Det var en gang et OECD-mål

Da jeg for noen uker siden ble spurt av en avis om hva jeg syntes om statsbudsjettets bevilgninger til forskning, trengte jeg en tenkepause.

Skulle jeg svare at det var veldig flott at Regjeringen bevilget mer penger? Eller skulle jeg svare at økningen var altfor liten til at Norge kunne nå det langsiktige mål om å bringe forskningen opp på nivå med gjennomsnittet for OECD? Jeg minnet meg selv om at jeg er et dannet menneske, og valgte det første.

For det blir mer penger. Universitetene får friske midler til forskning og realisering av kvalitetsreformen. Bedriftene får trekke fra utgifter til forskning på skatten. Bevilgningene øker til nyskaping og kommersialisering og til energi/miljø-forskning, og sentrene for fremragende forskning kan bygges videre ut.

I en slik situasjon føles det unektelig litt ufint å komme trekkende med OECD-målet. Men så hadde det seg altså slik at den forrige Bondevik-regjeringen satte som mål at forskningen skulle opp på OECD-nivå innen 2005. “Vi er samde om at Noreg står føre eit tidsskille i forskningspolitikken,” sa statsråd Jon Lilletun, da forskningsmeldingen fikk nærmest øredøvende tilslutning i Stortinget i februar 2000.

Arbeiderpartiet hadde argumentert for OECD-målet i 15 år. Saksordfører Inge Lønning sa under debatten at “fra Høyres side kan jeg i hvert fall bekrefte at vi er rede til å følge opp i handling det vi sier i ord”.

Dessverre kom det ingen handling av betydning da Arbeiderpartiet la frem budsjettet høsten 2000. Året etter lovte partiet atskillig mer, men måtte gå av som følge av et elendig valg. De borgerlige kom tilbake og skar ned på forskningen. Etter en toppnotering på 1,9% av BNP i 1991, skled Norge sakte men sikkert tilbake til 1,5% i 2001. Og da blir bakken bratt opp til OECD-snittet på 2,3%. Våre naboland Finland og Sverige bruker til sammenligning 2,8% og 3,8% av BNP på forskning.

Hva skal vi si om en slik utvikling? Kanskje traff Carl I. Hagen spikeren på hodet i den samme stortingsdebatten, da han sa at “når noen i denne sal bruker ordet “forpliktende” (plan for opptrapping av forskningen), må folk utenfor denne sal se bort fra det uttrykket, med mindre vedtaket er fattet i en slik form at man kan gå til domstolen for å få det håndhevet.”

Nå er det gått to og et halvt år siden stortingsdebatten. Vi sitter med et flunkende nytt statsbudsjett som viser økning for forskningen. Ingen stor økning i OECD-sammenheng, antagelig vil den knapt slå ut på statistikken, men det er tross alt en økning. Og siden vi ikke kan gå til domstolene og få håndhevet vedtaket fra februar 2000, er det at jeg velger å glemme OECD-målet og i stedet skryte av Regjeringen:

Kjempebra at det blir mer penger til forskning!