Kvinnemedisin på veier og avveier

Da den fattige «pigen» Oline Nilsdatter fikk syfilis, prøvde legene ut en ny behandling: mer syfilis.

For 150 år siden ble en ny behandlingsmåte for syfilis utprøvd ved Christiania hospital. Metoden gikk ut på å pode syfilisstoff inn i pasientene. Det skulle gjøre dem immune mot sykdommen.

Behandlingsmåten ble kalt syfilisasjon, og ble introdusert av en anerkjent medisiner på den tida, professor Carl Wilhelm Boeck ved Det Kgl. Fredriks Universitet i Christiania. Metoden hadde utspring i Frankrike, men der ble forsøkene begrenset til dyr. Norge var ett av de få land som prøvde den ut på mennesker. Forsøkspersonene var, uten unntak, fattige kvinner og menn.

Oline Nilsdatters lidelser

Den første som ble behandlet, var den ugifte, middelaldrende Oline Nilsdatter. Hun gjennomgikk 56 behandlinger, som besto i at legene laget små snitt i huden og satte dem inn med syfilismateriale. Poenget var å få organismen til å danne motgift, slik at sykdommen ble fortrengt av kroppen. Behandlingen virket ikke, verken for Oline eller for de andre forsøkspersonene. Den medførte bare større lidelser.

Utbredelsen av syfilis ble raskt satt i sammenheng med omfanget av prostitusjon. I den perioden da syfilisasjonsbehandlingen ble prøvd ut, regulerte myndighetene prostitusjonen, og derigjennom også kjønnssykdommer, blant annet gjennom krav om offentlig legevisitasjon av prostituerte kvinner. Dermed var det lett for Boeck å få tak i forsøkspersoner. Syfilisasjonsmetoden ble gjenstand for heftig debatt blant Europas leger og ble forkastet på den første internasjonale legekongressen i 1867. Men professor Boeck hadde tro på metoden helt til han døde i 1875, og ble en av de siste som praktiserte den.

Ustabile livmødre

Det er doktorgradsstipendiat Jan Groven Grande ved NTNU som har gravd fram historien om Boeck og eksperimentene hans. Studien inngår i et tverrfaglige prosjekt med tittelen Kultivering og barbarisering i norsk medisin 1850-2000. Avhandlingen omfatter også Norske legestudier av livmorens leieforandringer.

Enkelte leger mente at livmoren hadde et normalleie, og at avvik fra dette leiet forårsaket sykdom. Symptomene på sykdom var alt fra manglende seksuallyst til menstruasjonssmerter, hodepine, matthet og nervøse lidelser. Behandlingen som ble gitt, varierte fra mer eller mindre ekstrem kirurgi, som for eksempel amputasjon av klitoris, til underlivsmassasje.

En av datidas leger, Berendt Vedeler, hevdet at leger flest altfor ofte skar, kuttet og sydde i underlivet til kvinnene for å rette opp det de mente var unormalt. For å dokumentere påstanden sin gikk han systematisk til verks og undersøkte underlivet til 1000 kvinner. De var en blanding av ugifte kvinner, gifte uten barn og gifte med ett eller flere barn, for at undersøkelsen skulle avdekke hele spekteret av mulige livmorleier.

Vedeler fant ut at det som tidligere hadde blitt betraktet som et normalleie, bare fantes hos en femdel av kvinnene han undersøkte. Fire femdeler av de undersøkte kvinnene hadde større eller mindre variasjoner fra det såkalte normalleiet, uten at de merket noe ubehag av den grunn. Konklusjonen måtte da bli at hvis livmoren ellers var sunn og frisk, var leieforandringer hos kvinner helt normalt. For dette ble Vedeler stemplet som ekstremist av mange kolleger.

Medisinske regimer

Grande peker på at Boeck og Vedeler representerer to forskjellige medisinske regimer, som i sin tur produserte henholdsvis sosial ulikhet og biologisk likhet.

– Boecks syfilisasjonsmetode var inspirert av det gamle medisinske synet om at sykdom måtte, om nødvendig, bekjempes med voldsomme midler. Samtidig vedlikeholdt virksomheten hans de sosiale ulikhetene mellom grupper av kvinner. Det var bare de fattige kvinnene som ble gjenstand for de offentlige legevisitasjonene og dermed ble forsøkspersoner i syfilisasjonsbehandlingen. De rike kvinnene slapp unna fordi de kunne kjøpe seg medisinsk behandling i det skjulte.

Boecks ønske var å finne nye og mer effektive behandlingsmetoder, i en periode hvor medisinen hadde lite å stille opp mot infeksjonssykdommer og epidemier. Det å systematisk prøve ut virkningene av én behandling på flere pasienter, som Boeck gjorde, ble samtidig et trekk ved moderne medisinsk kunnskap, sier Grande.

– Vedeler tilhørte generasjonen etter Boeck. Hans fanesak var å bekjempe medisinens forestilling om at alle kvinner var anatomisk identiske. Ett av bidragene var å velte troen på at kvinners ustabile livmødre gjorde dem til medisinske kasus. Vedeler kan derfor stå som et eksempel på en medisinsk reformisme som har vært vendt innover mot medisinens selv og dens bidrag til å produsere «unormaliteter» gjennom å sykeliggjøre normaltilstander.

Forskjellen gjenoppstår

Grande framhever at Boecks syfilisasjonsbehandling produserte ulikheter mellom kvinner og menn fra ulike samfunnsklasser, ved at bare fattigfolk ble brukt som forsøkspersoner.

– Vedelers undersøkelse av 1000 kvinner stadfestet anatomiske og medisinske forskjeller som normalt. Han var dermed med på å etablerte alle kvinner som én og samme kategori. Denne likheten ble etablert parallelt med at kampen for likeverd ble framført av den borgerlige kvinnebevegelsen, sier Grande. Han mener at vi i dag ser en ny vending innen medisinen, i den forstand at forskjellen ser ut til å gjenoppstå, både på godt og på vondt.

– På den ene siden har vi medisinens privatisering, som har gjenskapt sosiale ulikheter ved at folk med god råd kan kjøpe seg gode helsetjenester. På den andre siden ser vi også nye, spennende tendenser, sier Grande, og trekker fram genteknologien som eksempel.

– Vi står antakelig foran en utvikling innenfor moderne genteknologi som vil gi oss terapier tilpasset vårt individuelle genom. Dette vil løfte frem forskjellighet på nye måter. Kanskje vil det vi tidligere har regnet for å være én sykdom, vise seg å være mange forskjellige sykdommer. Dette innebærer at store sekkediagnoser, som for eksempel kreft og multippel sklerose, brytes ned til ulike individuelle tilstander, som igjen gir mulighet til individuell behandling. Vi går spennende tider i møte, avslutter Grande.

Tekst: Synnøve Ressem