Tema: Globalisering «Når dragen våkner»

Suzhou, Kina: En storvokst nordmann lener seg over en spedbygd kvinne. Han peker og forklarer. Støynivået gjør det umulig å høre hva han sier. Hun nikker og smiler. Han tar et skritt tilbake mens hun bøyer seg over maskinen. Jeg tenker: Hvor lenge trenger de ham?

DETTE ER GLOBALISERING:

– Kineserne er så direkte. Noe av det første de spurte meg om, var hva jeg spiste – «du som er så feit,» sa de.

Morten Wikan fra Leksvik smiler litt betuttet og klapper seg på sin spenstige, om enn noe sjenerøse, mage. Wikan er supervisor ved Industriverktøys fabrikk i Suzhou, to timers hasardiøs kjøring på kinesiske motorveier nordvest for Shanghai. Wikan følger med på det meste av produksjonen.

Som spesialist med lang yrkesbakgrunn i norsk verktøybransje, har han en kompetanse som ikke kan oppdrives lokalt. Wikan har fått seg kinesisk kjæreste og har skaffet seg en fin treroms leilighet i utkanten av Suzhou. Han kan godt tenke seg å bli værende. Men framtida er usikker.

Wikan jobber på ettårskontrakter, han har ingen fast ansettelse. Det er uvisst hvor lenge hans kompetanse behøves. Den dagen kommer da kineserne kan gjøre hans jobb selv, til lavere lønn.

Industriverktøys produksjonskjede er i sannhet global. Firmaet lager blant annet plastdeksler til Ericssons mobilbatterier. Maskinene som brukes i produksjonen, lages i Østerrike. Deretter sendes de over land til Leksvik, hvor de påmonteres selve verktøyet – formene som brukes til å støpe de ulike plastkomponentene.

Formene finjusteres og kalibreres for det de skal lage. Dette er en omstendelig og krevende prosess som tar opp til et halvår, og som fordrer høy kompetanse. Så skipes verktøymaskinene til Shanghai og videre til Suzhou, hvor de settes til å produsere batteridekslene. Disse sendes så til Malaysia hvor de blir fylt med selve batteriinnmaten, forsegles, og sendes tilbake til Kina for å bli puttet inn i mobiltelefonene.

KAOS RULER

Da storfilmen «Jurassic Park» herjet på norske kinoer for et tiår siden, bet de mest oppmerksomme seg fast i noen teorier som forskeren i filmen luftet: Kaosprinsippet. Den handler om at i svært komplekse systemer kan små hendelser ett sted få uante konsekvenser et helt annet sted.

Tabloidversjonen er denne: Om noen slipper en promp i Panama, kan resultatet bli orkan i Nordsjøen. Verden krymper i tid og rom. Alt skjer overalt, samtidig. Vi er alle inkludert i det samme globale økonomiske, politiske, kulturelle systemet.

Vi er synkronisert. Hvilket innebærer: Dersom noen i Kina finner en måte å lage stressless-stoler til halve prisen av det Ekornes gjør, må Ekornes gjøre noe med det, raskt. Aksjon-reaksjon. Enkelt prinsipp. Men det er ikke gitt hva reaksjonen blir. Der andre flagger ut, velger Ekornes å holde produksjonen i Norge. Men de gjør ting annerledes. Tidligere brukte de sju timer på å lage en stol, nå tre og en halv. Dermed kunne de i fjor betale ut store bonuser til sine ansatte.

Dette er kaosteorien i praksis: Vi vet at hendelser andre steder får følger for oss, men vi vet ikke hvilke følger – på godt og på vondt. Og her er vi ved globaliseringens kjerne. Summen av de hendelser som påvirker våre liv, øker. Det samme gjør vår usikkerhet. Betyr dette at verden blir mindre? Ja – og nei. Framfor alt gjør den oss mer utrygg. Ett botemiddel er mer kunnskap.

HAR IKKE NOE VALG

Ifølge NHO mister Norge femti arbeidsplasser hver eneste dag. Mange av dem flagger ut av landet, til Kina. På Norges Eksportråds hjemmesider finner vi navn og adresse til 129 norske bedrifter som har gående næringsvirksomhet i Kina nå. Mange flere kommer i tillegg, selv om de ikke ennå er formelt registrert.

Disse bedriftene sysselsetter folk både hjemme i Norge og i utlandet, deriblant Kina.

I hvilken grad vil de opprettholde arbeidsplassene i Norge?

Wikan er ikke alene om å signalisere usikkerhet over jobbframtida si.

Hvor lang tid går det før Leksvik blir kuttet ut av produksjonskjeden?

Foreløpig forsvarer trønderne en plass i kjeden, ut fra den erfaring og spesialkompetanse som er bygget opp over tid, og som ikke lar seg erstatte sånn uten videre. Men den tid vil ventelig komme. – Hviler det ikke noe forrædersk over den jobben du gjør her?

Er du ikke med på å gjøre det lettere for bedriften å forlate Norge for godt?

– Jeg forstår spørsmålet. Men jeg tror heller det er det motsatte som er tilfellet. Om ikke jeg og andre ved IVE AS i Leksvik hadde samarbeidet om dette, ville det vært kroken på døra allerede. Vi har ganske enkelt ikke noe valg, sier Wikan.

NÆRMERE MARKEDET

Rundt oss går praten livlig på kinesisk. Det er stort sett kvinner i denne delen av fabrikken. De tjener rundt 1000 kroner i måneden. Deres kolleger i Leksvik får nok atskillig mer i lønningsposen. Men det er ikke dette som var argumentet for å starte produksjon i Kina, sier stedlig sjef Jørn Knutsen: – Kina har en god infrastruktur. Dessuten betyr nærhet til markedet mye. Kina tilbyr også et stort lokalt marked. Her selger mobiltelefoner som hakka møkk. Plastproduksjon krever mye energi, noe kineserne på ingen måte har ubegrensede mengder av. Dette er en av faktorene i regnestykket som avgjør hvor lønnsomt det er å være her.

Knutsen forteller at en del fabrikker i Guandong-regionen sør i landet, som var landsdelen hvor utenlandske bedrifter etablerte seg først, allerede er flyttet videre på grunn av for høyt kostnadsnivå:

Noen flytter hit til Shanghai-området, andre til land som Vietnam og Kambodsja. Den globale stafetten fortsetter.

Hvor er det billigst?

Alle lønner er ikke lave i Kina. – I staben vår lønnes enkelte medarbeidere med opp til 10 000 kroner i måneden, forteller Knutsen. For noen er ikke lønnen høy nok. Nylig mistet han en medarbeider til et amerikansk selskap i nabolaget fordi selskapet tilbød det dobbelte.

– Vi ønsker ikke å konkurrere på lønninger alene, og har heller ikke langsiktige muligheter til dette. Vi må også konkurrere på annet hold, som for eksempel ved å tilby lønn ved sykefravær, også ved barns sykdom. Vi satser også mye på å holde en god, jovial tone blant medarbeiderne. Det skal være lov å si fra til sjefen, og det skal være lov å gå hjem til vanlig tid. Her har en del selskaper, ikke minst de amerikanskeide, en helt annen og mye tøffere holdning, sier Knutsen.

GLOBALISERING I: VERDEN BLIR MINDRE

Handel fører til globalisering. Økt handel har ført til at verden i dag er knyttet sammen i ett, globalt marked. På den måten fører globalisering til at verden blir mindre. Når alle konkurrerer med alle, overalt, går prisen på råvarer opp mens prisen på sluttvarene går ned. Resultatet er at bedriftenes fortjenestemarginer skrumper inn. Dermed er det de som lykkes best med å presse produksjonskostnadene, som overlever. Handel er en universell form for kommunikasjon. Handel er også motoren i internasjonal økonomisk utvikling. Handel er essensiell når vi stiller følgende spørsmål:

– Når begynte globaliseringen?

– I 1840-årene. Dette er NTNU-historiker Hans Otto Frølands svar, presentert i kortform. Det litt lengre svaret er slik:

– At folk handler med hverandre, er ikke noe nytt. De italienske bystatene, som var en drivende kraft i bruddet med middelalderen, livnærte seg gjennom handel. Også kolonimaktene finansierte erobringen av verden, dels gjennom handel.

– Betyr det at Kristoffer Columbus var en slags globaliseringsagent, som dro Spania og Portugal i gang med globaliseringskappløpet? Var Det ostindiske handelskompani, som drev handel over hele verden på 1500-, 1600- og 1700-tallet, en forløper til dagens transnasjonale konsern?

Ifølge Frøland er svaret på begge spørsmål nei. Fordi: Global kapitalisme forutsetter konvergens (sammenløping) i utviklingen av pris og inntekt. Igjen: Alt skjer overalt, samtidig. Hvis prisene på Adidas’ og Nikes heldempende joggesko faller i Tokyo, tar det ikke lang tid før prisene i Oslo slår følge. – I merkantilismens 300 år lange epoke, som startet tidlig på 1500-tallet, konvergerte ikke priser og inntekter kontinentene imellom. Derfor kan man ikke snakke om globalisering i denne tida, slår Frøland fast.

– Dette endret seg på midten av 1800-tallet. Da la britene om sin politikk i retning av frihandel. Britene ble etter hvert kopiert av andre handelsnasjoner, og Vestens industrikapitalistiske system viste tendens til konvergens.

NOEN STÅR UTENFOR

Ordet «konvergens» har sitt motsvar i «divergens.» Det første betyr at noe løper sammen, går inn i et samspill, mens det andre handler om å skille lag. Det er nemlig ikke slik at verden blir mindre for alle. Noen har brukt uttrykket «triadifisering» av verdensøkonomien:

Det globale økonomiske system domineres av tre regionale kraftsentra – USA/Nafta, Europa/EU og Kina/«De økonomiske tigrene». Står man utenfor disse regionene, er man mer ute enn noensinne. Professor i samfunnsøkonomi ved NTNU, Ragnar Torvik, forsker på regionale forskjeller i økonomisk utvikling. Han peker på at mens Asia og Afrika i 1960 hadde like stor inntekt per innbygger, er asiatenes inntekt i dag fem ganger større enn afrikanernes.

– Hvordan, eller snarere hvorfor, maktet det ene kontinentet å komme seg om bord i globaliseringstoget, og det andre ikke, spør Torvik.

Lave lønninger er ikke nok til å trekke til seg utenlandsk kapital. Sosial og politisk stabilitet er også viktig. Mange land havner i en vond sirkel, hvor fattigdom fører til sosial ustabilitet, som avskrekker internasjonal kapital, som øker fattigdommen, som… Og så videre. Torvik forsker på «Fattigdommens paradoks ». Mens man gjennom utflagging av industri fra rike til fattige land opplever en slags økonomisk utjevning i det store bildet, øker inntektsforskjellene innad i tradisjonelle industriland. Både i små og store land, i Vesten som i resten, øker de interne forskjellene. Globalisering og kunnskapsintensiv teknologisk framgang gjør at man får redusert etterspørsel etter ufaglært arbeidskraft i den rike verden. I det sentrale Europa har dette gitt seg utslag i høy arbeidsledighet, i USA i økende lønnsforskjeller. Utdanning blir stadig mer avgjørende, sier Torvik:

– I framtida vil inntektsforskjellene i den rike del av verden i større grad enn i dag være et resultat av kunnskapsforskjeller.

GLOBALISERING II: VERDEN BLIR STØRRE

I møtet mellom det globale og det lokale oppstår noe nytt. På den måten fører globalisering til at vi blir mer ulike – og verden blir større. Noen kaller dette for «glokalisering.» Vi rusler over en velstelt plen inne i en grønn oase i smoggryta Shanghai. Grøntarealene omkranser vakre toetasjers bygninger i velholdt stein. Området er omringet av murer og uniformerte vakter. Her inne kan den vanvittige trafikkstøyen knapt anes. Det er som en miniversjon av Den forbudte by. Assosiasjonen viser seg å ikke være helt ueffen – området var en gang forbeholdt eliten i det kinesiske kommunistpartiet.

Bygningen Veritas holder til i, ble benyttet av formann Mao i yngre år. Veritas etablerte seg første gang i Kina i 1894. Global virksomhet er ikke nytt i denne virksomheten. Det som er forholdsvis nytt, er at virksomheten stort sett foregår helt andre steder enn i Norge. Det begynner å bli en stund siden Norge kunne kalle seg en skipsfartsnasjon; vi verken bemanner eller bygger skip lenger. Nå akselererer utviklingen. Prognosene tilsier at omkring år 2050 vil annethvert skip i verden bli bygget ved et kinesisk skipsverft. Da blir spørsmålet hvor lenge det er til også Veritas flagger ut for godt.

KULTURELL OVERSETTER

Klokka er halv elleve på formiddagen, og kinesisk muzak jamrer i bakgrunnen. En kvinne iført tradisjonell drakt i overbrodert silke, har vært her med kaffen, og seniorforsker Gunnar Lamvik i SINTEF er inne i sin fjerde sigarett.

Kina er kjederøykernes hjemland. Det ville ikke hjulpet det skapte grann om antirøykeminister Høybråten snakket flytende kinesisk, her taler han for døve ører.

– Veritas på Høvik har en forestilling om at de nærmest ruller ut nye standarder, og så blir disse effektuert verden rundt. Det er nok ikke helt slik det fungerer, sier Lamvik, tenner sin femte sigarett, men lar den ligge og ose i askebegeret mens han tar fram skisseboka og tegner og forklarer:

– Dette handler om kulturell oversettelse. Hvordan kan en global standard tilpasses den lokale kultur? Den første oversettelsen skjer mellom hovedkvarteret i Høvik og kontoret i Shanghai.

Den neste, og viktigste, skjer idet den enkelte kontrollør, surveyor, tar med seg standarden og går om bord i en båt fra, la oss si, Tyrkia, som ligger i havn i Shanghai og skal gjennom sin regulære sjekk. Veritas på Høvik har som mål at kvaliteten på produktene skal være lik, verden over. Poenget vårt er at dersom sluttproduktet skal være likt, må metoden være ulik.

Hvordan disse prosessene foregår, studerer vi. Med «vi» sikter Lamvik til forskerteamet i Sintefs KUNNE Creole. Selv har Lamvik fått seg et hjørne i Det Norske Veritas’ lokaler hvor han kan sette fra seg laptop’en sin. Lamvik følger surveyorene ut på skipene, observerer og intervjuer dem om hvordan de setter Veritas’ regelverk ut i livet. Hvordan takler de krysspresset mellom globale og lokale forventninger?

«GLOBAL» LANDSBY?

Når global kultur møter lokal kultur, skjer det noe. Frøland sier det slik:

– Myten om «den globale landsby» er nettopp det – en myte. Det er ikke slik at utviklingen går henimot kulturell likhet. Snarere tvert imot: Trykk skaper mottrykk. Tilpasningen skjer lokalt, hvor de «innfødte» fordøyer og omskaper budskapet utenfra og gjør det til sitt eget. Det er ikke slik at globaliseringen gjør verden mer lik, mer homogen. Det at verden krymper i tid og rom, gjør oss ikke nødvendigvis mer like.

Lamvik forklarer videre: – Surveyoren er en kulturell oversetter. Han kan fort havne i en vanskelig skvis: På den ene siden kan han føle at hovedkontoret i Norge ikke forstår de lokale problemene han må løse. På den andre siden har han skippere og rederiinspektører, og de har som mål at fartøyet skal ut i trafikk på raskeste og billigste måte. Da må surveyoren gå inn i forhandlinger – hvilke utbedringer skal gjøres, på hvilken måte. Den gode surveyoren er forhandler, retoriker, overtaler, han skal ha kulturell innsikt, for kapteinene kommer fra hele verden – og han skal også være en praktiker. Det er ikke så rent lite.

Lamvik har funnet et konkret uttrykk for Veritas’ ulike virkelighetsbilder: På Høvik forestiller man seg at åtti prosent av surveyorens jobb i felten er strictly technical, at den bare dreier seg om å påse at de tekniske godkjenningskriteriene oppfylles. Men surveyoren ute på båten oppfatter denne delen som å utgjøre omkring førti prosent. Resten handler om forhandlinger, overtalelse, og så videre.

Lamviks innfallsvinkel er å studere hvordan mennesker i en jobbsituasjon takler krysspresset mellom lokale og globale forventninger. En annen tilnærming er kjønn.

AGENTER FOR ENDRING

«Siti er 28 år nå og giftet seg da hun var 21. Hun var 20 da vi traff henne første gang, og hun fortalte oss da at foreldrene hadde arrangert ekteskap for henne. Hun forlot (den norskeide) fabrikken da hun giftet seg… For oss ser Rohani ut som en ’moderne kvinne’ i klesdrakt og utseende, og hun liker å ’følge moten’.»

Siti og Rohani er to av kvinnene som NTNUprofessorene Ragnhild Lund og Merete Lie møtte i provinsen Johor i det sørlige Malaysia. De malayiske kvinnene jobber i en norskeid bedrift. Samtidig lever de sine tradisjonelle kvinneliv. Deres liv utspiller seg, som amerikanerne uttrykker det, between the rock and a hard place, mellom det tradisjonsbundne og det moderne.

Hvordan takler de krysspresset?

De takler det framfor alt ulikt. I artikkelen vi siterte innledningsvis, skriver Lund og Lie: «Når vi ser på hvilke forskjeller det er i levemåte mellom disse unge kvinnene, virker det lite fruktbart å spørre hva som er malayisk tradisjon og hva som kan regnes som ’importert’ utenfra eller som resultat av globalisering.» Men noe forente dem, spesielt de unge, ugifte kvinnene – som gikk fra å være de best beskyttede i lokalsamfunnet, til å bli aktive industriarbeidere, med produksjon av fremmede varer i utenlandske (her: norske) bedrifter. Lunde og Lie kaller dem «endringsagenter.»

– Da vi var der første gang i 1988, ble det forventet av de unge kvinnene at de skulle slutte i fabrikken når de giftet seg. Da vi kom tilbake i 1995, så vi at de fortsatte å være i arbeid, sier Lie. Økt velstand og mulighet til å ta egne beslutninger var goder som fulgte med yrkesaktiviteten. En konsekvens var at mange giftet seg i høyere alder.

TAR ETTER DE LOKALE

Med industrialisering og velstandsutvikling følger lønnsøkning og økning i utgiftsnivået generelt. I takt med globaliseringens jernlov har flere norske bedrifter flyttet virksomheten videre til Kina. Lund og Lie følger etter. Deres generelle innfallsvinkel er denne: I hvilken grad tar norske bedrifter med seg en norsk bedriftskultur inn i det landet de etablerer seg i?

– Bedriftene er i liten grad «norske» og likner på de andre internasjonale bedriftene i området. I større eller mindre grad tilpasser de seg også lokale tradisjoner, sier Lie. Industriverktøys datterbedrift i Suzhou er en av dem Lie og Lund har vært i kontakt med. Bedriftsleder Knutsen i Suzhou sier at bedriften legger vekt på å være «norsk» i den forstand at sosiale goder som er veletablert i Norge, tilbys arbeidstakerne der. Det dreier seg om sykedager og om tonen på jobben.

– Mine underordnede skal vite at de kan komme inn på mitt kontor og si fra, også om negative forhold. Og de skal kunne si nei, dersom de mener jeg pålegger dem for mange arbeidsoppgaver, sier han. Frances Wang er kineser og administrativt ansatt i bedriften. Hun holder fram disse sidene som hva hun oppfatter som «norsk» vis å drive en fabrikk på.

– Sjefen gir meg oppmuntring og en klapp på skulderen når han synes jeg gjør en god jobb, sier hun. De to professorene presenterte sin forskning på «gender» – sosialt kjønn, i motsetning til «sex», biologisk kjønn – i en globaliseringssammenheng på en konferanse ved Fudanuniversitetet i Shanghai i 2002. Nå skal en ny workshop holdes i oktober i år, i regi av Lund og Lie. Fra det kinesiske universitetet vil forskere fra ulike samfunnsvitenskapelige disipliner, delta.

GLOBALISERING III: VERDEN BLIR MER UTRYGG

Globalisering handler blant annet om å fremme vestlige verdier. Når forsvarerne av lokale tradisjoner føler seg tilstrekkelig truet, reagerer noen med vold – og verden blir mindre trygg. En ting er hvordan kvinnene takler tilværelsen i spenningsfeltet mellom det tradisjonelle og det moderne. Et annet spørsmål er hvordan deres menn takler det forhold at kvinnene deres har et bein i en annen tilværelse. Om kvinner er en drivende kraft i møtet mellom det lokale og det globale: Hvor finner vi bremsene – og hvordan bremser man? Professor Frode Helland ved Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap, NTNU, tror kjønnsdimensjonen er undervurdert når vi snakker om hvilke spenninger globaliseringen fører med seg. Selv i den usleste rønne i den mest bortgjemte landsby finner man gjerne et TV-apparat. Er strømforsyningen stabil, og telefonlinja pålitelig, kan man muligens logge seg på Verdensveven via en datamaskin. Poenget er dette: Kvinner ser at andre kvinneliv fins. Hva mer: Mennene deres ser det også.

– Kjønn er en innfallsvinkel for å forstå de nye, globale terrornettverkene, tror Helland.

– Denne terroren kan framstå som tradisjonsbundne (les: fundamentalistiske) reaksjoner på kulturelt press utenfra. De gjør opprør som har mest å tape på endrede verdisystem. Enkelte fenomen er i ferd med å bli globale i egentlig forstand: «Terrorism goes global». Motstanden mot triadene blir mer og mer global. Derfor, sier Ragnhild Lund, fører globalisering til økt terrorisme. Det er i dette bildet vi kan forstå hvorfor terrorkrigen mellom Al Qaeda og USA utspiller seg over hele kloden. Man snakker nå om terrornettverk. Den nye terroren kan også sees på som ekstremvarianten av kampen mellom global og regional kultur. Ekstrem islamisme slår tilbake mot angloamerikansk, globalt press. Her kommer Hellands perspektiv inn: Kan det være slik at kvinner rundt om i den tredje verden hilser globaliseringen velkommen, fordi de anser dette som en mulighet til å frigjøre seg fra lokale undertrykkelsesstrukturer? Hva blir i så fall strategiene til de som taper på globaliseringen?

– «Tap» kan i denne sammenheng være så mangt. Det kan være tap av kontroll – over kvinner, som over produksjonsmidler; midler til livets opprettholdelse. Da snakker man om rettferdighet, poengterer professor Helland. Rettferdighet for de mange som får sine liv forverret som følge av det globale trykket. Mange steder i verden får folk ødelagt det materielle grunnlaget for sine tradisjonelle levesett. Dette er også globalisering. Helland sier: – Vi må ikke glemme at ordet «globalisering» har flere betydninger: Dels beskriver det observerbare fenomen. Slik sett er ordet nøytralt. Men «globalisering» har også en ideologisk bruksform, og representerer således også en markedsliberalistisk vending i økonomi og politikk.

NY KRIG?

Hans Otto Frøland var ikke historiker om han ikke så de historiske parallellene. Så derfor:

– Heksebrenningene blusset for alvor opp rundt om i Europa under renessansen. Først etter at middelalderens maktstrukturer kom under alvorlig press fra den nye tid, gikk geistlige og andre som hadde mest å tape, til motangrep. Kvinner, kjettere og annet som hørte Djevelen til, havnet på bålet.

Parallellen ligger snublende nær: Overalt på kloden er menneskers tradisjonelle levesett under sterkere press enn noensinne. Global (les: vestlig, eller snarere nordamerikansk) kultur utøver et overveldende trykk på grasrotnivå over hele kloden. Hvilket mottrykk skapes, hvordan arter det seg? En mulig utvikling er at det lokale mottrykket vokser seg så sterkt at det vinner.

– For globaliseringen er langt fra irreversibel, poengterer Frøland, og viser til mellomkrigstida, som historisk sett var en antiglobal periode. Globaliseringen gjorde ikke nasjonalstaten impotent. Internasjonalt samarbeid (Folkeforbundet) brøt sammen, og verden delte seg inn i regionale allianser som utviklet stadig sterkere fiendskap – ideologisk, politisk, kulturelt – seg imellom. Vi vet hvordan det endte. Kan noe liknende skje igjen? Med et høyreekstremt, kristenfundamentalistisk USA på den ene sida og en enda mer ekstrem-fundamentalistisk, islamsk koalisjon på den andre – samt med autoritære, kjøtteter-kapitalistiske Kina i et tredje hjørne.

– Det er en ting til med mellomkrigstida, påpeker Frøland, – den var ikke bare antiglobal, men også antidemokratisk, med oppblomstring av svært autoritære og til dels sterkt aggressive regimer (Tyskland, Sovjetunionen, Japan) rundt om på kloden. Demokrati, på sin side, er et universelt middel mot krig. Norske fredsforskere, med professor II ved NTNU, Nils P. Gleditsch i spissen, dokumenterte for noen år siden at demokratier ikke går til krig mot hverandre. Og demokrati forutsetter åpenhet. Her blir problemet dette: Lokalt mottrykk har en lei tendens til å være antidemokratisk i formen, på det vis at det handler om å lukke seg mot omverdenen. Demokrati og ytringsfrihet forutsetter åpenhet. Så hva skal til for at et samfunn skal ønske å åpne seg? Økonomisk vekst er én god grunn, påpeker Lisbet Sauarlia, doktorgradsstipendiat i sosialantropologi ved NTNU. Sauarlia bor for tida i Shanghai.

– Kina har, i likhet med mange land i den tredje verden, tradisjonelt vært et kollektivistisk samfunn, hvor familien, slekta og samfunnet er hevet over individet. Nå prøver regimet å gjennomføre en voldsom økonomisk utvikling uten å samtidig åpne opp for individbaserte rettigheter. Kinesere jeg snakker med, er skjønt enig om at man ikke er klar for demokratiske friheter basert på individuelle rettigheter. Men trykket utenfra øker hele tida i styrke, og før eller siden må noe skje. Hva som da skjer, er uvisst. Men vi vil få merke det.

 

Av Tore Oksholen