Helsedata kan bli det nye arvesølvet

Lille julaften 1969 endret norsk historie. Fra oljeselskapet Phillips fikk myndighetene denne dagen beskjed om funnet av Ekofisk, landets første drivverdige oljeforekomst. Som ved et trylleslag ble norsk kontinentalsokkel interessant for hele den internasjonale petroleumsindustrien. I dag – 50 år senere – er helse-Norge, av alle sektorer, i en situasjon som likner litt.

Uten at nordmenn flest er klar over det, sitter landet vårt på en ny ettertraktet råvare: helserelaterte persondata. Disse kan hjelpe industri verden over, deriblant IT-giganter som IBM, Google, Apple, Facebook og Amazon, med å forbedre fremtidig diagnostikk og behandling – og dermed gi stor samfunnsnytte.

Da oljealderen kom til Norge, tok landet nærings- og forskningspolitiske grep som fikk kunnskap om petroleumsutvinning til å strømme fra multinasjonale selskap og inn i norske hoder. Overføringen av kompetanse la grunnlaget for betydelig industribygging og verdiskaping her hjemme. Med riktige veivalg, kan helse-Norge få en liknende vertsrolle for internasjonal storindustri som ønsker samarbeid. Slik kan også helseinformasjon gi ny næringsvirksomhet og nye arbeidsplasser i Norge.         

“Mat” for lærende maskiner

Norges fortrinn på helsedata-feltet skyldes flere forhold: Landet har samlet helserelatert personinfo i registre, gjennomført befolkningsbaserte helseundersøkelser og etablert medisinske kvalitetsregistre. I tillegg kommer biologisk materiale, samlet i “biobanker”. På toppen av det hele har Norges bruk av fødselsnummer gjort det mulig å koble helsedata fra ulike kilder.

Alt dette matcher helseindustriens satsing på maskinlæring og kunstig intelligens. Til “opplæring” trenger disse teknologiene gode data, nettopp av den typen Norge sitter med. Ifølge Biobank Norge – et stort infrastrukturprosjekt der de fire store universitetene, de fire helseregionene, Kreftregisteret og Folkehelseinstituttet samarbeider med støtte fra Forskningsrådet – peker fire kommersielle bruksområder seg ut.

• Beregning av sykdomsutvikling: Selskaper innenfor informatikk/statistisk analyse vil kunne nyttiggjøre seg norske helsedata blant annet til å påvise hvordan ulike forhold påvirker utvikling av sykdom.
• Diagnoseverktøy: Norske helseundersøkelser og biobanker har data og prøver fra personer før disse er blitt syke. Det gir en unik sjanse til å finne tidlige “biomarkører” for sykdomsutvikling. Eksempelvis stoffer i blodet, som det så kan ses etter ved screening. Slik kan alvorlig sykdom, som kreft, oppdages mens den ennå kan kureres.
• Utvikling av legemidler: Helsedata brukes i alle faser av “livet” til legemidler: fra innledende grunnforskning til registerstudier når legemidlet er i vanlig bruk.
• IKT/velferdsteknologi: Norske helsedata kan bli viktig ved utprøving av velferdsteknologi og teknologiske hjelpemidler til bruk i helsetjenesten og hjemme.

Helseforskning på anbud

Mye har endret seg på tiårene som har gått siden Norge fikk den internasjonale oljeindustrien til å dele sine kunnskaper med oss. 1978 var året da overføringen av ekspertise kom i gang for alvor. Regjeringen ville sikre at kompetanse på utvinning havnet i norske hoder. Derfor ble det en forutsetning for lisenstildeling at minst 50 prosent av forskningen knyttet til feltutviklingen måtte utføres i Norge.

Vedtaket utløste et skred av initiativ. Fikk oljeselskapene lisenser, ville de plassere også løpende forskning i Norge.

Men pålegg overfor utlandet om å forske i Norge, det har tiden og konkurranselovgivningen løpt fra. Datatilgang alene er heller ikke nok til at storindustri kommer løpende.

Ledende selskap i bransjen ønsker kort og godt samarbeid med de beste forskermiljøene, konkluderer nevnte Biobank Norge, som har utredet hvordan norske helsedata aktivt kan brukes til innovasjon og næringsutvikling. 

Skal Norge få drahjelp utenfra, må landet altså levere topp forskning innen tema helseindustrien brenner for.

Helse- og omsorgsdepartementet har store årlige forskningsbudsjetter som i stor grad går til helseforetakene. Disse pengene gir mye god klinisk forskning, men skaper lite næringsutvikling. Skal de bidra til det, må mer av midlene konkurranseutsettes. I klartekst: tildeles på basis av søknader til Forskningsrådet.

Skyhøy markedsvekst

Et offentlig utvalg leverte nylig sin innstilling om hvordan anonymiserte helsedata på informasjonssikkert vis kan overlates til næringslivet.

Parallelt er en stortingsmelding om helseindustri på trappene. Som et bakteppe utgjør verdens helsemarked ufattelige tre norske oljefond. Markedet for e-helse alene – bruk av IKT til å forbedre effektivitet, kvalitet og sikkerhet i helse- og omsorgssektoren – anslås til mellom 430 og 525 milliarder kroner. Det forventes å øke med 20 til 25 prosent årlig de nærmeste årene.

I tillegg til konkurranseutsetting av helseforskning, kan to andre grep brukes til å styrke norsk helseindustri og dermed sikre verdiskapning i Norge: 

Etablering av fyrtårn: Norge trenger lokomotiv innen e-helse. Det er naturlig å peke på to selskap som er majoritetseid av staten: Telenor har alt en satsning innen kunstig intelligens, og Kongsberg Gruppen satser tungt på digitalisering, men i dag ikke på helseområdet. Om politikerne skaper riktige incentiv, er det mulig å gjøre de to selskapene til e-helsefyrtårn.

Alliansebygging: Norge henter hjem for lite forskningspenger fra EU på helseområdet. Vi bør derfor bygge allianser med vinnerne herfra. Slik kan landet dra nytte av EUs forskning bedre enn nå.

Helsevesenet vil endres dramatisk fremover, ikke minst gjennom digitalisering. Tas de rette grepene, kan helseindustri gi Norge et robust bein å stå på i en fremtid med fallende oljeinntekter.

Artikkelen sto første gang i Aftenposten fredag 15. september 2017 og gjengis her med avisas tillatelse.