Dårlige veikanter

Av Tore Hugubakken

Størstedelen av det norske veinettet består av smale tofeltsveier. Her er kravet til bredde på veiskuldra, – området fra hvitstripa til veiskråninga – på 50 centimeter. Langt fra alle veistrekninger tilfredsstiller dette kravet. Og en halv meter er heller ikke nok, ifølge Jostein Aksnes i Statens vegvesen.

– Det blir for knapt. Veiene bør bygges bredere, og skuldrene må være minst 75 centimeter brede, sier han. I en fersk doktoravhandling ved NTNU har Aksnes studert bæreevne og påkjenninger i ytterkanten av veiene. Ved å utføre målinger på eksisterende veier og på en fullskala forsøksstrekning, har han funnet ut at bæreevnen ved veikanten kan være redusert med opptil 40 prosent sammenlignet med det som er tilfellet i midten av veien. Særlig er det tungtrafikken som bidrar til nedbrytning av veikroppen. Resultatet blir kantskader, blant annet i form av langsgående oppsprekking. Og det koster masse vedlikeholdspenger. – Under et relativt tynt dekke av asfalt består veien av grus og pukk. For at disse materialene skal ha tilstrekkelig styrke, er de avhengige av sidestøtte – eller innspenning -, og det er det ikke nok av på smale riks- og fylkesveier, sier Aksnes. Derfor kan en bredere veiskulder gjøre veien litt mindre utsatt for kritiske påkjenninger og forlenge asfaltdekkets levetid.

Hadde det ikke vært for at mange bilister kjører midt i veien på lavtrafikkerte, smale veier, hadde ytterkantene vært enda dårligere, påpeker Aksnes. Det er imidlertid sjelden at veiskuldra bryter helt sammen. Som regel oppdages skadene lenge før det skjer.