Energisk kuldeprofessor

Arne M. Bredesen, erklært dust for 30 år siden, gir heller en varm klem enn en kald skulder til sine kolleger.

– Dette kommer til å bli en herlig dag, dere!

NTNUs energi- og miljøgeneral Arne M. Bredesen slår jublende ut med armene i konferansesalen på trondheimshotellet Royal Garden. Her er over 60 studenter og universitetsansatte samlet til seminar. Det skal handle om «Gasskraft med CO2-håndtering».

I en pause mellom foredraget om dynamisk simulering av oxy-fuel prosesser og innlegget om modellering av sotdannelse i turbulente flammer reflekterer professor Bredesen over hva som er så herlig med et slikt teknologiseminar.

– Du kan si det er en familiesamling.

– En familiesamling?

– Ja, jeg sammenlikner det med en familie. Her er det ungdommer og faglærere som utvikler løsninger og teknologi som gjør det mulig å produsere kraft fra gass og håndtere CO2. Dette er første gang hele gjengen møtes. Faggrupper kalles det gjerne. Men sier vi «familie», dukker det opp nye elementer. En familie har kvaliteter, og det er en gjeng du føler deg trygg i. For å drive god forskning, kreves det tetthet og trygghet. Det er først når vi sitter med familiefølelsen, at vi virkelig er et lag sammen, forklarer Bredesen. Som selv har fått høre at uten en tålmodig kone ville han sannsynligvis ikke klart å gjøre noe stort her i livet.

– Det er herlig å møtes, og det har vært en kjempeflott formiddag, bobler han og kikker på klokka som plutselig viser ettermiddag.

Den viktige satsingen

Arne Mathias Bredesen er et glødende menneske som morsomt nok også er fagekspert i kuldeteknikk. I 1974 tok han doktorgrad på dimensjonering av arbeidsventiler i stempelkompressorer. Resultatene ble benyttet til å videreutvikle ventildesign på kompressorene til den danske storprodusenten Sabroe.

– Min største forskeropplevelse, sier han selv.

Men akkurat nå er han mest engasjert i to store prosjekter som skal dytte NTNU i riktig retning: Som faglig nestleder i det nye Fakultet for ingeniørvitenskap og teknologi skal han være med og sveise sammen det største fakultetet ved NTNU. I tillegg leder han satsingsområdet for energi og miljø. Han tar pustesats:

– Jeg er overbevist om at energi og miljø er viktig å satse på. Skal vi gjøre nytte for oss, må vi fortelle samfunnet at vi kan bringe fram løsninger på kompliserte områder. Satsingsområder er et språk politikere forstår.

Forskningen her vil også bli brukt til å utvikle nye fag til NTNUs ferske studieretning, energi og miljø. Dette studiet, som gir kommende energiingeniører sjansen til å utdanne seg på tvers av de tradisjonelle skillene mellom elektro- og maskinfag, er også ett av Bredesens hjertebarn. Neste år går det første kullet ut i arbeidslivet, og kuldeprofessoren har store forventninger til dem.

Erklært dust

Rundt Bredesens hals henger et NTNU-adgangskort. Han bærer det som en slags medalje. En annen heder ble ham til del alt i 1972. Da ble han erklært dust i en av landets riksaviser.

Doktorgradsstudent Bredesen var offensiv midtbanespiller på bedriftslaget til det som da het Institutt for kuldeteknikk og mekanikk (Kjømek). En kollega sendte inn et fiktivt referat til NTHs ukebulletin om at Pokalkomiteen for andre år på rad hadde utdelt «fair play-prisen» til fotballaget Kjømek. Mange av leserne reagerte på at flertallet i komiteen vitterlig bestod av spillere fra nettopp Kjømek. I referatet ble det også notert at et forslag om å endre sammensetningen i styret, var avvist. Dette falt leserne tungt for brystet. Mange tok spøken alvorlig og sendte referatet til Dusteforbundet.

– Siden vi fikk såpass mye blest, laget vi en fair play-pokal og delte den ut til oss selv på Bedriftsidrettslagets årsfest, igjen som et underholdningsinnslag, forklarer Bredesen. Dusteforbundet omtalte saken i Dagbladet, og forærte Bredesen og hans to kolleger medlemskap. Dokumentet er rammet inn og henger i kantina til Institutt for klima og kuldeteknikk.

Happy som oppmann

Bredesen var spillende oppmann i bedriftsserien, med lissepasninger som varemerke, og har i arbeidslivet inntatt samme oppmannsposisjon: som direktør ved Fiskeriteknologisk forskningsinstitutt i Tromsø, som leder ved NTHs institutt for kuldeteknikk, og som dekanus ved Fakultet for maskinteknikk.

– Jeg er veldig happy med å være leder for forskningsmiljøer, og føler jeg har funnet min rolle, sier han. Han liker å inspirere, motivere og få folk til å jobbe i lag. Men i et flammende innlegg for et vedtak eller en prosess kan det hende engasjementet blir så stort at han etterpå neimen ikke er sikker på hva han egentlig sa.

– Jeg bare vet at det som kom ut av munnen, var så inderlig godt ment, sier Bredesen og ler så han nesten mister pusten. Den får han heldigvis tilbake, så han kan fortelle om alle karaokesituasjonene han dumper bort i: Han har vært i mangt et utland, og i festlig lag kan det dukke opp situasjoner hvor vertskapet synger og forventer at gjesten også kan kvittere med en trall fra hjemlandet. Toppsjefen i det japanske oljeselskapet Idemitsu er bare én av mange som har hatt gleden av å høre Bredesen med bravur foredra studentdrikkevisa Theodor, med forpliktende banking i bordet og ordet «fariorei» i annen hver setning.

Måtte solen skinne

Som uoffisiell universitetsmester i ros og godord er Bredesen skuffet over den generelle responskulturen ved universitetet:

– Det er jo ikke noen utbredt idrett her å gi tilbakemeldinger. Det er egentlig ganske horribelt, sier han og rister på hodet.

Selv ser han ingen grunn til å være gjerrig på medmenneskeligheten, og har du en gang møtt mannen, er sjansen skyhøy for at du har blitt velsignet av hans fromme mantra, «Måtte solen skinne». Kolleger mumler om at Bredesen har minst sju somre i kroppen. Dessuten er han blant de professorer som hyppigst byr på klemmer. Mottakeren er like gjerne en rektor som en kollega.

– Det kan synes rart for noen. Men jeg har ikke møtt noen som har reagert negativt. Og jeg ser det jo også litt an, sier Bredesen med et smil. Det samme smilet har han tenkt å servere i mange år ved NTNU, for her skal han være ut yrkeskarrieren. Kanskje går han på en ny periode som prodekanus ved fakultetet, men etter det trapper 58-åringen ned lederoppgavene til fordel for mer undervisning. Uansett. Det går sikkert bra. Det har det som regel alltid gjort:

– Jeg er et lykkelig menneske. Og jeg sier til studentene: Hvis dere får et like herlig liv som det jeg har hatt, har dere mye å se fram til.

Av Tore Hugubakken