VAR og hvorfor høyere oppløsning ikke gir mer rettferdighet
Mer informasjon betyr ikke alltid bedre eller mer rettferdige beslutninger. Tvert imot kan teknologisk autoritet gjøre menneskelig dømmekraft svakere.
Dette er en kronikk. I den uttrykker skribenten sine egne meninger.
Jeg er blant dem som oppdaget fotball i sommer, og ble som mange andre dratt inn av stemningen og samholdet. Men det ble med sommerflørten. Ikke fordi laget vårt ble dårlig eller fordi samholdet forsvant, men på grunn av VAR (video assistant referee).
Gitt at jeg ikke hadde et forhold til fotball fra før, er ikke problemet for meg at teknologien endrer spillet. Men jeg orker ikke å forholde meg til nok et felt som tror at maskinell presisjon kombinert med menneskelig ansvar og dømmekraft vil føre til mer rettferdige utfall.
Mer teknologi er ikke alltid bedre
All teknologi for beslutningsstøtte selges med samme løfte, nemlig at mer informasjon gir bedre beslutninger og mer handlingsrom.
VAR gir fotballdommere en ekstra analyse med høyere oppløsning i tid og rom. Saktefilm og zoom, på godt norsk. Dette er det samme som når saksbehandlere, dommere og klinikere får anbefalinger fra algoritmisk beslutningsstøtte, basert på flere datapunkter enn noe menneske kan forholde seg til. I begge tilfeller øker handlingsrommet – i alle fall i teorien.
Selv om teknologien gjør handlingsrommet større, ender menneskelig psykologi opp med å krympe det igjen, og faktisk gjøre det mindre enn det var i utgangspunktet. For teknologien som gir mennesket økt makt, utgjør en autoritet. Og autoritet øker den psykologiske kostnaden ved å si imot, også i jobbsammenheng.
I utgangspunktet har mennesket som bruker beslutningsstøtteteknologi, aldri hatt mer anledning til å utøve dømmekraft, men psykologisk har anledningen aldri vært mindre.
Problemet består av flere deler
For det første er ikke høyere oppløsning en nøytral forbedring av beslutningsgrunnlaget. Om vi ser en handling i saktefilm, tolker vi mer intensjon bak handlingen enn om vi ser den i normal hastighet.
Strengere dommer og flere røde kort ble delt ut av dommere som så situasjoner i saktefilm
En studie viser at deltagere som ser en skyteepisode i saktefilm, i betydelig større grad mener at skytteren ønsket å drepe. (Effekten består selv om deltageren ser en klokke vise den faktiske tiden.)
En påfølgende studie viser – ikke overraskende – nøyaktig samme effekt blant erfarne fotballdommere: Strengere dommer og flere røde kort ble delt ut av dommere som så situasjoner i saktefilm. Oppløsning kan, paradoksalt nok, altså legge til informasjon og slik gjøre beslutningen dårligere.
Dette er naturligvis kjent i fotballens verden, og VAR-protokollen sier at saktefilm kun skal brukes for å se fakta: Normal hastighet skal brukes for å få et bilde av intensiteten i en forseelse. Hvordan dette slo ut for en mye omtalt dytt, er en egen diskusjon, men regelen fjerner uansett ikke den psykologiske effekten av teknologisk autoritet, som er den neste delen av problemet.
Maskiner har autoritet
Vi mennesker blir lettere overbevist av teknologi enn av mennesker. Én ting er at AI-chatboter overbeviser oss mer enn menneskelige eksperter, og at vi er mer tilbøyelige til å endre standpunkt hvis vi blir motsagt av en maskin. Men effekten er så sterk at den finnes selv når vi forholder oss til dumme roboter.
Oppløsning kan, paradoksalt nok, legge til informasjon og slik gjøre beslutningen dårligere
Det kanskje morsomste eksperimentet som viser dette, foregår i en iscenesatt krisesituasjon der brannalarmen uler og røyken ulmer, og deltagere villig følger en robot som fører dem inn i stadig nye blindveier og mørke rom uten utganger. Tendensen er sterkere jo mer som står på spill, og øker med stress, tidspress og usikkerhet. Den forsterkes også i profesjonelle sammenhenger.
Forklaringen er muligens at det å følge dårlige maskinelle anvisninger kan forsvares som en feil ved systemet, mens et menneske som følger sin egen dømmekraft, står alene. Å adlyde maskiner er altså ikke bare en kognitiv snarvei, men et strategisk valg: Å stå imot maskinen innebærer å avvise systemet.
Gjelder også for fotballdommere
En fersk analyse av 1520 Premier League-kamper fant at dommere som tok turen inn på VAR-rommet, endret sin opprinnelige beslutning i hele 95 prosent av tilfellene.
De psykologiske effektene gjør en uavhengig vurdering ekstremt vanskelig
Hensikten med VAR er å fange opp hendelser dommeren overser. En avvisning i kun 5 prosent av tilfellene kan bety at VAR-analyser er nærmest perfekte, men bare hvis de aktuelle tilfellene er åpenbare.
Hvis det derimot er snakk om grensetilfeller med rom for tolkning, er forklaringen snarere at dommere ikke får seg til å gå imot VAR, og at de psykologiske effektene gjør en uavhengig vurdering ekstremt vanskelig.
Om «en tur på VAR-rommet» er nærmest ensbetydende med at utfallet endres, blir den viktigste beslutningen hvilke situasjoner som skal analyseres. Og denne vurderingen er subjektiv. En nederlandsk studie viste for eksempel at mindre erfarne VAR-dommere anbefalte flere intervensjoner.
Studier av algoritmestøttet saksbehandling trekker som regel frem to tendenser. Den ene er den vi har vært inne på: at mennesker ofte følger algoritmiske anbefalinger selv om det er noe som skurrer, såkalt automasjonsbias. Den andre er at vi er mer villige til å følge anbefalinger hvis de bekrefter våre egne fordommer og forventninger. Dette gjør vi uavhengig av om det er teknologi eller mennesker vi forholder oss til. Slike forventninger kan være rasistiske eller på annen måte diskriminerende, eller de kan simpelthen handle om hvilke lag som pleier å gjøre det godt.
Dissens er ikke en feil
Dissens er en ressurs, og den er ujevnt fordelt. Hvem som tør å motsi hvem i en teknologisk beslutningskjede, er avhengig av erfaring, senioritet, en rekke psykososiale faktorer og personens egne fordommer og forventninger.
Utallige faktorer avgjør hvorvidt en dommer tar dissens på en anbefaling fra VAR, uansett om denne er gitt fordi dommeren ønsket den, eller om den kommer ut av det blå.
Teknologi har autoritet, å motsi autoritet koster
Hvis VAR var perfekt, kunne systemet bare tatt beslutninger automatisk. Gitt at det ikke er perfekt, må noen velge ut hvilke situasjoner som skal analyseres, og så må dommeren forholde seg til analysen.
Mennesker er stort sett ikke villige til å motsi maskiner
Denne kombinasjonen av mennesker og beslutningsteknologi er ekstremt vanskelig å få til å fungere, fordi mennesker ikke forholder seg nøytralt til teknologi.
Teknologi har autoritet, å motsi autoritet koster, mennesker er stort sett ikke villige til å motsi maskiner, og motet til å motsi beror på alt fra erfaring og selvtillit til personlige holdninger. Ingen av disse er rettferdighetsmekanismer.
En fristende quick fix kunne være å bruke VAR kun i helt åpenbare tilfeller. Men da blir det nye tolkningsspørsmålet hva som utgjør åpenbare tilfeller.
Dataene forteller oss at dommere svært sjelden motsier VAR. Dette indikerer sterkt at den reelle beslutningen heller er hvilke situasjoner som plukkes ut, mens dommerens vurdering er et ratifiseringsritual spilt ut for publikums del. Og det er ikke så spennende å se på.
Denne kronikken ble først publisert i Aftenposten.
