Tror, men ikke på Kirken
Stadig flere unge kristne velger å frigjøre seg fra den konvensjonelle kirkereligionen.
Unge plukker litt her og litt der på livssynstorget. Få kjøper hele “pakka” som kirke og kristendom tilbyr. Ønsket om å finne “en tro som passer for meg” preger mange tenåringers forhold til kristen tro. Det går fram av en doktorgradsavhandling om gudstro og erfaring med religiøs praksis i 13-15-årsalderen, utført ved NTNU.
– En sikker gudstro er mindre utbredt blant disse ungdommene enn i den norske befolkningen generelt. Dette betyr imidlertid ikke at dagens tenåringer tror mindre enn før. Derimot er det en løsrivelse fra den institusjonaliserte kirkereligionen. De unge skaper i langt større grad enn tidligere sin egen form for gudstro, forklarer religionsforsker Erling Birkedal.
– Mange unge er fremmede for begrep som brukes i kirkelige sammenhenger. De påpeker ofte at “jeg tror på min egen måte”. Eksempelvis sier en informant: “Jeg tror det finnes en gud, men ikke den kristne gud”, illustrerer religionsforskeren.
Han har spurt 306 13-åringer i Oslo-regionen om deres forhold til gudstro og erfaring med kirkeliv. 33 av disse ungdommene ble plukket ut til en mer omfattende studie, med intervju og oppfølgende spørreskjema de følgende to årene. Seks av de unge presenteres spesielt grundig i avhandlingen.
Barnetroen avgjørende
Kun én av sju tenåringer ber aftenbønn eller bordbønn, leser Bibelen hjemme eller går jevnlig i kirken. Religiøs praksis i hjemmet synes ifølge undersøkelsen å være mindre utbredt enn det som ble dokumentert i to religionsundersøkelser i 1991 og 1998.
Nettopp liten eller ingen erfaring med kirkereligion i barndommen mener forskeren er hovedforklaringen på at unge snur ryggen til Kirken.
– Den gudstro og de personlige forutsetninger de unge har fra sin barndom, er svært avgjørende for hvilken betydning erfaringer i ungdomstiden får for dem, fastslår Birkedal.
Studien viser at relativt sett tror flere tenåringer med erfaring fra kirkereligion på Gud, enn unge uten en slik ballast. En stadig økende individualisme i samfunnet generelt anses som en sentral forklaring på hvorfor stadig flere av disse velger selv å forme sin egen gudstro.
Utfordrer kirken
“Jeg tror på Gud – selv om jeg ikke går i kirken så ofte,” sier en av informantene i studien. Birkedal mener Den norske kirke må innrette seg slik at den kan klare å fange opp denne personen og likesinnede. Han mener funnene i avhandlingen utfordrer hele den kirkelige pedagogiske praksis: – Kirken må ta inn over seg at ungdom har ulike oppfatninger og ulik type gudstro. Det bør være mulig å bli inkludert i kirkerommet uten at en bruker Kirkens begreper. Forskeren påpeker dessuten at det følelsesmessige ved troen må bli tydeligere i den kirkelige pedagogiske praksis. – Det må skapes situasjoner og stemninger der barn og unge opplever at de blir emosjonelt berørt. Det kan skje gjennom for eksempel sang, tenning av lys, deltakelse i gudstjeneste, møtet med ulike kunstformer og gjennom fellesskapet med andre troende. – Å bevare troen gjennom ungdomstiden fordrer at den er forankret i både kunnskap og emosjonelle opplevelser, konkluderer Erling Birkedal. Avhandlingen er utført ved Religionsvitenskapelig institutt, NTNU.
Av Trond Oldertrøen
