Iliaden: – En ekstremt voldelig tekst
En historie om ære, krig og død, og en grunnsten i vestlig litteratur. Snart kommer det berømte eposet Iliaden i ny norsk gjendiktning.
– Det blir ikke noen happy ending, nei.
Aslak Rostad, førsteamanuensis i klassiske fag ved NTNU, humrer litt for seg selv. Historien om den greske superhelten Akhillevs og den berømte trojanerkrigen er ikke noen «feelgood»-historie, selv om den også byr på humoristiske innslag. Iliaden, ett av de to store heltediktene fra det antikke Hellas, er fylt av krigens redsler over hundrevis av sider.
– Det er mye slagscener og mye detaljert skildring av vold. Egentlig en ekstremt voldelig tekst. Iliaden stiller opp en del dilemmaer som er knyttet til krigerkultur. Det er dette motsetningsforholdet i krig – at det er et sted man kan vinne ære, men samtidig et sted knyttet til smerte og død, sier Rostad.
Men Iliaden inneholder også et vell av historier knyttet til dem som deltar i fortellingen.
– Det fortelles om menneskers relasjoner, følelsesliv, verdier og forestillinger, alt innenfor rammene av krigen.
Utdrag
ILIADEN, 11. SANG, VERS 91-121
Kong Agamemnon
sprang nå fram først og drepte Bienor, en hyrde for folket,
både ham selv og vennen Oïlevs som drev sine hester.
Han hadde sprunget fra vognen, og stilte seg mot Agamemnon,
men da han sprang fram, traff Agamemnon hans panne med spydet;
det kunne ikke hans hjelm som var tung av bronse, få stanset.
Nei, det gikk tvers gjennom hjelmen og skallen, og hjernen der inne
moste det helt. Slik drepte han mannen som raste i sinne.
Kongen av mennenes flokk, Agamemnon, forlot dem nå begge
mens deres bryst lyste nakne, for kongen tok kjortlene av dem.
Så gikk han bort for å frarøve Isos og Antifos livet.
De to var Priamos sønner, en uekte sønn og en ekte;
begge stod nå på én vogn. Den uekte sønnen var vognkusk,
mens ved hans side gikk vidgjetne Antifos. Dem bandt Akhillevs
sammen på Idas åser, med ungskudd formet til vidje,
den gang de gjette på sau og han tok dem, men slapp dem ved løskjøp.
Atrevs’ sønn, Agamemnon, som hersket med makt som var vidstrakt,
rammet nå Isos med spydet i brystet rett ovenfor vorten,
før han traff Antifos’ øre med sverdet og slo ham av vognen.
Da han forstod hvem de var, tok han raskt deres herlige bryner,
for han så begge de to en gang før ved den hurtige flåten
den gang den snarføtte helten Akhillevs kom med dem fra Ida.
Slik som en løve med letthet kan knuse den raskeste dåhjorts
nyfødte unger idet den tar tak med kraftige tenner
når den når hiet, og røsker ut ungenes sårbare hjerter
mens deres mor ikke klarer å verge dem, selv om hun står nær,
nettopp fordi hun jo selv er rammet av fryktelig redsel,
slik at hun farer av sted gjennom skog og tettvokste busker,
våt av svette, på flukt fra det mektige rovdyrets angrep,
slik kunne ingen trojanere verge de to ifra døden,
nei, de var selv blitt drevet på flukt av argeiernes hærmenn.
Unngår det gammelmodige
Det har gått over hundre år siden sist Iliaden ble gjendiktet til norsk i Peter Østbys utgave. For tolv år siden startet Rostad på den møysommelige jobben med å lage en ny, moderne norsk utgave av heltediktet. På versemål.
– Jeg skriver på bokmål, der jeg prøver å unngå det gammelmodige. Men det skal heller ikke være for moderne. Det er grenser for hvor moderne man kan gjøre en nesten tre tusen år gammel tekst. Poenget er å vise at en gjendiktning er mulig på moderne norsk.
Nå tenker jo historikere gjerne langsiktig. Oversettelsen er da heller ikke klar riktig ennå:
– Nå er jeg snart ferdig med 21. sang, så da er det tre sanger igjen. Neste år regner jeg med at jeg er ferdig. Da skal jeg ha kommet gjennom hele. Så må det gjøres en del bearbeiding, sier han.
Iliaden er en ganske lang fortelling, som begynner med at Zevs mente det var for mange mennesker på jorda. Han ønsket å redusere antallet.
Så hvorfor skal man lese Iliaden, et helte-epos som opprinnelig gikk fra munn til munn? Før det ble ført i pennen en gang mange hundre år før Kristus, i streng verseform beregnet på høytlesning?
– Iliaden er en del av en stor mytekrets, det vi kaller trojanerkrigen. Det er en ganske lang fortelling, som begynner med at Zevs mente det var for mange mennesker på jorda. Han ønsket å redusere antallet.
Når Aslak Rostad nå gjendikter Iliaden på moderne norsk, gjør han det på den originale verseformen. – Man kan selvfølgelig oversette det til prosa, men følger man reglene får man mer poetisk kvalitet over det. Samtidig prøver jeg å legge det så nært opp til originalteksten som mulig, sier Rostad, som er førsteamanuensis i klassiske fag ved NTNU. Foto: Ingebjørg Hestvik
Kvinner i sentrum for konflikt
Et bryllup blir feiret. Zevs inviterer alle gudene, unntatt en. Eris er stridens gudinne, og Zevs vil ikke ha strid og krangel i bryllupet. Eris blir fornærmet.
– Hun får da laget et eple av gull, som hun får trillet inn på festen, og der står det: «Til den vakreste». Så da blir spørsmålet hvem det er? De tre gudinnene Hera, Atene og Afrodite begynner å krangle, og så bestemmer de seg for å utnevne en dommer for å avgjøre spørsmålet.
De velger Paris, prins av Troja, og så begynner bestikkelsene. Hera tilbyr ham makt, Atene visdom, og Afrodite tilbyr ham verdens vakreste kvinne. Paris slår til på det siste, og dermed er det i gang. For verdens vakreste kvinne er den skjønne Helena, gift med Medalaos, konge av Sparta. Resultat? Ti år med krig.
Også dette handler om kvinner. Og om lojalitet, vennskap, heltemot og sterke følelser.
– Dette er forhistorien, det som utløser krigen, eller beleiringen av Troja, som varer i ti år. Selve Iliaden foregår i det tiende året, der det oppstår en strid mellom Akilles og Agamemnon.
Ukjent opphav
Også dette handler om kvinner. Og om lojalitet, vennskap, heltemot og sterke følelser.
– Iliaden utforsker et spenningsforhold. Akhillevs må til slutt velge om han vil dra hjem og leve et langt og begivenhetsløst liv der ingen vil huske ham etter hans død, eller bli og dø på slagmarken. Og bli husket for ettertiden.
Iliaden er et av de eldste verker i verden som fortsatt leses av et moderne publikum, og anses som grunnleggende i den vestlige litteraturhistorien. Samtidig er det lite man vet om opprinnelsen til verket. Hvem har skrevet det, og når? Var det Homer, som står bak Odysseen, der historien fortsetter?
– Det er mye slagscener og mye detaljert skildring av vold. Egentlig en ekstremt voldelig tekst. Iliaden stiller opp en del dilemmaer som er knyttet til krigerkultur. Det er dette motsetningsforholdet i krig – at det er et sted man kan vinne ære, men samtidig et sted knyttet til smerte og død, sier Aslak Rostad. Foto: Ingebjorg Hestvik
– Det er en lang og komplisert diskusjon om hvem som har diktet Iliaden. Man vet ikke om Homer står bak begge. Eller om Homer var en faktisk skikkelse. Men de to verkene er nært knyttet til hverandre, i form og i språk. Begge er oppstått i overgangen mellom muntlig og skriftlig litteratur.
Rostad viser fram «sin» originaltekst, som er på antikk gresk. Han kaller det originaltekst, men den er langt fra original.
– Det finnes ikke ett enkelt manuskript. De fleste antikke tekster er bevart gjennom skrifter fra middelalderen, som man har sittet og skrevet av for hånd. Så sammenligner man dem og setter dem sammen til slike utgaver som denne jeg har her.
- Les også: Jon Fosse er både høykultur og banalitet
Finner rester av modell-krig
Disse avskriftene er dermed kopier, laget for hånd kanskje 1500 år etter at teksten ble skrevet ned for første gang. Og siden skrevet av på nytt og på nytt. De eldste papyrusfragmenene som er funnet stammer antagelig fra mange hundre år etter at diktet gikk fra muntlig til skriftlig form.
Det er også lite trolig at trojanerkrigen noen gang fant sted.
– Nei, dette er en mytisk krig, ren mytologi. Men den er knyttet til bestemte steder, og grekerne i antikken oppfattet dette som en historisk krig. Om byen de kom fra var nevnt i Iliaden, kunne de peke på at de var etterkommere av de som kjempet i krigen.
For de gamle grekerne var dette prestisjefylt. Likevel. Historien om konflikten mellom Agamemnon og Akhillevs er ren fiksjon.
– Men det kan ha vært en krig som har vært modell for dette, som fant sted rundt 1100-1200 år før Kristus. Kanskje. Det beskrives helt tydelig et landskap i Lilleasia, dagens Tyrkia, og der har man funnet en by som har vært ødelagt av krig.
Denne krigen kan dermed ha dannet modell for trojanerkrigen.
– Men altså, du kan dra til London, og du kan oppsøke Baker Street. Men det betyr ikke at Sherlock Holmes faktisk har bodd der. Det er fiktive skikkelser.
