Mellom gammelt og nytt

Sammenliknet med de gamle

er de nye maskinene

som tenkende vesener.

Men vi tenker på hver vår måte

hele dagen.

 

Derfor kommer de til oss

i våre drømmer,

står nidkjære ved vårt hodegjerde

mens vi sover urolig.

Og natt etter natt kommer de.

For de slipper oss ikke,

gir oss ikke fred,

gir oss aldri fred

før de sitter i fingrene

før de nye mønstre for sjel og legeme

er gått oss i blodet.

 

Så lenge

skal vi sove urolig.

 

Av Harald Ericsson (1909–1972)

Diktet er hentet fra samlingen Vår uro med alt, samlet av Ove Røsbak og utgitt av Norske Sivilingeniørers Forening.