Svalbardrein har høye nivåer av «evighetskjemikalier»
Svalbardrein lever så isolert at den har utviklet seg til en egen underart. Men denne avstanden er ikke nok til å beskytte den mot forurensning fra industriverdenen.
Forskere har lenge visst at tungmetaller og organiske miljøgifter som DDT hoper seg opp i Arktis. Det gjelder særlig hos rovdyr på toppen av næringskjeden, som isbjørn.
Men hva skjer med dyr som svalbardrein, som beiter på arktiske planter?
Hvor forurenset er disse dyrene? Hvordan er de sammenlignet med andre reinsdyrarter, som caribou, rundt Arktis? Hvilke effekter kan forurensningen ha? Og siden mennesker spiser svalbardrein – bør de begrense inntaket?
Dette kunnskapsgapet fikk Malin Andersson Stavridis til å tilbringe fire år på Svalbard for å finne svar. Resultatet ble en doktorgrad.
Noen nyheter er gode. Hun fant at nivåene av giftige metaller som kadmium, bly og kvikksølv har vært relativt stabile det siste tiåret. Men det gjelder ikke alt.
«Hva i all verden?»
En hannrein på Svalbard. Hunndyr får også gevir, men det er som regel mindre enn hos hannene. Foto: Nicola Messinger
Det som virkelig overrasket henne, var at nivåene av såkalte evighetskjemikalier (PFAS) har skutt i været i samme periode. Økningen var så kraftig at «jeg trodde resultatene måtte være feil», sier Stavridis.
– Å se at konsentrasjonene er så høye, kanskje de høyeste som er målt i reinsdyr, var ikke et aha-øyeblikk, men mer et “hva i all verden”?
Hennes nyeste studie om eksponering og opphopning av tungmetaller og PFAS hos svalbardrein er nylig publisert i Environmental Science & Technology.
Fra avføring og pels til mer omfattende prøver
En av utfordringene var å måle forurensning på en meningsfull måte. Tidligere studier har brukt avføring og pels, som er enkle og skånsomme prøver å samle inn. Men disse gir ikke nødvendigvis et fullstendig bilde av hvordan stoffene påvirker dyrene.
– Jeg spurte meg selv om vi kan si noe om hva som skjer inne i kroppen. Kan vi fastslå nivåer i lever eller bløtvev bare basert på pels? Den koblingen manglet, særlig siden svalbardrein også spises av mennesker, sier hun.
Malin Andersson Stavridis i arbeid, på jakt etter rein for å samle fersk reinsdyrmøkk. Legg merke til riflen på sekken hennes. Den er påbudt utstyr, sammen med en signalpistol, for å skremme bort isbjørn som måtte krysse deres vei. Foto: Nicola Messinger, Uppsala universitet
Hun fikk mulighet til å delta i et stort internasjonalt forskningsprosjekt, der 68 hunndyr ble felt over tre år. I oktober 2021 tok hun prøver av hjerne, nyrer, lever, avføring og lår fra dyrene. De neste to årene analyserte hun også pels, avføring, muskler og lever for å bestemme nivåene av forurensning.
Grunnlag for å måle kvikksølv senere
Kvikksølv i Arktis kommer både fra naturlige kilder som skogbranner og vulkaner, og fra forbrenning av fossile brensler. Det kan transporteres med luftstrømmer nordover eller gjennom næringskjeden.
Planter kan ta opp kvikksølv fra luft gjennom bladene, og derfor inneholder arktisk permafrost store mengder av metallet.
– Permafrostjord er egentlig gamle planter som har bygget seg opp over tid. Derfor har vi denne store opphopningen av kvikksølv i arktisk jord, forklarer hun.
Når permafrosten tiner som følge av global oppvarming, kan kvikksølv bli mer tilgjengelig i økosystemet.
– Jeg ville legge et grunnlag for å kunne avgjøre om kvikksølv blir mer biotilgjengelig. Hvordan skal vi vite hva som skjer hvis vi ikke vet hvordan nivåene er nå?
Hun viste også at avføringsprøver kan brukes til å overvåke kvikksølvnivåer. Det er gode nyheter, fordi man da slipper å felle dyr for å følge utviklingen.
Noen giftstoffer går ned
Stavridis undersøkte også hvordan nivåene endrer seg gjennom sommeren, når reinen bygger opp fettreserver til vinteren.
Noen ganger har man flaks når man skal samle reinsdyrmøkk. I dette tilfellet viste det seg at avføringen var en god måte å overvåke kvikksølvnivåene i dyrene på. Her er Malin Andersson Stavridis. Foto: Arthur Garreau, NTNU
Hun fant at nivåene av kvikksølv, kadmium og PFAS var høyere i oktober enn i august.
Samtidig hadde nivåene av kadmium og bly gått ned sammenlignet med 1980-tallet.
PFAS-mysteriet
De fleste forurensningene lå på samme nivå eller lavere enn hos andre reinsdyr i Arktis – bortsett fra PFAS.
Disse nivåene var blant de høyeste som er målt, og hadde økt med over 900 prosent på ti år, fra rundt 0,6 til 5,48 nanogram per gram.
Tidligere studier tydet på at kilden var brannøvelser i Longyearbyen. Men de nye målingene viste en annen kjemisk «signatur».
– Nå ser vi en profil dominert av en annen type PFAS, og nivåene er ekstremt høye, sier hun.
Årsaken til økningen er fortsatt ukjent.
– Jeg kan bare si at noe har påvirket eksponeringen. Det kan være så enkelt som endret kosthold, sa hun, men legger til: – Selv med endret kosthold burde ikke nivåene øke så mye på ti år.
Tegn til biologiske effekter
Hun undersøkte også 20 gener for å se om de var opp- eller nedregulert. Mange av genene som ble påvirket, er knyttet til fettmetabolisme, og så ut til å bli nedregulert ved økende forurensning.
– Fettlagring og -bruk er helt avgjørende for disse dyrene, siden kroppsvekten varierer så mye gjennom året, sier hun.
Lignende effekter er sett hos isbjørn og spekkhoggere.
Resultatene tyder på at selv om hvert enkelt stoff er på et lavt nivå, kan kombinasjonen av flere stoffer påvirke biologiske prosesser.
Gode og mindre gode nyheter
Alle enkeltstoffene lå under dagens grenseverdier for giftighet hos dyr. Likevel tyder genanalysene på at kombinasjonen kan ha effekt.
Hun fant også at kjøttet kan spises, men med begrensninger.
– Hvis noen vil spise svalbardrein, bør vedkommende ikke spise mer enn 11,5 gram lever per uke gjennom et år for å unngå å overskride PFAS-grensen, sier hun.
Svalbardrein lever langt unna det meste av menneskelig aktivitet.
– De er der ute, ville, midt i ingensteds. Man skulle tro dette var helt trygt. Likevel ser vi altså dette.
Referanse:
Malin Andersson Stavridis, Tove Petersson, Görkem Deniz Kendir, Shannen Sait, Øyvind Mikkelsen, Vebjørn Veiberg, Tomasz Maciej Ciesielski, and Bjørn Munro Jenssen. Seasonal Shift in Exposure and Accumulation of PFAS and Heavy Metals in High Arctic Reindeer. Environmental Science & Technology. 2026. 60 (4), 3449-3458 DOI: 10.1021/acs.est.5c11066
