Med kontroll på det meste…

Hun kunne blitt en ny Leif Ove Andsnes. I stedet hoppet hun etter Wirkola.

Av Synnøve Ressem

I tenårene ruslet Kristin Ytterstad Pettersen rundt på Sandnes med knallrødt hår i alle retninger, nagler i dongerijakka og lange negler lakkert i vekselvis svart og rødt. Hun var dessuten en habil traktør av pianoet og begynte ved musikklinjen på videregående. I dag sitter hun foran en datamaskin, striglet på håret og tekkelig i tøyet, og er NTNUs yngste kvinnelige professor. I kybernetikk, av alle ting. Vitenskapen om dingser som rører på seg.

– Jeg ombestemte meg i andreklassen. Jeg innså ganske enkelt at det var plass for flere sivilingeniører enn for flere Leif Ove Andsnes’er, sier hun nøkternt. I neste øyeblikk understreker hun at ungdomsopprøret begrenset seg til outrert klesstil: – Jeg var veldig skikkelig og gjorde alltid leksene mine, altså.

– Ikke for jenter

Strukturert ungdom, med andre ord. Ikke noe tull og tøys og rosa jentedrømmer. Så var hun vel en sånn sær unge, da, som fnysende heiv barbiedukkene bort i en krok, kastet seg over mekaniske leketøy og byggesett, og bare drømte om å få bygge sin egen robot?

– Langt ifra. Jeg hadde ikke hørt snakk om kybernetikk engang, jeg, da jeg begynte ved NTNU. Men vi hadde datafag på ungdomsskolen, og det var så spennende. Så jeg begynte med generell datateknikk, spesialiseringen kom senere. Førsteinntrykket av Gløshaugen som lærested sitter som spikret: – Døra inn til Hovedbygningen er utrolig tung og svær. Jeg tenkte: Denne er ikke laget for jenter! Og på datafag var det jo gutta som rådde grunnen.

Styring på stell

Unge Kristin lot seg ikke avskrekke av verken tunge dører eller tungt innslag av testosteron. Etter diplomen fortsatte hun som vitenskapelig assistent og tok etter hvert fatt på doktorgraden. Avhandlingen handlet om selvstyrte, ubemannede undervannsfartøyer med automatiske styringssystemer. Slike fartøyer brukes til å undersøke undersjøiske kabler og til inspeksjon, vedlikehold og reparasjon av oljeplattformer. De kan også operere under is, og gjør det mulig å undersøke arktiske områder. Under slike forhold er det viktig at styringssystemet kan håndtere en situasjon hvor én eller flere styringsmekanismer slutter å fungere. Pettersen førte matematiske bevis for at fartøyer kan styres selv om for eksempel roret låser seg. Hemmeligheten er å utnytte styringselementer som fortsatt fungerer.

Kybernetikk i alt

Kybernetikk er grunnlag for mye avansert teknologi: Levende bilder av fosteret i mors liv, kunstige lemmer, selvgående roboter, satelittnavigasjon og mye, mye mer. – Men systemteori kan anvendes på langt flere områder enn hightec, poengterer Ytterstad Pettersen. – Utgangspunktet er en vekselvirkning mellom to aktører eller mellom deler av et system. En impuls som starter et sted, returnerer til opphavsstedet etter å ha gjenomgått påvirkning og forandringer underveis. Kybernetikeren kan gå inn og måle tilstanden i hver ende av prosessen. På grunnlag av måleresultatene kan det foretas justeringer som påvirker det endelige resultat. Professoren tar såmenn teorien i bruk når hun selv holder forelesning:

– Jeg har en rekke målebegreper for å vurdere tilstanden i begynnelsen, underveis og til slutt. Studentene kan begynne å gjespe, eller et påfølgende forsøk viser at temaet ikke er blitt forstått. Jeg ønsker selvsagt at studentene skal være topp konsentrerte og at budskapet skal sitte som spikret. Reaksjonene jeg får underveis, kan jeg bruke til å justere både formen og innholdet på forelesningen. «Sød pige»

Den som har levd i NTNU/Sintef-systemet en stund, vil vite at den norske kybernetikkens Grand Old Man til alle tider har vært en fargerik, prisbehengt og karismatisk sørlending ved navn Jens Glad Balchen. Det var han som på 50-tallet sto bak opprettelsen av et institutt for kybernetikk ved NTH. Nå har Balchen pensjonert seg, og Kristin Ytterstad Pettersen har overtatt faget hans, ulineære systemer. Det blir omtrent som å hoppe etter Wirkola.

-Litt nifst, kanskje, eller hva? – Neida, svarer etterfølgeren, ubekymret og blidt. – Alt som student oppdaget jeg at han elsket å erte og gjerne uttrykte seg i spissformuleringer. Men under var det både raushet, omsorg og varme. Nestoren selv nærer heller ingen bekymringer for hvordan det skal gå uten ham: – Sød pige, sier Balchen bestemt på direkte forespørsel. – Og flink. Veldig flink.

Systemteori på hjemmebane

På hjemmefronten gleder Ytterstad Pettersen seg mest til å anvende teknisk kybernetikk i form av legobygging, når bare lille Mads blir litt eldre enn sine atten måneder. Arbeidsroboter har hun ingen av, men en robothund kan kanskje bli aktuelt med tida. – Jeg er oppvokst med hund og skulle gjerne gitt Mads den opplevelsen. Men det passer dårlig inn i en travel hverdag. Da er det mer forlokk-ende med en robot som kan skrus av når vi ikke er hjemme…

I et selskap forleden ble ektemannen konfrontert med at han hadde valgt seg ei kone som var ekspert i å styre. – Han ble sjeldent taus et øyeblikk, ler Kristin. – Men han er fra Bergen og følgelig umulig å styre i noe fall! Ellers innrømmer hun glatt at selvfølgelig liker hun å ha kontroll. – Jeg bruker systemteorien som rammeverk i alt jeg gjør. Det surrer i bakhodet hele tiden: Hva er målet? Hva er hensikten? Hva er virkningen? Men det er slitsomt å ha kontroll på alle områder. Å få barn har på mange måter vært er et studium å slippe kontrollen. For mye kybernetisk kontroll kan også fort bli kjedelig, legger hun til og bruker vinproduksjon som eksempel.

Bedre, men kjedelig

For god vin er en betydningsfull del av livet til Kristin Ytterstad Pettersen. Det begynte med noen gode smaksopplevelser som trigget nysgjerrigheten. Hun begynte å lese litteratur om vin og endte opp som medlem i Trondheim vinklubb. Klubbmøtene starter med foredrag og utveksling av siste nytt på vinfronten. Deretter smakes det. Grundig og vitenskapelig tilnærming, notabene – kanskje ikke tilfeldig at klubblederen har bakgrunn som dataingeniør. Men kybernetikken? Jo, professoren kan fortelle at nettopp faget hennes har hatt en revolusjonerende innflytelse på vinproduksjonen. På godt og på vondt. Tidligere var vinkvaliteten prisgitt naturlige klimavariasjoner. Nå kan tekniske styringssystemer sørge for jevn og optimal temperatur og luftfuktighet under hele produksjonsprosessen. – Kvaliteten blir bedre. Men mye av særpreget forsvinner og vinene blir kjedeligere, beklager hun.