Kunnskap eller dumskap?
Katta overlevde – denne gangen. Jo, de hadde tenkt å ta livet av henne, ingen bortforklaringer eller omskrivinger kunne dekke over det. Men de måtte gi seg. For katta var ikke alene om å frese stygt ved synet av kniven. Hele forsknings-Norge kvesset klørne. Rektorene ved de fire universitetene sto last og brast med 4000 harme professorer, studenter, lærere og forskere, og forlangte at katta måtte få leve.
Jo, vi snakker selvsagt om katta til Schrödinger. Det populærvitenskapelige TV-programmet er blitt en institusjon i medie-Norge – og langt på vei i forsknings-Norge. Med sine ukentlige sendinger i beste sendetid på NRK er “Katta” Norges største arena for formidling av forskning.
Her møter publikum forskningen på tett hold, og forskeren på sin side har en unik kanal for å dele sitt engasjement og sine kunnskaper. Og vel å merke – ikke med en smal, liten gruppe av “spesielt interesserte”. I 2001 var det i gjennomsnitt nærmere 600 000 seere som benket seg foran skjermen hver torsdag kveld. Og årets første program nådde et publikum på 869 000. Det er tett opp til ratingnivået for sport og underholdning.
Så hvorfor skulle katta dø? Visstnok fordi hun tok opp dyrebar plass – den plassen som heter prime time. Der skal statskanalen møte såpeglatt konkurranse med “reality-TV”! Unnskyld et uforstående mjau, herr kringkaster, men hvilken “reality”? Er det ikke virkeligheten vi møter, i forskningsområder som medisin, naturvitenskap og teknologi? Og hvis det er de unge seerne du skal vinne tilbake til statskanalen, se enda en gang på seerstatistikken. Det er nemlig oppsiktsvekkende mange unge som ser på Schrödingers katt. Programmet har en klart yngre seerprofil enn andre voksenprogram. Noen av oss synes det er ganske viktig, i ei tid da altfor mange unge stryker naturvitenskap og teknologi som utdanningsvalg.
“Fifty-seven channels and nothing on”, sang Bruce Springsteen, med blikk på den amerikanske fjernsynsvirkeligheten. Stadig oftere får jeg den melodien i bakhodet når jeg skrur på skjermen og møtes av tull og tøys i alle kanaler. Og jeg har trodd – som minst 800 000 andre seere – at poenget med å holde seg med en offentlig finansiert allmennkringkaster, var å ha et alternativ, kanskje til og med en motvekt, til all denne dumskapen. At det er en viktig oppgave for NRK å lage programmer som gir kunnskap og inspirerer til refleksjon.
Derfor ble kampen om Katta mer enn et anskrik mot å legge ned et populært og viktig program. Det ble en symbolkamp om verdier og om selve allmennkringkastingsideen. Og kunnskapen seiret. Samme dag som Big Brother 2 kringkastet de første hjelpeløse ytringene fra en bunker på Fornebu, kom meldingen om at Schrödingers katt ikke legges ned. Så ble ikke kunnskap byttet mot dumskap
– denne gangen. En av de få, verdifulle møteplassene mellom forskningen og samfunnet får bestå. Og 800 000 seere vil fortsatt få lov til å bli bittelitt klokere hver torsdag kveld.
Anne Katharine Dahl
