På spasertur i en slags virkelighet

Av Even Gran og Tore Hugubakken

 

 

Vi faller for fristelsen. Strekker ut hånda. Vil ta på. Men hånda går rett gjennom. På samme måte som gjenferd ikke får kontakt med oss levende, tilhører også vi en annen dimensjon enn de objektene som svever i lufta rett foran oss.

Turguide John Ivar Haugland har imidlertid det utstyret som trengs for å skape en slags kontakt mellom de to verdenene. Han har spesialbriller og en peker (datamus). Med den fysiske datamusa i høyre hånd får John Ivar opp en tredimensjonal “pekestokk” rett under hånda si. Pekestokken håndterer de tredimensjonale bildene som popper opp.

Bildene dras hit og dit, slippes ned, plukkes opp igjen, nye bilder og menyer dukker opp. Vi er tre personer som spaserer i virtual reality. Og det kribler i magen!

Eneste universitets-VR

Men egentlig er vi bare i et rom på Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet. Her er det bygd en installasjon med fire store flater: en på gulvet og tre på sidene. Det er i denne “hula” vi omsluttes av VR-teknologien.

NTNU er det eneste norske universitetet som eier et eget laboratorium for den teknologien vi kaller virtual reality, et begrep som var på alles lepper tidlig på 90-tallet. Mange eksperter spådde den gang at mennesker i framtida kom til å leve store deler av livene sine i datakonstruerte 3D-univers, iført store, klumpete briller.

Sånn ble det ikke. Da internettet revolusjonerte dataverdenen rundt 1994-95, stilnet hypen rundt virtual reality. Men dødt ble det ikke. For ved NTNU lever den i beste velgående og er et svært nyttig verktøy i undervisningen. For tida brukes VR-lab’en av medisinstudenter som studerer ultralydbilder. Datastudenter ser på grafikk og har også laget en virtuell utgave av en gammel borg. Studenter i petroleumsteknologi lærer seg å navigere flere tusen meter under havbunnen på jakt etter olje. Snart skal også studenter i design, arkitektur og arkeologi få muligheten til å ta på seg 3D-brillene.

På tur rundt kreftsvulsten

Vår turguide er til daglig stipendiat ved Institutt for petroleumsteknologi og anvendt geofysikk, og ansvarlig for CLVR-lab’en (Collaboration Learning Virtual Reality) som er det offisielle navnet. John Ivar klikker på pekeren, og opp i løse lufta spretter nye datamenyer både til høyre og til venstre.

Nå har vi sett nok på oljebrønnene. John Ivar trykker videre, og plutselig henger det et menneskehode foran oss. Hodet minner mest om en gipsavstøpning, uten fargenyanser. Mennesket er likevel virkelig nok. Bildet er tatt i MR-skanneren på St. Olavs Hospital. John Ivar tviler imidlertid på om denne pasienten fortsatt er i live. Det skyldes først og fremst den store kreftsvulsten vi skal inn og kikke på.

John Ivar gjør hodet større, og med ett er vi inne i hjernen. Hodeskallen rundt oss er borte, og svulsten henger foran oss som en uregelmessig leirklump, på størrelse med en fotball. Vi går en runde og betrakter den fra alle vinkler og kanter. “Jakten på nyresteinen” er en norsk film der en liten gutt blir forminsket, og forsvinner inn i kroppen til bestefaren sin. Dette er kanskje det nærmeste vi kommer en slik opplevelse i virkeligheten.

Ikke “ut av kroppen”

Å bruke utstyret gir oss imidlertid ingen “ut av kroppen”-opplevelse. Selv om oljeforekomster, brønnpiper og hjernesvulster henger i lufta rett foran oss, er vi fortsatt i høyeste grad til stede rommet. Vi ser hverandre, vi ser utgangsdøra og raskbøtta. Alt er som normalt. Den eneste forskjellen er at vi står sammen og betrakter et tredimensjonalt bilde i lufta mellom oss. Et bilde som kan vendes og forstørres. Bortsett fra at bildene er tredimensjonale, er dette logisk sett som en helt vanlig dataskjerm. Grunnlaget for de tredimensjonale bildene kan lages på helt vanlige pc-er.

Det tredimensjonale bildet vi beveger oss i, innretter seg hele tiden etter hvor John Ivar står. Vår turguide har nemlig sjefs-3D-briller som sender signaler til en datamaskin om hvor i rommet han befinner seg.

I Sverige finnes det det VR-rom hvor man er totalt omsluttet av VR – vegger, tak og golv, til sammen seks sider. Men rommene er små og kan bare benyttes av 1-2 personer. Og det er lite hensiktsmessig i presentasjons- og læringssammenheng. Den lukkede boksen gjør at det blir varmt og dårlig ventilasjon. På NTNU er det en åpen løsning med 45 graders vinkel på sideskjermene i forhold til midtskjermen. Det gir en god romfølelse og ikke klaustrofobi.

Interessant for Hydro

Det er Norsk Hydro som har gitt NTNU dette laboratoriet. Hydro selv satser stort på denne teknologien og har sju forskjellige VR-lab’er i Norge og ett i USA.

Hydros oljevirksomhet benytter i dag VR-teknologi aktivt i planleggingen av brønnbaner. Den tredimensjonale visualiseringen gir muligheten til større effektivitet når fagpersoner får anledning til å arbeide sammen “inne i” reservoaret. Resultatet blir raskere og bedre plassering av brønner. Ifølge Hydros egne beregninger kan man på Oseberg-feltet spare inn over en halv milliard kroner pluss 20 ukeverk på å planlegge brønner ved hjelp av VR.

Det er Hydros forskningssenter i Bergen som sammen med Christian Michelsen Research i Bergen har utviklet programvaren som ligger til grunn for lab’en ved NTNU.

Selskapet ønsker sterkt at studenter i petroleumsteknologi skal bli vant til denne teknologien i løpet av studiet.

Mer i framtida

Leder av Institutt for petroleumsteknologi og anvendt geofysikk, Jon Kleppe, sier til Gemini at NTNU har blitt ledende i verden når det gjelder utdanning innenfor petroleum. For ikke lenge siden var et TV-produksjonsselskap fra Discovery Channel på besøk og filmet det enestående laboratoriet. Flere auditorier ved NTNU skal nå skreddersys for VR-teknologien. Et institutt har installert to arbeidsstasjoner med aktive robotarmer slik at en kan “ta på” de virtuelle objektene. Tre auditorier installerer prosjektorer med 3D-stereovisning på flate vegger. Og VR-lab’en skal også utvides med lydutstyr for virtuelt samarbeid med VR-innstallasjoner i Norge og i utlandet.

Virtual reality sprer seg ved NTNU, men det er vanskelig å spå om framtida. Og kanskje er dette den eneste gangen Geminis utsendte får drikke av den virtuelle vinen? Vi klarer ikke å dy oss. Vår turguide skulle ikke tilfeldigvis har noen dataspill som vi kunne prøvd ut? Bare denne ene gangen…?

Det har han.