Fostergen kan øke sykdomsrisiko hos mor

SVANGERSKAPSFORGIFTNING: For første gang er det funnet en sammenheng mellom fosterets gener og risikoen for at mor utvikler svangerskapsforgiftning.

Forskere i Norge har bidratt sterkt til det oppsiktsvekkende funnet som nå presenteres i Nature Genetics.

Svangerskapsforgiftning, som fagfolk ofte kaller preeklampsi, kan være farlig for både mor og foster. Foto: Colourbox VIS MER

Svangerskapsforgiftning, som fagfolk ofte kaller preeklampsi, rammer rundt 3 prosent av de fødende i Norge. I de aller fleste tilfeller får mor milde symptomer, men av og til går det riktig galt både for mor og foster.

Både kort- og langtidsvirkningene kan være alvorlige, og derfor skal tilstanden alltid tas alvorlig.

• Les også: Data fra 30.000 kvinner kan berge liv

Forsket lite på

– I artikkelen har vi avslørt verdens første føtale risikogen for svangerskapsforgiftning, sier Ann-Charlotte Iversen ved Institutt for kreftforskning og molekylær medisin ved NTNU.

Det betyr at forskerne har funnet et gen hos fosteret som kan øke risikoen for at mor blir syk. Tidligere har det vært forsket lite på genetiske bidrag fra fosteret til sykdommen.

Svangerskapsforgiftning starter som oftest som en morkakesykdom. Morkaken er i all hovedsak bygget opp av fosterets celler.

At fosteret kan bidra til sykdommen er derfor åpenbart, mener professoren, selv om det er mors symptomer på sykdom i siste del av svangerskapet som bukes til å sette diagnosen.

Professor Iversen leder den involverte forskningsgruppen ved Senter for molekylær inflammasjonsforskning (CEMIR).

Verdens største i sitt slag

– Funnet er spesielt solid ved at avsløringen er gjort ved analyse av et stort antall individer, at flere genvarianter peker mot samme risikogen, og at funnet er bekreftet som risikogen i to uavhengige befolkningsstudier, påpeker professor Iversen.

For flere store studier ligger bak konklusjonene. CEMIR er en av 12 partnere fra 6 ulike land i EU-prosjektet InterPregGen, som ble opprettet i 2011.

I de aller fleste tilfeller får mor milde symptomer, men av og til går det riktig galt. Derfor må tilstanden tas alvorlig. Foto: Colourbox VIS MER

– Vi jobber sammen for avsløre genetiske risikofaktorer for svangerskapsforgiftning hos mor og foster. Vi har koblet sammen en rekke større europeiske befolkningsstudier for å gjøre verdens største genetiske studie av preeklampsi, sier Iversen. – Vårt bidrag i prosjektet er en gruppe kvinner med syke og friske svangerskap fra HUNT-studien og Preeklampsibiobanken som er innsamlet i egen regi.

I den aktuelle artikkelen er det utført analyser av  Preeklampsibiobanken.  Den har materiale fra gravide kvinner, blant annet blodprøver og morkakevev, som er samlet inn ved St. Olavs hospital og Haukeland universitetssykehus.

• Les også: Nå vet vi mer om svangerskapsforgiftning

Genet som peker seg ut

Genvariantene som peker på sykdomsrisiko er assosiert med genet for Flt-1, som koder for et protein som i løselig form er en kjent biomarkør for svangerskapsforgiftning.

Proteinet bidrar til skade på karsystemet hos mor slik at hun utvikler høyt blodtrykk og økt mengde proteiner i urinen. Dette skjer som respons på en skadet morkake.  I hovedsak er det fostercellene i morkaken som produserer dette proteinet.

– Vi har her avslørt at risikoen for sykdom kan skyldes at endring i genene påvirker hvordan proteinet fungerer og hvordan det påvirker mor. Dette er altså et fostergen som gir mor økt risiko for å utvikle svangerskapsforgiftning. Vi nærmer oss med dette funnet helt klart en bedre forståelse for grunnlaget for svangerskapsforgiftning, mener Iversen.

Analyserte funnene

CEMIR har bidratt med kompetansen til tre personer, nemlig stipendiat Gabriela Silva, gynekolog og postdoktor Liv Cecilie Vestrheim Thomsen (også med tilhørighet til Helse Vest) og Iversen selv. Forskningssenteret har solid kompetanse på molekylære analyser av aktivering i morkaken.

– Dyktige genetikere, statistikere og klinikere i feltet har jobbet meget godt sammen i EU-prosjektet. Den molekylære kompetansen ved NTNU og CEMIR har vært en kompletterende styrke, sier Iversen.

Målet er å kunne forutsi hvilke kvinner som utvikler sykdommen. Foto: Colourbox VIS MER

Gabriela Silva har analysert proteinuttrykket av Flt-1 i morkakeprøver hos syke og friske gravide og Liv Cecilie Vestrheim Thomsen har vært sentral for innsamling av morkakeprøvene.

– Vi har sammenholdt resultatet med forekomst av risikogenene. Det betyr at vi har gjort den funksjonelle oppfølgingen av genfunnet som nå publiseres, sier professor Iversen.

CEMIR er blant de fremste forskningssentrene i landet, og er utpekt til Senter for fremragende forskning av Norges forskningsråd.

• Les også: Gravide som trener kan slippe diabetes

Vil forutsi hvem som blir syke

– I Forskningsgruppe for inflammasjon i svangerskap, eller svangerskapsgruppen, ved CEMIR vil vi først og fremst avsløre hvilke sykdomsmekanismer som gir morkakesykdom og leder til utvikling av svangerskapsforgiftning, sier professor Iversen.

Gruppen ønsker å forstå hva som går galt for å kunne påvise morkakesykdom tidlig i svangerskapet. Målet er å kunne forutsi hvilke kvinner som utvikler sykdommen.

– Våre molekylære analyser peker ut spesialiserte fosterceller i morkaken som hovedaktører og det er de samme fostercellene dette nye genfunnet ser ut til å peke mot. Dette styrker overbevisningen vår om at fosterets celler har en aktiv rolle, og representerer en endring i forskningen som tidligere har fokusert mest på mors immunsystem. For å kunne forhindre svangerskapsforgiftning må vi avsløre den grunnleggende morkakesykdommen, sier Iversen.

Den norske mor og barn-undersøkelsen (MoBa) deltar også fra Norge. Denne undersøkelsen er del av Folkehelseinstituttets arbeid.

I land med mer begrensede ressurser enn Norge, kan svangerskapsforgiftning være et enda større problem. Samtidig med forskningsarbeidet har deltakerne i det europeiske samarbeidet bygget opp svangerskapsbaserte biobanker i Sentral-Asia, der dette har vært mangelvare.

Kilde: Variants in the fetal genome near FLT1 are associated with risk of preeclampsia. R. McGinnis, V. Steinthorsdottir, N. O. Williams, G. Thorleifsson, S. Shooter, S. Hjartardottir, S. Bumpstead, L. Stefansdottir, L. Hildyard, J. K. Sigurdsson, J. P. Kemp, G. B. Silva, L. C. V. Thomsen, T. Jääskeläinen, E. Kajantie, S. Chappell, N. Kalsheker, A. Moffett, S. Hiby, Wai Kwong Lee, S. Padmanabhan, N. A. B. Simpson, V. A. Dolby, E. Staines-Urias, S. M. Engel, A. Haugan, L. Trogstad, G. Svyatova, N. Zakhidova, D. Najmutdinova, The FINNPEC Consortium, The GOPEC Consortium, A. F. Dominiczak, H. K. Gjessing, J. P. Casas, F. Dudbridge, J. J. Walker, F. Broughton Pipkin,  U. Thorsteinsdottir, R. T. Geirsson, D. A. Lawlor, A.-C. Iversen, P. Magnus, H. Laivuori, K. Stefansson, L. Morgan. http://www.nature.com/ng/journal/vaop/ncurrent/full/ng.3895.html