Stille i mors liv

Av Svein Strugstad

Det hevder professor emeritus Asbjørn Krokstad ved NTNUs Institutt for teleteknikk.

Spørsmålet ble reist av legene Steinar Karlsen og Trygve Bull-Njaa ved Aker Sykehus i Oslo. Bakgrunnen var den metoden som benyttes for å knuse stein i urinveiene: En sonde blir ført opp gjennom urinveiene. Steinene tilføres deretter høy energi og blir helt eller delvis knust av kraftige trykkimpulser fra såkalte “lithotriptere”.

Om støyen ikke er øredøvende, så er den i denne prosessen såpass kraftig at de to urologene fikk betenkeligheter med å benytte metoden på gravide. Problemet med steindannelser hos gravide er ikke omfattende, men desto mer smertefull for den ene promillen som blir rammet.

Smell uten virkning

Karlsen og Bull-Njaa målte lydtrykket i en vanntank, fordi fostre i stor grad er omgitt av væske. Resultatene fra disse målingene havnet så i Trondheim.

– Her på NTNU og SINTEF har vi jobbet med støyskadeproblemer i flere år. Derfor fikk vi i oppgave å klargjøre om de målte nivåene var skadelige for barnets hørsel, forteller Asbjørn Krokstad. Han fant at knusingene ga begrenset utsving på fosterets trommehinne. Tallverdiene lå for eksempel langt under grensen som benyttes i arbeidsmiljøforskriftene.

Kan høre en cello

– Årsaken til det lave utsvinget ligger i at mellomøret hos ufødte er fylt med væske. Dette gjør det meget “tungt” å sette trommehinnen i bevegelse, sier Krokstad – som gjerne knuser en myte i samme slengen:

– At barn skulle kjenne igjen musikk som moren har hørt under svangerskapet, er ikke riktig – av samme grunn. Det er mulig det kommer noe lyd til sneglehuset andre veier, men slik lyd er sterkt dempet på grunn av sneglehusets symmetriske oppbygning. Barn hører neppe lyd ute fra lufta, men kan muligens oppfatte vibrasjoner direkte på kroppsoverflaten. Når noen for eksempel spiller cello, sier professor og cellist Asbjørn Krokstad.