Japansk drivtang invaderer norskekysten
I løpet av få år har japansk drivtang spredd seg langs store deler av norskekysten. Denne raske spredningen kan skape problemer for lokale arter.
Vi er alle kjent med tang. Den rammer inn kysten i både farge og lukt, demper bølgenes slag mot berget og danner hjemmet til en rekke dyr som strandkrabbe, tangkutlinger og strandsnegl.
Idyll? Kanskje. Men en ubuden gjest truer den.
Japansk drivtang (Sargassum muticum) er et reelt problem som stille har krøpet nordover langs norskekysten. Det er en fremmed art med svært høyt invasjonspotensial.
Den sprer seg raskt og etablerer seg i stadig nye områder. Da kan den fortrenge hjemmehørende arter og endre leveforholdene for en rekke organismer i fjæra.
Japansk drivtang formerer seg raskt
Japansk drivtang sensommeren 2024, i et område som er utsatt for sterk tidevannsstrøm. Her sett sammen med flotte sukkertaren, noe fingertare, ruglbunn og sagtang. Foto: Geir Johnsen, NTNU
Verden er i konstant endring, men noen endringer er fremskyndet eller oppstått på grunn av menneskelig aktivitet. Opprinnelig kom japansk drivtang til Europa i forbindelse med dyrking av stillehavsøsters. Siden har den selv spredd seg med havstrømmene, og ble funnet på sørkysten av Norge for første gang i 1989.
Japansk drivtang er svært effektiv til å reprodusere seg, både ved fragmentering og kjønnet reproduksjon. Er forholdene varme nok, kan den etablere seg raskt.
Japansk drivtang har litt av beskrivelsen sin i navnet. Denne tangen har evnen til å flyte som en liten oase på havoverflaten ved hjelp av mange små, gassfylte blærer. Men den begynner gjerne livet som fastsittende på havbunnen, festet med et festeorgan slik som våre kjente tangarter. Hele algens form kan minne om et juletre hvor stammen er byttet ut med en kokt spagetti, gjerne tett besatt med forgreininger.
Den har en rask vekstperiode og kan bli 1–2 meter lang i løpet av en norsk sommer. Problemet er at når den blir så stor, har våre hjemmehørende alger liten sjanse til å konkurrere. De blir rett og slett hengende etter, til tross for sin spesialtilpassede evne til å tåle tørke, lite sol og kuldegrader om vinteren.
Tang en plante?
- Det er lett å tenke på tang som en plante, men biologisk sett tilhører den algeriket. Den mangler ekte røtter, stilk og blader. Hele algekroppen (thallusen) er i stedet enklere oppbygd, der de fleste delene kan ta opp næring og sollys direkte fra vannet.
- Tangen består gjerne av festeorgan, en stilk, lamina, bladlignende strukturer i toppen og sori, «blomstene». Noen har i tillegg flyteblærer (pneumatocyster), som er hule, badeball-lignende strukturer fylt med gass. Derfor er tang en del av algene, spesifikt brunalgene.
- Tang reproduserer seg kjønnet, hvor sporene dannes i soriene og slippes ut i havstrømmene, oftest på slutten av sommeren. I tillegg kan visse arter, som japansk drivtang, formere seg ved fragmentering. Dette betyr at biter som løsner fra hovedindividet, kan drive av gårde, overleve og vokse videre som uavhengige individer.
Varmere forhold hjelper inntrengeren
Den japanske drivtangen slipper hele busken om vinteren og overlever i en mer fragmentert form, før den raskt bygger seg opp igjen når forholdene blir bedre.
Spøkelseskreps på japansk drivtang. spøkelseskrepsen er en type langstrakt og spesialisert tangloppe. De er rovdyr som kan minne litt om pinnedyr i utseende. Foto: Malin Bø Nevstad, NTNU
Med økende havtemperaturer og varmt vann som når stadig lenger oppover langs norskekysten, får arten stadig bedre vilkår. Dette bidrar til rask spredning og økende tetthet år for år. Vi ser allerede tydelige endringer langs Trøndelagskysten, som har gått fra å ha null japansk drivtang til store mengder på bare fem år.
- Les også: Liten, nyttig alge spiser tare
Beskyttede områder utsatt
Algen dukker hovedsakelig opp i beskyttede områder, ofte langs brygger og på badeplasser. Sjekker du om vinteren, kan den være vanskelig å finne. Den slipper hele busken på vinteren og etterlater bare en liten stilk og et festeorgan. Men den kommer like sterkt tilbake året etter.
Så tenker du kanskje at denne må vi fjerne. Rive den opp og hive den på land. Det er mulig, men hos etablerte individer må festeorganet rett og slett fjernes fullstendig. Dette er en enorm oppgave dersom det skulle gjøres langs hele kysten.
Så den ikke før 2020
På Sletvik i Agdenes har vi i flere år observert japansk drivtang i stadig økende mengder. Den kryper seg sakte inn i bukta Hopavågen, som ligger ved NTNUs forskningsstasjon.
Vading i sagtangbeltet, som å gå på en undervannsversjon av flotte høstblader. Foto: Malin Bø Nevstad, NTNU
Før 2020 så vi ikke denne algen her. Nå er den umulig å overse i strømmen ved Stavøya. Hvert år går studentene ut og gjennomfører ruteanalyser, og det tydelige bildet vi ser, er at den japanske drivtangen huser mange epifytter, både hjemmehørende arter og noen mer fremmede.
Siden den japanske drivtangen har en så annerledes struktur og størrelse enn våre hjemmehørende alger, tilbyr den også et helt annerledes habitat for andre arter som lever på tang.
Her er det funnet alt fra andre alger til små kalkdannende dyr som bygger seg hus på algen utover sommeren. Noen nye arter forekommer, men det er også mange av de samme vi kjenner fra før.
Økt utbredelse av japansk drivtang gir grunn til bekymring blant annet fordi den slipper hele den bladaktige delen, det som kalles lamina. Det endrer tilgjengelige leveområder for dyrene om vinteren.
Fra å kunne gjemme seg i sagtang, som klamrer seg fast til steinene med laminaet sitt året rundt, til bare steiner med fragmenter av japansk drivtang. Dette er realiteten når de hjemmehørende algene taper konkurransen mot den japanske drivtangen. Dette kan få konsekvenser for dyrelivet i fjæra.
Blir neppe kvitt den
Den japanske drivtangen er nok kommet for å bli, og med den kan vi også få en endring i artssammensetningen langs kysten, der nye arter utnytter det varmere vannet og de nye habitatene som oppstår.
Japansk drivtang som driver i Den engelske kanal sommeren 2025. Her har hele lamina med flyteblærer revet seg løs fra festet. Den lever fortsatt, og fungerer som en flytende oase for å frakte både seg selv og andre arter på tvers av vannmasser. Foto: Malin Bø Nevstad, NTNU
Om du finner tang du tror ikke hører hjemme her, ta et bilde og registrer funnet hos Artsdatabanken. Dette hjelper oss med å kartlegge hvor artene forekommer og gir et bedre bilde av spredningen av fremmede arter.
Havforskningsinstituttet har også en egen folkeforskningsportal som heter “Dugnad for Havet”, hvor de er spesielt interessert i slike observasjoner under prosjektet «Fremmedarter».
For japansk drivtang er bare én av mange arter som har kommet hit. Å studere dens utbredelse over tid, og effekten av etableringen, kan hjelpe oss med å ta beslutninger som forebygger at andre fremmede arter etablerer seg i Norge.
