Å drikke jul

Blogginnlegg publisert 19.12.16
Skrevet av:

Hvordan drakk man juleølet i forbindelse med julen i førkristen tid? Illfoto: Thinkstock

Å drikke juleøl er en gammel tradisjon. Her er noen glimt fra norrøn julefeiring.

Det er lett å tenke seg at kravet om at juleølet skulle signes til Jesus og jomfru Maria skyldes at de tok plassen i en lignende signing av ølet til før-kristne guder. Kristenbolken som kom inn i lovene hadde en rekke bestemmelser for å sikre at folk levde som gode kristne. For eksempel ble det forbudt å sette ut barn i skogen. Når påleggene om juleøl og andre ølfester er gitt i kristenbolken, og det er vanskelig å se noen teologisk begrunnelse for det, så må det være lov å mistenke at det er en overtakelse av gamle riter.

Úti vill jól drekka

Det er også nærliggende å tolke ølet som sentralt i julefeiringen. Man brukte uttrykket «å drikke jul». Et eksempel er fra Haraldskvadet eller Ravnens ord av skalden Torbjørn Hornkløve. Her er det sjette vers som er relevant:

Úti vill jól drekka,
ef skal einn ráða,
fylkir enn framlyndi,
ok Freys leik heyja;
ungr leiddisk eldvelli
ok inni at sitja,
varma dyngju
eða vöttu dúns fulla.

Bakgrunnen er at Harald Hårfagre er ute med krigskip hele vinteren og legger under seg landet i etterkant av slaget i Hafsrfjord. Gustav Storm oversetter verset over til:

Ude vil han jul drikke,
om ene han skal raade,
fyrsten den fremdjerve,
og Frøis leg holde.
Den unge var lei af ilden
og af inde at sidde,
af varme stuer
og af vanter dunfyldte.

Å holde juleøl på skipene

Inntrykket er av kong Harald som en «fremoverlent leder» som ikke så helt nytten av en komfortabel julefeiring i land, men til og med ønsket å holde juleøl på skipene – litt kjappt og enkelt. Frøys lek skal være en referanse til kamp og strid. Jul var med andre ord noe man drakk, hvilket impliserer at det man drakk, formodentlig ølet, var tilstrekkelig sentralt i julen til å knytte verbet «å drikke» til «jul».

I Håkon den godes saga fortelles det relativt utførlig om hvordan blant annet øl var sentralt i blotingen og hvordan det skulle signes til gudene. I Gustav Storms oversettelse står der:

Sigurd Lade-jarl var en stor blotmand, og saa var Haakon, hans fader. Sigurd jarl holdt oppe alle blotgilder paa kongens vegne der i Trøndelagen. Det var gammel sed, naar det skulde være blot, at alle bønder skulde komme did, hvor hovet var, og føre did sine madvarer, som de skulde have, saalænge som blotgildet stod paa.

Ved dette gilde skulde alle mænd have øl; der blev ogsaa dræbt alskens smaler og hester, men alt det blod, som flød af dem, det blev kaldt «laut», og «laut-boller» de boller, som blodet stod i, og «laut-tener», de var gjorte som kvaster; med det alt skulde man farve stallerne røde og ligesaa hovets vægger uden og inden, og ligesaa stænke det paa mændene; men kjødet skulde man koge til gjestebudsmad.

Ilder skulde det være midt paa gulvet i hovet, og der over hang kjedler; man skulde bære bægre om ilden, men den som gjorde gildet og var høvding, skulde signe bægret og al blotmaden; han skulde først signe Odens bæger — det skulde man drikke for kongens seier og magt —, men siden Njårds bæger og Frøis bæger for aaring og fred.

Det var meget almindeligt, at man dernæst drak Brages bæger; man drak ogsaa sine hauglagte frænders bægre, og det blev kaldt «minde». Sigurd jarl var meget gavmild; han gjorde det verk, som var meget omtalt, at han gjorde et stort gjestebud paa Lade og holdt alene oppe alle omkostninger.

Odins, Njords og Frøys skål

Om vi skal forsøke å tolke det ølmessige her, ser vi at ølet var sentralt, det var medbrakt, og et ble viet til gudene. Først drikker man Odins, Njords og Frøys skål, de to siste for god avling og fred – formuleringer vi finner igjen i pålegget om det kristne juleølet i Gulatingloven. Vi vet dog ikke om dette blotet hadde med jul å gjøre, men vi må anta at endel elementer uansett må ha vært felles.

Så trekker Snorre frem at man drakk Brages beger. Det er litt delte meninger om hva dette betyr, om det var Brages skål man drakk, eller om man drakk en brageskål. Det var vel helst det siste, som var en offentlig og synlig måte å avlegge et høytidelig løfte om å utføre en bestemt dåd. Det er også interessant at Snorre nevner minnedrikkingen for hauglagte slektninger, for det griper rett inn i hvordan gårdsnissen har utviklet seg, fra å være slektens opphav, den hauglagte som ryddet gården, til å bli fjøsnissen man satte øl og mat ut til.

Dessverre er det vanskelig å lese noe ølteknisk ut av dette. Det er umulig å si noe om ølet var sterkt eller svakt, humlet eller med pors, om det var mørkt eller lyst. Det eneste vi kan lese ut av det, er at det var øl – ganske så normalt øl med forfatterens øyne og slett ikke nødvendig å beskrive på noen måte.

Jula må ha vært en relativt stille tid. Jordbruksåret var definitivt over. Fiskesesongen var ikke startet. Det var for mørkt til å jobbe særlig mange timer. Det var for lite snø til å drive langtransport med hest og slede. Høst- og vinterstormer gjorde kanskje skipsfart og handel utrygt.

Ølet klart til jul

Og kanskje var det slik at det først var omtrent ved juletider man kunne begynne å drikke årets øl. Øl brygges på maltet bygg. Først må man dyrke, høste og tørke bygg, og da er man allerede utpå høsten. Det er viktig for godt øl at man har god spireevne, for kornet som ikke spirer gir usmak på ølet. Om det får en kort kuldeperiode kan det bedre spireevnen.

Dermed ønsket man kanskje å vente tilstrekkelig lenge etter innhøstningen til kornet har gått igjennom en kuldeperiode. Så skal kornet maltes, hvilket tar en ukes tid og vel så det, før det kan brygges på. Prosessen skal innpasses i andre gjøremål på gården, og når ølet skal brukes i en felles kult, trenger man en tidsramme og et tempo som alle har sjanse til å følge. Det er dermed et spørsmål om man på en praktisk måte kunne hatt juleølet ferdig så veldig mye tidligere enn jul.

Teksten er hentet fra Anders Christensens ølblogg