Kommentar: God psykiatri handler om riktig ressursfordeling

Å FÅ PÅ PLASS et godt psykiatrisk tilbud i Norge – og å unngå feilplasseringer, handler i bunn og grunn om fordeling av samlede ressurser i psykisk helsevern.

Dette gjelder både bruken av penger og av personell. På samme måte som det blir firkantet å se «innleggelse» som eneste form for hjelp, er det også helt feil å tro at alle problemer innen psykisk helsevern lar seg løse bare vi har et stort nok antall sengeplasser.

Vi må derimot ta utgangspunkt i hvordan det norske psykiske helsevesenet fungerer i dag – med store kostnadskrevende sykehusplasser, personale og ressurser, og gjøre noe med dette. Jeg er helt enig med helseminister Ansgar Gabrielsen som sier at man må sikre ressursutbyggingen til kommunene. Hvis vi ser på opprustingen som har vært til nå, ser vi at det er langt stykke igjen før pengene er på plass. For å lykkes med opptrappingsplanen må det sikres kvalitet i oppbyggingen av distriktspsykistriske sykehjem og helhetlige tilbud i de distriktspsykistriske sentra.

SPESIALISTHELSETJENESTEN

Etter min mening må organiseringen av spesialisthelsetjenesten ta mye av ansvaret for at pasienter har vært feilplassert over tid. Det er ikke riktig å bare skylde på kommuner, manglende ressurser og tiltak. Det handler i stor grad om oppbygging av akutte ambulerende team og om ambulante team som følger opp både pasient og familie over lengre tid. Dette må skje etter avtale og i nært samarbeid med det kommunale tjenesteapparatet.

Når jeg har innlegg på større konferanser og snakker om distriktsutbygging og at spesialisttjenesten vil måtte omfordele både penger og personell, oppleves det som å tale for døve ører. De som jobber i psykisk helsevern, vil ikke innse at arbeidsdagen om kort tid kan se helt annerledes ut for dem enn den gjør i dag. Mange vil ikke ha en annen arbeidsdag. Personellet her ønsker pasientene ut fra sykehusene, men snakker samtidig som om samtlige sykehus fortsatt skal få bevare alle sine arbeidsplasser. Men personalet må være der pasienten er. Selv om pasienten bor i en omsorgsbolig, har spesialisthelsetjenesten et ansvar.

Dette kan ikke bare defineres som et kommunalt ansvar. I Stortingsproposisjonen nr 63 1997/98 om Opptrappingsplanen er forholdet mellom personell i kommune og personell på institusjoner som skal bygges ned, for dårlig presisert. Det er bare sagt at ressurser ute i kommunene skal rustes opp, og ikke hvor personellet skal tas fra. Derfor kan spesialistsyketjenesten snakke som de gjør.

FORSKJELLER KOMMUNENE IMELLOM

I dag oppleves store forskjeller kommunene imellom – både økonomisk, men også rundt tenkingen i den kommunale delen av Opptrappingsplanen. Ved Helse Stavanger skifter man kun dørskilt på det psykiatriske sykehuset, reduserer antall sykehussenger og trapper opp med distriktspsykiatriske plasser i nøyaktig samme areal. Her mangler en fullstendig perspektiv på hva som egentlig trenges.

I andre enden ser vi spesialisttjenesten i Bergen som har tatt ansvar. Her bor pasienter i omsorgsboliger – men med god oppfølging fra og samkvem med spesialisthelsetjenesten. Også ved Helse Blefjell utenfor Notodden har man klare tanker og sørger for ressursutvikling med spesialister ute i kommunene. I arbeidet videre håper jeg at økonomien i Opptrappingsplanen for kommunene må bli prioritert, for kommuneøkonomien som sådan er et mørkt kapittel. Jeg satt for kort tid siden på et møte i Oslo og hørte på håpløsheten: På den ene siden skjer en satsing i Opptrappingsplanen med pengefordeling til storbyene våre så det monner. Men hva hjelper det når man samtidig sitter i bystyret og hører hvordan budsjettet må strammes inn? Det som skulle vært en satsing, ender opp som en saldering.

UT I DISTRIKTENE

Jeg tror at selv om vi tenker oss 10-15 år fram i tid, vil institusjonsplasser i psykisk helsevern være i reduksjon, og jeg tror dette er riktig. Men samtidig må de ressursene som fjernes her, plasseres andre steder i systemet slik at syke mennesker får hjelp der de bor. Her er omsorgsboliger det riktige. Mental Helse i Norge har hele tiden hevdet at 3400 omsorgsboliger som er tallgitt i Opptrappingsplanen, er altfor lite. Vi ønsker et omfang på 6000 på landsbasis. Dette er et mål i seg selv – men også for å få redusert institusjonsplassene. Dette vil også være viktig for å sikre målet med å bygge opp helhetlige distriktspsykiatriske sentre med psykiatri av god kvalitet.

 

Av Erling Jahn