Bare skrapjern?

Glad og overrasket leser jeg i Aftenposten at landets ungdom blir stadig mer opptatt av historie og røtter, og jeg tenker: Ja vel, flott, men tenk om førti- og femti- og sekstiåringene kunne være like ivrige? For det er jo de eldre som bestemmer saker og ting her i verden, og det hjelper ikke om tenåringer synes det er kult med kulturminner, hvis femtiåringer gir F. Og mest F gir man tydeligvis når det gjelder tekniske kulturminner.

Hva jeg snakker om?

Jeg snakker om den gamle jernbaneviadukten i Hølen. Antagelig har et flertall av leserne opplevd denne broen, for inntil jernbanetraseen ble lagt om i 1996, var det den alle tog i retning utlandet måtte krysse. Som en romersk viadukt eller et horisontalt eiffeltårn strekker den seg over dalen og elven, og har i snart 130 år vært Hølens ubestridte landemerke.

Broen sto ferdig i 1878 og er trolig den første der konstruksjonsprinsippet «pendelpilar» ble fulgt. Det vakte stor oppmerksomhet internasjonalt, og flere land tok snart etter når det skulle bygges store viadukter av stål. Det spesielle var at bropilarene ble forsynt med ledd ved foten og i toppen, slik at hele pilaren ville følge med i broens bevegelser, enten de var forårsaket av temperatursvingninger eller av belastninger. Dermed kunne bropilarene gjøres slanke og med begrenset materialebruk.

Det var derfor bare naturlig at Riksantikvaren erklærte broen for verneverdig den dagen NSB la om traseen. Vestby kommunestyre omdisponerte straks den gamle traseen til gang- og sykkelvei, og broen ble lovet tatt vare på. Jernbaneverket ville bekoste oppussingen, og Statens vegvesen vedlikeholdet.

Så skulle vel alt være bare fred og solskinn?

Langt der ifra. For som vi vet fra internasjonale katastrofer, så er løfter én ting, men å gjøre det man har lovet, er noe helt annet.

Så ingenting er skjedd siden 1996?

Jo da, broen forfaller – og nå har Statens vegvesen plutselig sagt at de ikke lenger ønsker å benytte den som en del av sin gangog sykkelvei, dvs. hvis folk absolutt vil gå og sykle, så får de heller gjøre det andre steder. Og da er Jernbaneverket raskt ute med sparekniven, de også. I 2004 utarbeidet de en Nasjonal verneplan for kulturminner ved jernbanen, hvor Hølenbroen var klart inne med stjerne og kryss i margen, men nå er det aktuelt å «revurdere ».

Men hvorfor har ikke kommunen skyndet på? Hele prosjektet er jo en gave som ikke koster Vestby noe som helst?

Og da kommer vi til det tristeste av alt sammen: Egentlig ønsker man ikke denne gaven i det hele tatt. Mange mennesker – også i kommunestyret, men særlig i korridorene – mener broen bare er stygg, forringer salgsverdien på hus i nærområdet, skygger for solen, og at barn kan falle ned fra den. I stedet for å være stolt av et sjeldent, historisk minnesmerke, ser man viadukten utelukkende som en kjempediger ansamling av skrapjern.

Fremdeles kan Riksantikvaren gripe inn. Men det haster. Og den som tror at denne kommentaren bare handler om en jernbanebro i Hølen, bør tenke om igjen. For mitt poeng er følgende: Hadde det dreid seg om et kulturminne av treverk – gjerne en kirke eller et forsamlingshus – ville publikums interesse for bevaring vært langt større. Kirker og oljemalerier er kultur. Stålkonstruksjoner og industridesign er det ikke.

Så hva skal vi gjøre for å endre slike holdninger? For det er klart vi må prøve! Selv om vi vet at mentale forandringer er de mest langsomme bevegelser vi kjenner. Og det undrer meg: Hva mener fagforeningene i dette landet om slike ting? Er det ok at gammel arbeiderkultur bare ruster opp? Hva mener ingeniørene? Hva mener NTNU? De er jo så forbasket tause, alle sammen. Men er det ikke snart på tide at vi krever det samme vern og den samme omsorg for våre tekniske kulturminner som for andre fortidsminner?