Lakseoppdretterne må betale for seg!
De norske lakseoppdretterne har tjent seg søkkrike på bruken av fellesskapets naturressurser og at Staten beskytter dem mot konkurranse.
Grunnrenteskatt for oppdrettsvirksomhet, den såkalte lakseskatten, ble innført ved nyttår 2023. Nå forsvinner denne skatten etter press fra oppdretterne, i hvert fall i denne formen.
Men lakseoppdretterne har tjent grovt i mange år, og må finne seg i å betale for seg.
Da skatten ble innført, skjedde det på bakgrunn av utredningen ‘Skattlegging av havbruksvirksomhet’ (NOU 2019:8). Flertallet bak utredningen mente at den ekstraordinært høye avkastningen i lakseoppdrett, den såkalte grunnrenten, skulle ilegges en grunnrenteskatt.
Den årlige grunnrenten svingte noe fra år til år, men lå da på rundt 20 milliarder kroner (SSB), og regjeringen anslo at den foreslåtte satsen kunne gi en årlig skatteinngang på rundt fire milliarder kroner. Men skatteinngangen ble på under en milliard i 2023, og enda lavere i 2024.
Hvorfor grunnrenteskatt for lakseoppdretterne?
Naturressursen for norsk lakseoppdrett er skjermete fjordallmenninger med god gjennomstrømning av oksygenrikt vann. Dette er en knapp ressurs som det kreves konsesjon for å bruke.
Bedriftene som har konsesjon, har en regulert og begrenset tilgang på nye konkurrenter.
Disse konsesjonene kostet svært lite og er uten tidsbegrensning. Bedriftene som har konsesjon, har derfor en regulert og begrenset tilgang på nye konkurrenter.
Når det er høy profitt i en bransje, og det har det vært i mange år i det norske havbruket, vil det normalt komme inn nye bedrifter og øke tilbudet og dermed redusere markedsprisen og redusere profitten. Men det skjer altså ikke her på grunn av konsesjonssystemet.
Grunnrenten og den svært høye profitten i oppdrettsnæringen skyldes derfor ikke at lakseoppdretterne er spesielt dyktige og arbeidsomme, men at de eksisterende bedriftene er beskyttet av staten gjennom konsesjonssystemet. Samtidig er konsesjonssystemet helt nødvendig for å begrense naturødeleggelsene.
Oppdrettsbedriftene legger beslag på arealer som har alternative anvendelser, som tradisjonelt fjord- og fritidsfiske, samtidig som forurensningen fra foringen og driften er enorm. Her er det knapt noen regulering og det betales ingen avgift for skadene. ‘Forurenser-skal-betale-prinsippet’ gjelder ikke her.
En annen viktig negativ virkning er luseproblemet hvor lakselus fra oppdrettsfisken forårsaker dødelighet for villaksen og sjøørreten. Rømmingen av oppdrettslaks fra merdene betyr også skade for villaksen i form av genetisk innblanding og kamp om gyteplasser i elvene.
Lakseoppdretterne betaler heller ikke noe for disse skadene.
Hvordan unngikk lakseoppdretterne skatten?
Bruk av en knapp felleseiendom og statlig beskyttelse av eksisterende bedrifter via konsesjonssystemet, og det enorme forurensnings- og luseproblemet, tilsier beskatning av lakseoppdretterne utover ordinær profittbeskatning.
Dette var bakgrunnen for at grunnrenteskatten ble innført i 2023. Men oppdretterne har i all hovedsak unngått grunnrenteskatten som følge av skattefradrag og bedriftens skattetilpasning.
Resultatet blir nærmest ingen grunnrenteskatt.
Dette har skjedd på den måten at selskapene har omstrukturert virksomheten. Det har blitt etablert egne ‘merdeselskaper’ som kjøper dyrt og selger laksen billig til de andre bedriftene i selskapet. På denne måten reduseres profitten i merdeselskapet, og det er profitten her som er grunnlaget for grunnrenteskatten.
Den såkalte normprisen på laksen var et forsøk på å unngå dette. Men oppdretterne har lagt ned mye arbeid og lobbyvirksomhet for å så tvil om bruken av en normpris. De ser nå ut til å lykkes ved at Stortinget vil fjerne Prisrådet for havbruket og normprisen. Resultatet blir nærmest ingen grunnrenteskatt.
Hva kan gjøres?
At de søkkrike lakseoppdretterne i stor grad har unngått grunnrenteskatten og nå i praksis får fjernet den er langt fra overraskende. Spørsmålet er så hva som kan gjøres av andre tiltak for at selskapene skal betale for bruken av fellesskapets ressurser. Istedenfor å flikke på det eksisterende systemet, må det mer grunnleggende endringer til, og jeg skal skissere et par muligheter.
Første mulighet
En første mulighet er åpenbart å knytte skatten direkte til antall tonn laks som produseres. I 2025 ble det produsert noe over 1,7 milliarder kg laks. Hvis produksjonsavgiften settes til 4 kroner per kg, betyr dette en grunnrenteskatt på 6 – 7 milliarder kroner. Altså langt under halvdelen av grunnrenten, og en lavere andel enn det som betales av vannkraftprodusentene.
Denne type produksjonsavgift er en svært enkel skatt å forstå, enkel å regne ut og enkel å kreve inn. En innvending kan være at forskjellen i lønnsomhet mellom selskapene ikke tas hensyn til. Men dette er jo situasjonen ved bruken av svært mange avgifter. Når en bedrift betaler drivstoff- og vegbruksavgift er satsene like enten bedriften har høy eller lav profitt.
Andre mulighet
En annen mulighet for å hente inn noe av grunnrenten er å beskatte lakseoppdretterne for bruken av kystarealene med en fast avgift per arealenhet per år. Arealbruken til selskapene for merder og annet produksjonsutstyr framgår av konsesjonsbetingelsene.
Også denne avgiften skulle være enkel å forstå, enkel å regne ut og enkel å kreve inn. Denne arealavgiften kan kombineres med betaling for forurensningene lakseoppdretterne forårsaker. Forurensningen kan anslås på grunnlag av bruken av fôr som igjen er nært knyttet til produksjonen. Igjen er dette en avgift som er enkel å forstå, enkel å beregne og enkel å kreve inn.
Det har også gitt en næring med enorme økonomiske muskler til lobbyvirksomhet for å hindre regulering og beskatning.
De norske lakseoppdretterne har tjent seg søkkrike på bruken av fellesskapets naturressurser og statens beskyttelse mot konkurranse via konsesjonssystemet. Det har også gitt en næring med enorme økonomiske muskler til lobbyvirksomhet for å hindre regulering og beskatning.
Kampen mot den eksisterende grunnrenteskatten er et eksempel på dette. Andre former for grunnrentebeskatning må komme, og det finnes altså alternativer. Men det må være enkelt, ellers vil beskatningen lide samme skjebne som den eksisterende grunnrenteskatten.
