Når maskinene hører, ser og føler

Sensorer er blitt så vanlige at de befinner seg rundt oss nesten til enhver tid. Men vet du hvordan de virker?

Ved University of Berkely i California har et forskerteam utviklet det de kaller «SmartDust»: Autonome sensorer på 4×4 millimeter som hver inneholder et lite solcellekraftverk, trådløs kommunikasjon og et operativsystem som lar «støvkornene» kommunisere seg imellom. Systemet brukes til å overvåke det totale energiforbruket i bygninger. Med litt fantasi kan det også brukes i etterretning.

Sensorer får maskiner til å høre, se og føle. De er komponenter som svarer på ytre stimuli og lager et signal som kan måles og tolkes:

På stuegulvet hjemme surrer en støvsugerrobot som «ser» hvor trappa er, og holder seg i trygg avstand. I den nye bilen sitter en sensor som overvåker dekktrykket. Og i forretningsbygget vis-à-vis overvåkes kvaliteten på innelufta av en «maskinell nese».

I de fleste tilfellene gir sensorer oss en tryggere hverdag. Det er trykksensorer som sørger for å fyre av airbagen om bilen krasjer, og sensorer som automatisk styrer medisineringen inne i kroppen på en pasient. I Sverige er en solstrålesensor på markedet: Den ser ut som et plaster. Ved hjelp av fargekoder forteller den deg når kroppen trenger en ny runde med solkrem.

Lille Norge har flere verdensledende bedrifter på sensorutvikling. Aksjeselskapet MikroElektronikk (AME) var først ute i Skandinavia med mikroelektronikk og fikk siden mye oppmerksomhet for sin blodtrykksensor. SensoNor spant ut fra AME på 80-tallet og leverer dekktrykksensorer og roll-over-sensorer til bil.

I SINTEFs nye mikro- og nanolaboratorium (MiNa-lab) lages sensorer som blant annet brukes i partikkelakseleratoren i CERN og i gass- og trykksensorer for overvåking av oljeproduksjon.

Av Christina B. Winge

Illustrasjoner: SensoNor / Jan Helge Johansen

Vitenskapelig rådgiver: Dag Wang, SINTEF IKT