggmerkene. Flere ganger. Gjentar bevegelsen. Og forteller at håndverkere før i tiden hadde en enorm kunnskap om materialer:

– De visste presis hvilke egenskaper treet skulle ha om det skulle spille rollen som gulvbord eller som veggstokk i laft. Derfor var tømmerets utseende og vekstplass viktig for å velge rett emne.

Nordmøringen vet bedre enn de fleste hva han snakker om. I sin hovedoppgave skrev han nettopp om materialvalg i middelalderbygninger. Som kilde brukte han funn fra 1970-tallsutgravningene av bibliotektomta i Trondheim. Nå er han doktorgradsstipendiat i bygningsvern ved Høgskolen i Sør-Trøndelag ved Program for bygg og miljø. Og stokken foran oss er i ferd med å bli et nytt case for hans videre jakt etter mer gammel håndverkskunnskap.

Hvitt dekker mørkt

 Begge stokkene er renvasket. Konservator Fastner er i gang med å lage en silikonmasse. Det skal lages avstøpninger av stolpene blant annet for at Høgseth skal kunne studere dem i detalj. Fastner blander sammen silikon, herder og fortykner – fem prosent herder, fortykningsmiddel etter hvor seig han vil ha massen.

Brått vender Fastner om i retning stokkene. Massen har blitt akkurat passe tjukk. Den treffer stokken, og snart er overflate – som egentlig er undersiden – dekket. Den hvite glasuren størkner fort, men siger enda litt og gjør at den mørkebrune stokken med hvitt dekke ligner på et bakverk.

En stokk til får samme behandling. Nå skal de få hvile noen dager.

Servering av kunnskap

En uke senere: Vi går inn i Kjøpmannsgata 29, og skritter over stedet hvor arkeologene tidligere har funnet en 12-1300-talls runepinne med inskripsjonen Kliba prestedatter skjenker deg. Stedet har antagelig huset et skjenkested noen hundre år etter at de kraftige stolpene ble plassert i jorden på Domkirkeplatået. I dag håper de stolpeinteresserte å bli servert ny kunnskap.

Siden sist har konservator Fastner avlagt stokkene et ekstra besøk. Et lag med gips måtte legges på etter at silikonet hadde størknet. Dette for at silikonmasken ikke skal flate ut, men holde formen når den skal studeres. Flere avlegger stedet besøk i dag. Utgravningsleder Chris McLees og Høgseths veileder, professor Lise Bender Jørgensen, dukker nysgjerrig opp.

Det kakkes og bankes, forsiktig og litt hardere, og det stive gipslaget løsner. Silikonlaget står for tur. Med tapetkniv gjøres et snitt i kanten som går inn i treverket. Det humres om at arkeologer i framtida vil lure på hva i all verden dette er for slags syltynt redskapsspor.

Fastner har tidligere gjort silikonavstøpninger på vått arkeologisk tre, men aldri til slikt formål eller av denne størrelse. Han er spent på resultatet. De kan godt ha boblet seg. Han bøyer opp silikonmasken som lokket på en boks leverpostei. Alle holder pusten. – Ingen bobler. Det fungerte bra, konstaterer konservatoren fornøyd.

– Kjempeartig, gliser Høgseth. Silikonavstøpningene betyr mye for ham. Tømmermateriale fra tidligere utgravninger er i liten grad tatt vare på, bare lett dokumentert og beskrevet i rapportene. Ingen har tenkt på at en arkeolog med redskapsspor som spesiale skulle ønske å vite mer om dem. I framtida vil middelaldertømmer med hakk og spor neppe unnslippe silikonkopiering.

Spor etter spor

Begge de hvite avstøpningene ligger med avtrykket opp på bordet. Fastner svinger igjen penselen. Nå påfører han tørt, grått leirepulver for å få kontrastene fram. Om litt har han tryllet fram ringer og spor tydeligere på avtrykkene. Det kommer til å ta tid for tømmermannen å tolke alle sporene som nå har kommet godt fram. Likevel får vi kjapt smakebiter på hva fyren kan få ut av stokkene. Han har nå fått øye på noe veldig smått på avtrykkene:

– Øksehakkene har forskjellige slitespor i eggen. Minst to ulike økser er benyttet for å bearbeide stokkene. Og antagelig har to ulike håndverkere gjort jobben.

Det siste ser Høgseth av retningen og dybden på sporene. Når han får studert stokkeavtrykkene bedre, håper han å få mer viten om slagretninger, kraften og temperamentet som er brukt, måten øksa er svingt på. Han ser på sporene som «fingeravtrykk» – og skal snart hospitere i en ekte detektivbedrift: Kripos. Der kan de mye om å tolke morderes håndbevegelser, kunnskap Høgseth håper kan anvendes også på datering av arkeologisk materiale.

Mens tømmerteknologen studerer de hvite silikonskivene, holder dendrokronologene på å forberede fotografering av årringene på stokkene.

Snart et svar

Datering av tremateriale ved å studere vekstmønsteret hos årringer, kalles dendrokronologi. Ekspertisen i Norge på dette befinner seg ved NTNU – det vil si, denne dagen: i det kjølige rommet i brygga i Kjøpmannsgata. Større er ikke fagmiljøet. Den nye fototeknikken de har utviklet, er et funn. For stokkene foran oss er det vinn eller forsvinn. De tåler ikke å bli tatt prøver av uten å bli ødelagt helt. Med riktig lyssetting og nok antall årringer i ett strekk, er det håp om å få vite fellingsåret for stokkene. Men Thun kjøler forhåpningene ned. Materialet er ikke av det beste. Føllesdal rigger lys. Med teipbiter, knappenåler og filmkvalitet som tåler store forstørrelser, får hun tatt sine bilder.

Dagen i Kjøpmannsgata 29 er over. Årringsekspertene håper å kunne datere de to fotograferte stokkene i løpet av to dager.

Holder på hemmeligheten

Stokkene holder godt på sin hemmelighet om alderen. Det lyktes ikke dendrokronologene å komme i mål. En ny fotograferingsrunde må til. Film skal framkalles, og flere dager går.

Thun ringer prosjektleder Reed og forklarer at det er et svært vanskelig materiale å få has på. De trenger enda litt mer tid. Reed har mange år bak seg i faget, og har lært seg ikke å håpe og tro for mye før tilstrekkelig med fakta er på bordet. Likevel er stemmeleiet hans litt annerledes enn tidligere. Brikkene i puslespillet på Domkirkeplatået er ikke mange, én til ville ikke vært å forakte. Det gjør det lettere å tolke de andre funnene de fra samme jordlagene.

Et langt liv

Svaret er klart. I hvert fall nesten. Thun og Føllesdal har klart å få en del ut av den ene stokken, den skrøpeligste, den som måtte fraktes i biter på båre og nærmest lappes sammen. Furua startet sitt liv i år 556. Og ekspertene har fått matsj med årringene fram til år 965.

Men eksakt fellingsår vil forbli en hemmelighet. Håndverkerne har i sin tid hugget bort de ytterste årringene. Hvor mye vil vi aldri få vite, men kanskje 40 år, tipper Thun. Det vil si om lag 1,5 centimeter med tette årringer og at furua på sine eldste dager vokste under 0,4 millimeter i året. Ikke rart den var et interessant stykke til en fornem bygning en gang på 1000-tallet.

En kongsgård?