Kommentaren: I globaliseringens tidsalder: Klarer vi å omstille oss?

GLOBALISERINGEN er på ingen måte noe nytt fenomen, det nye er omfanget og hastigheten. Det siste tiåret har medført store endringer i norsk næringsliv. Vi har virkelig fått et internasjonalisert næringsliv der en rekke av våre bedrifter har gått fra å være lokale eller nordiske selskaper til å bli globale aktører med langt større aktivitet utenfor landets grenser enn innenfor.

NYE ROLLER

Men liberaliseringen av handelen og kapitalbevegelsene over grensene er basert på prinsippet om gjensidighet. Det betyr at også andre land har tilsvarende rett til å selge og investere i Norge, som vi har ute. Åpningen av markedene har ført til at den arbeidsdelingen i verden som er basert på de respektive lands komparative fortrinn, virkelig kan utvikles. For Norges del har det ført til spennende nye markedsmuligheter som vi hittil har klart å utnytte, men det har også ført til ny konkurranse på en rekke områder. Svært få sektorer i økonomien kan i dag hevde å være skjermet for konkurranse. Og det har også skapt muligheter for nye aktører til å innta viktige roller. Kina og India er eksemplene på nasjoner som nå for alvor har meldt seg på, og det med en kraft som på mange måter endrer den tilvante globale arbeidsdelingen og faktisk truer det hegemoni de vestlige industriland har hatt det siste århundre.

KINA OG INDIA

Kina er selve symbolet på endringene. Grunnen til Kinas suksess er flere, men det er lite tvil om at styresettet som så til de grader prioriterer og tilrettelegger for vekst, er viktig. I realiteten er regimet i Beijing «avideologisert», man har en tro på at veksten gradvis også skal skape sosial utvikling og handlingsrom til å løse de andre store utfordringene landet sliter med. Innenfor IT-området og kanskje særlig software er også India i ferd med å vokse frem som en formidabel utfordrer for vestlige selskaper. India kan tilby et enormt antall høyt utdannede, engelskspråklige, hardt arbeidende og lavt betalte IT-utdannede personer. Landet har de seneste årene åpnet sin økonomi og gjør alt for å tiltrekke seg utenlandske investeringer, og de kommer i økende grad og særlig innenfor IT-området.

NORSK INDUSTRI UTSATT

I Norge som for en stor del er produsent av råvarer og halvfabrikata, vil vi i år få svært gode eksporttall. På overflaten kan det se ut som om alt går strykende. Eksporten øker, og det er større etterspørsel i varehandel og tjenestesektor. Men det ser allikevel ut som om det ikke skapes så mange arbeidsplasser at det kompenserer for den nedbygging vi ser innenfor tradisjonell industri. Vi mistet 17 000 industriarbeidsplasser i fjor. Det er fare for at dette vil fortsette. Særlig utsatt er viktige deler av verkstedsindustrien som i stor grad også fungerer som underleverandører. Når de store bedriftene flytter virksomhet ut, så oppdager de fort at det er mulig å skaffe seg underleveranser til en brøkdel av prisen ute. Det sier seg da selv at underleveransene skjer der. Ofte fører også denne type oppdagelser til at bedriften også erstatter dyre underleveranser hjemme med import utenfra. Vi har bedrifter i Norge med en skog av underleverandører – opptil 1500 for en bedrift. Disse lokomotivene har vært enormt viktige for underskogen – men hva skjer når de i så vidt stor grad flytter ut virksomhet?

 

MÅ BEVEGE OSS RASKT

Denne siden av globaliseringen bør sette varsellyset på i Norge. Klarer vi å omstille oss i tide slik at ikke en altfor stor del av den allerede begrensede industribasen vår forvitrer? Vi har i dag bare ca. 12 prosent av sysselsettingen i Norge innen industrien, og det er det laveste nivået i Europa. Norge kan aldri bli et land med avgjørende fortrinn her. Vi er, og ønsker fortsatt å være, et høykostland med en vel utbygget velferd. Skal vi klare å opprettholde en konkurransedyktig og robust industri, så må vi meget raskt bevege oss over mot mer høyteknologiske produkter, og vi må videreutvikle oss på de områder der vi fortsatt har enten naturgitte eller opparbeidede fortrinn.

 

Av Jon Vea