Det sorte skiftet
Nå er det kynisk realisme og oljesmurt forsvarsøkonomi som gjelder. Med det sorte skiftet er klimakampen blitt virkelighetsfjern og woke.
Kronikker gir uttrykk for skribentens meninger.
En kald januardag deltok jeg på et seminar for hundrevis av NTNU-studenter under paraplyen «Eksperter i Team».
Målet var å trene studentene i arbeidslivsrelevant samarbeid med klima- og energiomstilling i fokus. Ingeniører, økonomer, statsvitere, arkitekter – alle skulle gyve løs på alt fra smarte strømnett til kjernekraft og fornybar energi. «Glimrende,» tenkte jeg. «Lite slår engasjerte studenter!»
Så feil kan man ta.
På bussen tilbake til campus Gløshaugen ble jeg sittende nær mange av de samme studentene. Snart var samtalen umulig å ignorere.
En brautende guttegjeng stakk seg litt ut, og de mest toneangivende karene i forsamlingen var krystallklare: «Disse greiene med bærekraft og grønt skifte, det er jo bare bullshit!». Andre fulgte kjapt opp, og betegnelser som «tåkeprat» og «innholdsløst» hang i lufta, samtidig som andre reflekterte annerledes: «men det gjør seg jo på CV-en».
Dette var ikke en tilfeldig samtale, men et symptom på en tidsånd som har utviklet seg en stund. Det sorte skiftet.
I 2023 erklærte Unge Høyres leder at Thunberg-generasjonen er død. Etter sin exit fra regjeringssamarbeidet har sentrale stemmer i Senterpartiet kappet om å raljere over hvor idiotisk det var å satse på energiomstilling. Frp varsler «back to basics» – nå er det er olje som gjelder.
Ingen er glad for at Europa er i krig, men det er likevel som om man kan høre mange trekke et lettelsens sukk.
Industriaktører er også i bevegelse. Equinor kutter i fornybart og skrur opp ambisjonene i fossil energi og fremstår nå med en ny selvtillit. Det er som oljeselskap man tjener penger. Klimaministeren har blitt forsvarsminister. På den andre siden av Atlanteren har det ytringsfrihetselskende USA rensket klima fra sitt offisielle språk. Drill, baby, drill!
Forskning viser at mange stadig er bekymret for klimaendringer, men at det som tidligere kom til uttrykk som folkelig engasjement nå har bikket over i passiv likegyldighet. Dette er også en del av det sorte skiftet. Slaget, tenker mange, er tapt. Neste generasjon får ta det, om de orker.
Dermed står vi igjen med en situasjon hvor klima i offentligheten enten er noe vi må vente med, eller at det er en dyr hobby vi må kutte ut. Ingen er glad for at Europa er i krig, men det er likevel som om man kan høre mange trekke et lettelsens sukk. Vi kan slippe ut magen, endelig trenger vi ikke late som, i det sorte skiftet trengs ingen grønnvasking.
Flukten fra «det grønne» har blitt hjulpet av at studentene på bussen ikke tok helt feil. Klimaomstilling og bærekraft har over tid blitt harmløse, utvannede begreper. På 1970- og 80-tallet var aktører som Romaklubben og Verdenskommisjonen for miljø og utvikling tydelige på at reell omstilling ville kreve tøffe politiske kamper. Noen ville tape, vi kunne ikke fortsette som før.
De siste tiårene har fortellingen vært en annen. Fra dresskledde typer på flotte scener har vi fått høre at klima og bærekraft er forretnings- og innovasjonsmuligheter for ny teknologi og nye industrieventyr. I denne fortellingen har det vært viktig å presentere et positivt budskap uten å nytenke, bearbeide eller forandre våre samfunn.
Akkurat nå overdøves slike diskusjoner av krigsrop, men den historiske pendelen har heldigvis en tendens til å snu.
Gjennom fortellinger om vinn-vinn-vinn har vi fått høre at de riktige investeringene kan redde både natur, samfunn og økonomi. Det har vært bra for CV-en. De grønne industrieventyrene har lovet stor økonomisk gevinst. Når dette ikke lenger er troverdig, er det enkelt for det sorte skiftet å plukke opp nedfallsfrukten.
Det sorte skiftet tilbyr kortsiktig sikkerhet, stabilitet og enorme inntekter. Det legitimeres av frykten for krig og for å bli forlatt av USA.
Men det er koblet til en fremtidsvisjon de færreste ønsker for seg selv eller sine barn: et gjennommilitarisert samfunn, grensegjerder, piggtråd, tvang, frykt, død, mistillit, overvåkning. En krigsøkonomisk logikk hvor alle andre hensyn må vike.
Hvor lenge kan vi egentlig tro på dette?
Ja, vi trenger sikkerhet nå, men der fremme er det også stor sult etter en ny normalitet – ingen ønsker krig inn i evigheten. I denne normaliteten må vi riste av oss det sorte skiftet og unngå å kaste natur og klima under bussen.
For å lykkes, må en ny grønn fremtidsvisjon tilby noe mer enn den gamle. Vage ideer om fremtidig avkastning for investorer holder ikke. Den må mobilisere sivilsamfunn og næringsliv – ikke som et investeringsprosjekt, men som et felles samfunnsprosjekt.
Akkurat nå overdøves slike diskusjoner av krigsrop, men den historiske pendelen har heldigvis en tendens til å snu. Spørsmålet er derfor ikke om vi skal ha en omstilling, men hva slags samfunn vi ønsker oss på den andre siden, og hvordan vi i fellesskap kan bevege oss dit.
Kronikken er også publisert i Adresseavisen.
