Miljøhjelp til Vietnam

Termometeret viser 35 grader i Ho Chi Minh City. Cyclo-kjørerne falbyr sine tjenester for turistene. Motorsyklistene durer forbi i femraders kolonner med fargerike tørklær knyttet over nese og munn. Lufta er disig og uklar av støv og hete.

Midt i støybildet – på et kontor i andre etasje – befinner Kåre Helge Karstensen fra SINTEF seg. Han planlegger hvordan Vietnams største by skal håndtere det giftige avfallet sitt.

Ho Chi Minh-byen i Vietnam har 8 millioner mennesker og rommer mesteparten av industrien i Vietnam. 60-70 prosent av hele landets bruttonasjonalprodukt blir til i dette området. Byen produserer store mengder farlig avfall som skylles ut i elvene, går i grunnvannet og dermed også i drikkevannet til innbyggerne. Vannet blir også brukt til all slags matlaging. Dette skaper både miljø- og helseproblemer.

Plan for giften

Sammen med tre andre internasjonale selskaper er SINTEF med i et prosjekt som skal lage en masterplan for å få ryddet opp på området. Kåre Helge Karstensen er prosjektleder. Fra sin vanlige arbeidsplass på SINTEF Kjemi i Oslo har han i mange år jobbet med spesialavfall. Den spesielle kompetansen har ledet ham inn i flere utvalg som jobber med avfallsdirektiver, og til prosjektarbeid i land som Nepal, Etiopia, Tanzania og Australia, der han foreleser om hvordan landene kan bli kvitt miljøgiftene sine.

I januar reiste han ned til Vietnam for å starte arbeidet i Ho Chi Minh City og tre andre provinser rundt byen. Over jul skal det foreligge en plan for hvordan myndighetene og vietnameserne skal få bukt med det giftige avfallet.

– Vi har skaffet oss et overblikk over hva som finnes av problemer, og samlet inn informasjon fra tidligere studier, forteller Karstensen. – Vi arrangerer seminarer og workshops, og samarbeider med styremakter.

– Det er nødvendig å løse avfallsproblemet av flere grunner. For vanlige folks helse. For at marin industri, skjelldyrking og fiskeindustri ikke skal forurenses av det skitne vannet. Og for at utenlandske investorer skal bli interesserte i å etablere seg her.

– Det er ikke attraktivt å reise til et område der man kan bli syk av å ta en dusj, sier Karstensen.

Administrator

På kontoret til Karstensen treffer vi en smilende, vietnamesisk sekretær. På et annet kontor litt lenger unna i sentrum sitter det tolk og ytterligere tre personer som jobber under SINTEF-forskeren.

– Det siste halve året har arbeidet mitt bestått i å skrive framdriftsrapporter, utarbeide bemanningsplaner, formulere innkallinger og legge til rette for internasjonale eksperter som kommer for å arbeide på prosjektet. I tillegg skal jeg styre økonomien, arrangere møter og seminarer – foruten å administrere et tyvetalls nordmenn, engelskmenn og vietnamesere, sier Karstensen.

Denne dagen får han besøk av en ekspert fra England, som skal ut i felten og studere avfall fra sykehus og klinikker. I lengre tid har Karstensen tilrettelagt for besøket. Han har avtalt møter, skaffet tilgang til departement og til sykehus, ordnet transport og tolk.

– Prosjektet har en meget kort tidsramme og et begrenset budsjett på i overkant av 8 millioner kroner, forklarer han, – derfor må alt være klart når en person kommer for å arbeide hos oss. Dødtid er et ukjent begrep.

Små industrienheter

Mesteparten av den vietnamesiske industrien består av små bedrifter. Området rundt Ho Chi Minh City har mer enn 30 000, ifølge Karstensen. Profilen på industrien er også annerledes enn i Vesten: Det handler om tradisjonelle håndverksbedrifter som blant annet driver med skinn og tekstiler.

– Bedriftene har liten eller ingen bevissthet rundt giftig avfall. Det skilles ikke fra annet avfall eller avløpsvann, og er dermed et usynlig område. Siden det verken finnes reguleringer eller systemer, har man heller ingen formening om mengden av avfall. I mange av fabrikkene vi har vært innom, har vi funnet store mengder av giftig, flytende avfall og slam, syrer, alkalier og pesticider. Kort fortalt er den vanligste metoden for å behandle giftig avfall i dag – å ikke gjøre noen ting – slik at det spres til vann og luft.

All informasjon i prosjektet skal nå samles og ende opp i en rekke anbefalinger og forslag. Både hvordan man kan finansiere et nytt system og hvordan man skal følge opp en bedre avfallsbehandling.

– Utenfor Ho Chi Minh-byen finnes det flere sementfabrikker som vi skal se nærmere på, sier Karstensen. – Slike bruker vi i Norge for å kvitte oss med farlig avfall. Det må sannsynligvis også bygges nye forbrennings- og behandlingsanlegg, dette vil vi vurdere etter hvert. Vi skal også drive opplæring i hvordan farlig avfall må håndteres, sier han.

Av Åse Dragland