Filmvold under lupen

Filmanmeldere legger ofte vekt på å skrive underholdende og populært, og bruker ofte magefølelsen istedenfor faglige begrunnelser i sine anmeldelser.

Det var mange i kinosalen som gapskrattet da John Travolta i Pulp Fiction veivet uforsiktig med pistolen slik at bakruta i bilen ble fylt med blod og hjernemasse. Filmen ble også hyllet av mange filmkritikere i norske aviser og ble omtalt som «rått og godt». I samme år kom Natural Born Killers, men denne ble derimot sterkt kritisert for voldsinnslagene. Nå skal mottakelsen av disse filmene og andre spillefilmer med sterke elementer av vold på 90-tallet granskes.

I sitt doktorgradsprosjekt ser universitetslektor Anne Gjelsvik ved Institutt for kunst- og medievitenskap, NTNU, nærmere på hvilke etiske og estetiske kriterier filmjournalister i norske aviser går etter når de skal anmelde film.

– Filmanmelderne er ikke i prinsippet begeistret for vold, og de setter ofte etiske prinsipper foran de estetiske i sine anmeldelser av disse filmene, sier Gjelsvik.

Hun mener at anmelderens personlige ståsted er viktigere enn avisens posisjon når det gjelder synet på spillefilmer med vold. Anmeldelsene er subjektive vurderinger, og ofte trekker filmanmeldere heller fram en «magefølelse» når de skal berette for leseren om hvordan filmen er, enn å støtte seg på faglige begrunnelser. Kritikere legger vekt på å skrive underholdende og populært. Anmelderne skriver dessuten enkelte ganger så kort at det nesten blir meningsløst, synes Gjelsvik.

Foruten Quentin Tarantinos bejublede Pulp Fiction og Oliver Stones kritiserte Natural Born Killers, er også mottakelsen av Nattsvermeren og Seven blant de kommersielle, vestlige filmene som filmforskeren skal granske.

Av Tore Hugubakken