Dans på glassbiter

  • Publisert 01.11.01

I Weidemannssalen i Steinkjer Rådhus blinker det blått i gulvet. Små glassbiter presser seg opp gjennom hvit betong. Og ikke engang en stiletthæl kan ta knekken på dem.

Ballettdansere fra Steinkjer kultur- og musikk- skole under åpningen av salen. I forgrunnen ett av glassmaleriene til Jakob Weidemann. Foto: Arvid Henriksen, fotomotasje: Tor Åsmund Evjen

Ballettdansere fra Steinkjer kultur- og musikk- skole under åpningen av salen. I forgrunnen ett av glassmaleriene til Jakob Weidemann.
Foto: Arvid Henriksen, fotomotasje: Tor Åsmund Evjen

Av Mari Rian Hanger

Det var arkitekt Gudmundur Jonsson som ønsket seg glassbetonggulv i Weidemannssalen. Han henvendte seg til Lasse Sunde i Norsk Glassgjenvinning, som igjen engasjerte SINTEF. Blått måtte glasset være, for å stå til Jacob Weidemanns glassmalerier. Glassbetong er rett og slett betong tilsatt resirkulert, knust glass. Men det er vanligvis ikke særlig mye av det glasset som havner i glassinnsamlingen som er blått. Det var faktisk bare flaskene Blue Nun og Bristol Cream fra Vinmonopolet som hadde den riktige nyansen. Dermed ble innbyggerne i Steinkjer oppmuntret til å ta for seg av disse dråpene. Og nordtrønderne gjorde en hederlig innsats, i april 2000 åpnet salen med glassglitrende gulv.

Grundig forarbeid

Forskerne Per Arne Dahl og Inger Meland ved SINTEF Bygg og miljø har jobbet med å utvikle bestandigheten til glassbetongen, og med å finne ut hvordan materialet må behandles. Arbeidet har ført til at Norsk Glassgjenvinning nå får verdenspatent på sammensetningen av glassbetongen.

– Vi var tilstede for å følge hele prosessen da golvet skulle legges. Alt var nøye planlagt, og det hadde vært foretatt en prøvestøping i Bergen på forhånd. Det ble lagt vanlig betong under laget med glassbetong. Glassbetongen ble slipt etterpå, og da kom glassflatene fram. Deretter ble gulvet polert, forteller Per Arne Dahl. Dette er foreløpig det eneste gulvet av glassbetong som finnes i Norge. Men ikke det siste, ifølge Dahl. Han kan fortelle om meget stor interesse for materialet, også fra utlandet.

Lillehammer-OL

Gulvet i Weidemannssalen har vakt stor oppmerksomhet, men det var egentlig under Lillehammer-OL at det hele startet. Flammefaklene som var plassert rundt omkring, stod nemlig på glassbetong. «Ikke sprekk under åpningsseremonien!» tenkte en samlet norsk betongbransje, og fulgte nervøst med på TV-skjermen. Men glassbetongen sprakk ikke.

– Vi har ikke forandret så mye på sammensetningen siden da. Og konstruksjonene fra den gang holder seg fremdeles, forteller Dahl. Arkitekten som jobbet med utsmykningen til Lillehammer-OL, ønsket seg egentlig glass, men det var umulig å lage så store figurer i rent glass. De ville bare ha sprukket. Så da kom ideen om å benytte glassbetong.

Godt utviklet forskning

Det er ikke bare i Norge at man eksperimenterer med denne blandingen. – Jeg var på ferie i Mexico City da jeg fikk øye på det. Et hus av glassbetong. Svært interessant, forteller Dahl ivrig. Så SINTEF-forskernes arbeid har ikke dreid seg om å finne opp materialet, men om å utvikle glassbetongens bestandighet. Det har vært foretatt tester med ulike værtyper og forskjellige påkjenninger. Særlig har det krevd mye forskning å få materialet til å tåle fuktighet. På dette området ligger forskerne minst to år foran resten av verden, og dette har altså nå ført til et patent.Materialene glass og betong fungerer nemlig i utgangspunktet ikke særlig godt sammen. Betongen er basisk, og finner man ikke den riktige sammensetningen, vil glasset gå i oppløsning under fuktige forhold.

– Vi har jobbet med å finne den beste formelen, og nå har vi den, forteller Dahl. Og i Weidemannssalen i Steinkjer glitrer gulvet videre. Det blir vedlikeholdt med impregneringssåpe og holder seg godt. Til tross for løpende barneføtter på dagtid og elegante stiletthæler og rødvinssøl om kvelden. Hvem var det som sa «skjørt som glass»?