Gemini ung: HØYERE, FORTERE,TYNNERE

Det er noen som påstår at hard trening fremmer risikoen for å få spiseforstyrrelser. Er det sant?

Må idretten alene ta skylden for den høye forekomsten av spiseforstyrrelser i enkelte toppidretter?

– Tvilsomt, sier førsteamanuensis Liv Berit Augestad, som har hovedfag i idrett og en doktorgrad i psykologi. Hun jobber i dag på NTNUs Program for bevegelsesvitenskap og har gjort flere undersøkelser om trening, spiseforstyrrelser og personlighet, blant annet på 2000 studenter, soldater i førstegangstjeneste og i Oslo Maraton.

Og hun kan ikke se at treningen i seg selv behøver å utløse spiseforstyrrelser:

– Personligheten til utøveren ser ut til å være det viktigste, sier hun.

Det er flest kvinner som lider av spiseforstyrrelser. Men mannfolk-søylen i statistikken blir høyere og høyere. Menn er generelt sett mer fornøyd med kroppen sin enn kvinner. Men når de først blir syke, spiller kjønn ingen rolle.

– De har de samme problemene, «pakka» er den samme. Hos de som blir syke, ser vi de samme personlighetstrekkene, uansett kjønn.

I enkelte idretter er veiing og måling en del av gamet, men heller ikke her ser vi noen klar overvekt av spiseforstyrrelser. – Det er små forskjeller fra idrett til idrett, det finnes spiseforstyrrelser i dem alle. Vi har langrennsløpere, håndballspillere, tennisspillere, orienteringsløpere og friidrettutøvere som også sliter med spiseforstyrrelser. Men det er ikke bare idrettsutøvere som opplever disse vanskene. Vi har data som viser at ungdom og voksne som ikke deltar i idrett, men som trener på helsestudio, er mer opptatt av kroppsfiksering og usunne matvaner, sier Liv Berit.