Vikinger i rødt, hvitt og blått
Er det greit eller ugreit å bruke vikinger som nasjonalt kjennetegn?
Dette er en kronikk. Den gir uttrykk for skribentens meninger.
Diskusjonen i aviser og sosiale medier om det norske fotballandslagets bruk av vikingmotivet er blitt en meningsutveksling om smak og tillatelse: Er det greit eller ugreit å bruke vikinger som nasjonalt kjennetegn?
Dette er etter min oppfatning å grovt forenkle et viktig og vanskelig spørsmål. Historiske symboler har, og vil fortsatt alltid bli, brukt i idrett, turisme og markedsføring. Men det avgjørende spørsmålet er: Hva slags fortid gjør vi vikingene til et symbolsk uttrykk for, og hvem har eierskap til denne historien?
Problemet oppstår når «viking» gjøres til et nasjonalt karaktersymbol: den fryktløse, selvstendige, maskuline nordmannen som traust har båret den samme identiteten opp gjennom århundrene.
«Viking» var ikke navnet på et folkeslag, en nasjon eller en biologisk arv.
I virkeligheten handler det om at ideologiske og kommersielle interesser effektivt har skapt et moderne, karikert bilde av vikinger og vikingtiden presentert som en sentral del av vår historisk arv. Det er ikke vikinger og vikingtiden vi skal avvise, men den korte veien fra fortidens realitet som dagens vikingtidsforskning har god innsikt om, til vrengebildet av samfunnsliv og mennesker i århundrene opp til det første tusenårsskiftet.
Ikke et folkeslag
«Viking» var ikke navnet på et folkeslag, en nasjon eller en biologisk arv. I tidlige skriftlige kilder betegner ordet først og fremst en aktivitet og en rolle, og ofte er sjørøveri, plyndring og væpnet overfall trukket frem (oftest av utenlandske kilder) som vikingenes viktigste historiske rolle.
Men de menneskene som ettertiden har samlet under merkelappen «vikinger», bodde og beveget seg over store og uensartede områder, med vidstrakte kontaktflater og med et nettverk som strakte seg fra Bagdad i øst over Grønland i nord til innerst i det østre Middelhavet.
Først og fremst drev de handel med blant annet pels og hvalrosstenner (en slags elfenben), de inngikk viktige politiske allianser, de flyttet, giftet seg og tok opp i seg språk, ideer, skikker og materielle kulturuttrykk fra en rekke andre miljøer utenfor Norden. Deres identitet vokste frem gjennom kontakt, konflikt og samspill med andre folk, noe dagens nasjonalistiske svermere enten velger å se bort fra eller bevisst fortrenger.
Fungerer som symbol
Den heltemodige vikingen er ikke et uskyldig bilde av fortiden. Den er i stor grad et moderne produkt, utviklet i nasjonalromantikkens tidsalder og senere videreutviklet av underholdningsindustri og reiseliv som et iøynefallende varemerke.
Dette betyr ikke at landslaget må slutte å bruke vikingmotivet.
Vikingen fungerer som symbol fordi den formidler en enkel fortelling om styrke, mot og fellesskap. Men den forvrenger samtidig den historiske virkeligheten. Volden blir enten romantisert eller moralsk frikjent. Mens handel, politiske forhandlinger, kulturell blanding og lokale forskjeller forsvinner.
Dette betyr ikke at landslaget må slutte å bruke vikingmotivet. Historiske forbilder kan godt ha en plass i idretten som lek, scenografi og supporteruttrykk. Og ro-bevegelsen er helt i tråd med hvordan vikingene kom frem overalt hvor det var vann under kjølen. Men det oppstår en konflikt når disse symbolene fremstilles og blir oppfattet som et uttrykk for en tidløs, ensartet norsk folkeidentitet.
Det går ingen ubrutt historisk linje mellom vikingtidens mangfoldige og sammensatte samfunnsform og dagens Norge. Den er tvert imot formet gjennom århundrer av skiftende møter, ytre påvirkninger, normendringer og nye fellesskaper. Det eksisterer altså ingen tidløs «vikingmentalitet» som kan hentes frem i uforandret form og gjøres til nasjonalt arvegods.
Et mer reflektert bruk av motivet kunne oppta i seg både stolthet og avstand: stolthet over en fortid preget av sjøfart, handel og håndverk, bydannelser, politiske ambisjoner og store kontaktflater, avstand fra vold, maktkamper, æresdrap, hevntokter og sterke sosiale forskjeller.
«Vikingen» var ikke bare et norsk fenomen, heller ikke engang bare skandinavisk. Vikingen ble til i møtene mellom mennesker rundt Nordsjøen, Østersjøen, Atlanteren og de store elverutene østover.
En annen debatt
Fortellingene om fortiden blir ikke fattigere om mindre nasjonalt arvegods og mindre myter om et ensartet folk blir erstattet av mer forståelse av kontakt og innsikt i hvordan nye fellesskap oppsto gjennom bevegelse, konflikt, samarbeid og kulturell blanding.
Det er lov å kjempe med alle våpen og midler, bare det leder fram til seier.
Det er dette debatten om landslagets vikingimage bør handle om. Ikke om vikinger skal være lov å bruke i markedsføring og profilering, men om vi vil bruke dem enten til å gjenta en karikatur eller til å åpne for en mer interessant og historisk mangfoldig fortidsforståelse.
Men rett skal være rett: Når NFF har valgt å fremstille vårt fotballandslag som angrepskåte berserker og einherjer, så er det helt i tråd med vikingtidens militære strategi: Det er lov å kjempe med alle våpen og midler, bare det leder fram til seier.
Denne kronikken sto først på trykk i Adresseavisen 8. juli 2026.
