Gemini ung: KRIMNOVELLE AV FREDRIK SKAGEN

Unaturlig død?

Meldingen om at en kvinnelig jogger hadde funnet et lik på Nidarø, kom presis klokken 10.00 til Politihuset en lørdag morgen i juni, og åtte minutter senere hoppet førstebetjent Arne Kolbjørnsen ut av patruljebilen ved elvesvingen. Den døde mannen lå utstrakt på magen i gresset ved siden av gangstien. Han var iført dress, og hadde man ikke visst bedre, kunne han ha vært en hvilken som helst ungdom som sov ut rusen.

Det var ambulansefolkene som hadde ringt og antydet at det muligens dreide seg om et tilfelle av unaturlig død. Kolbjørnsen gikk ned på kne ved den livløse skikkelsen. Huden i halsgropen var kald, og da han prøvde å løfte mannens høyre arm, var det ingen tvil om at rigor mortis hadde inntruffet. Han mente å kjenne en svak duft av gammel vodka. Betjent Håkon Balke tok noen bilder før liket ble forsiktig snudd rundt på ryggen. Ingen ytre lesjoner var å se.

Innholdet i lommeboken fortalte at den døde het Kristoffer Høynes, at han var nitten år gammel og studerte ved NTNU. Adresse Møllenberg, hjemmehørende i Bergen.

Fordi det dreide seg om et mistenkelig dødsfall, ble sakkyndig likundersøkelse begjært omgående; en prosedyre som i praksis var det samme som rettsmedisinsk obduksjon. En halvtime senere befant Kolbjørnsen og tre av hans kolleger seg i et sterilt, hvitt rom ved St. Olavs Hospital – som vitner og tilskuere. Tause iakttok de patologens grundige arbeid. Mannen var professor i rettsmedisin og het Olav A. Haugen.

Underveis i den lange prosessen refererte han høyt hva han foretok seg – fra gransking av klær og sko, via saumfaring av det avkledde liket, til gjennomføring av T-snittet, hvorpå innvoller ble grundig sjekket. Kolbjørnsen avskydde obduksjoner, men dette var en del av jobben hans. Han håpet innstendig at Haugen ville konkludere med at døden skyldtes for stort alkoholinntak, at det ikke lå noe kriminelt bak. Men da Haugen omsider var ferdig og de tilstedeværende hadde flyttet seg til et tilstøtende rom, sa han:

– Umiddelbart er det vanskelig å finne noen spesiell årsak. Kroppstemperaturen viser at student Høynes døde for tidligst tolv timer siden. Alle organer er friske, men kroppsvæsker som blod og urin vil bli sendt til kjemisk analyse. Men . . . han lå på magen, ikke sant?

Kolbjørnsen nikket.

– Hvis han døde og falt om ved spaserstien, ville storparten av blodet ha vært samlet i undersiden av kroppen. Men det forholder seg omvendt. Sannsynligvis har han ligget på ryggen i flere timer etter at døden inntrådte.

– Du mener at noen har flyttet på liket?

Professor Haugen nikket bestemt.

Hybelverten på Møllenberg hadde tilfeldigvis sett en dresskledd Høynes forlate huset ved åtte-tiden kvelden før. I løpet av dagen brakte betjent Balke på det rene at avdøde sannsynligvis hadde deltatt i et house-party. En studiekamerat trodde dette hadde skjedd på Lade, men han hadde ikke vært til stede selv og kjente ikke adressen. Han ga avdøde gode skussmål og tvilte på at noen hadde ønsket å ta livet av Høynes.

En ajourføring med Politiloggen røpet at en villaeier i nærheten av Devlebukta hadde meddelt å ha hørt sterk musikk fra en naboeiendom kvelden før. Like etterpå hadde han ringt til politiet igjen og sagt at de kunne droppe saken, for det var plutselig blitt stille. Balke dro dit likevel. I huset som innringe- ren hadde referert til, en nedslitt enebolig med trær rundt, bodde fem studenter i et slags kollektiv. Bortsett fra noen tomme flasker, fantes det ikke spor etter festing, og alle studentene påsto at alt de hadde foretatt seg, var å drikke litt og spille CD-er på høyt volum. Av hensyn til naboene hadde de dempet lyden ved ellevetiden om kvelden.

– Var Kristoffer Høynes til stede i går kveld? Den eneste taletrengte studenten, Per Gurvik, avsannet dette bestemt, men Balke noterte seg at han vekslet et nervøst blikk med et par av de andre.

Ettersom det innledningsvis ikke fantes konkrete bevis for at studentene hadde hatt befatning med dødsfallet, måtte Arne Kolbjørnsen og folkene hans pent vente inntil forskerne hadde bidratt med sitt. I moderne kriminaletterforskning leter man ikke bare etter de tradisjonelle fingeravtrykkene. Biologiske spor, så som DNA og analyse av mikroskopiske bestanddeler av stoff, er blitt vel så viktige – og avslørende.

Et gult pulver som var blitt funnet i riflene under avdødes sko, trodde professor Haugen måtte være pollen, og han hadde sendt en prøve av stoffet til Botanisk institutt for analyse. En av forskerne der, Atle Bones, tok en kikk på pulveret i mikroskopet. Det varte ikke lenge før han kunne fastslå at det dreide seg om pollen fra lind, et treslag som ikke finnes mange steder i Trondheim, og i hvert fall ikke blant hegg og bjørk på Nidarø. Funnet bestyrket teorien om at Høynes var blitt flyttet dit etter at han døde.

Professor Olav Spigset ved Avdeling for klinisk farmakologi ved St. Olavs Hospital analyserte avdødes urin og blod. I urinen fant han et stoff som han ikke straks greide å finne ut av. Tre dager senere, etter flere arbeidskrevende analyser, ringte Spigset til førstebetjent Kolbjørnsen:

– Vi har funnet noe som minner om hexyl, et stoff som det lages ecstasy av. Men dette er noe annet, og vi har en mistanke om at det kan dreie seg om såkalt «falsk» ecstasy.

– Av den typen som i det siste har dukket opp i visse ungdomsmiljøer?

– Mye tyder på det. Vi har skannet innholdet i urinen ved hjelp av GC-MS, et apparat som egner seg til å finne ørsmå giftmengder. – Og dette stoffet kan være dødelig?

– Ja, særlig hvis det inntas i for store doser. Kombinert med alkohol er det ekstra farlig.

Samme ettermiddag dro Kolbjørnsen og Balke til eiendommen på Lade, hvor de ble mottatt av fem nervøse studenter. De ble bleke i fjeset da de ble spurt om de hadde benyttet dop angjeldende kveld, og Per Gurvik innrømmet at han hadde fått tak i noen tabletter som var velegnet til å skape «stemning».

– Men Kristoffer Høynes var ikke her! fastholdt han, og de andre nikket.

– Løgn, sa Kolbjørnsen hardt. – En eller annen gang i løpet av kvelden må avdøde ha følt seg uvel og gått ut i hagen, mellom trærne. I ellevetiden fant dere ham utenfor, liggende på ryggen i gresset. Da ble dere såpass edrue at dere slo av musikken.

– Ikke tale om!

– I løpet av natten, da dere var kommet noenlunde til sans og samling, løftet dere avdøde inn i den gamle Forden din og kjørte til Nidarø, ikke sant? Ingen svarte.

– Vi har funnet hjulavtrykk ved elvesvingen, og de stemmer med Fordens, opplyste Balke.

Studentenes uro vokste påtakelig, og Kolbjørnsen fullførte: – Men det avgjørende beviset er det gule pulveret som ble funnet under avdødes sko. Analysen ved Botanisk institutt viser at det stammer fra lind, og pollenet er av nøyaktig samme type som ligger under lindetrærne i hagen der ute.

Ansiktene røpet at han hadde truffet blink. I neste øyeblikk formelig konkurrerte studentene om å forklare hva som hadde skjedd. Politiets formodninger stemte med forskernes analyser. Student Høynes hadde kommet til huset halv ni fredag kveld, og latt seg overtale til å ta en tablett. I ti-tiden hadde han vaklet ut i hagen og var blitt funnet en time senere, liggende livløs på ryggen under et av trærne. For ikke å bli forbundet med den ulykksalige hendelsen, hadde de løftet liket over i Fordens bagasjerom rundt klokken fire om natten og fraktet det til Nidarø.

Men drap? Nei. Ingen av studentene hadde ønsket å ta livet av kameraten, og Kolbjørnsen tvilte ikke på at nå snakket de sant. Årsaken til dødsfallet var en kombinasjon av dumskap og uvitenhet om hva inntak av «falsk» ecstasy kan føre til. Etterpå hadde de handlet i ren desperasjon, overbevist om at politiet ville tro at Høynes’ død ikke hadde noe med et visst house-party å gjøre.

I skrivende stund har det ikke lykkes politiet å finne personen som solgte stoffet til Gurvik, men førstebetjent Kolbjørnsen uttaler til pressen at man har fått nok et eksempel på hvor livsfarlig det er å forlyste seg med tabletter med ukjent innhold. Og, tenkte han i sitt stille sinn, hvordan moderne vitenskap kan forklare tilsynelatende uforklarlige dødsfall.

 

Av Fredrik Skagen