Psykiatrisk behandling ingen garanti for å komme tilbake i arbeid
Psykiske vansker holder stadig flere nordmenn utenfor arbeidslivet. Behandling alene er ofte ikke nok til å få folk tilbake i arbeid. Noen grupper har større risiko for å bli borte lenge eller for godt.
Norge ligger helt i toppen i OECD når det gjelder sykefravær og uføreytelser. Likevel har vi visst lite om hvordan arbeidsevnen endrer seg før og etter behandling for psykiske vansker.
Nå har forskere ved NTNU fulgt over 2600 pasienter med alt fra milde til alvorlige psykiske utfordringer. Alle fikk behandling enten i kommunal helsetjeneste eller i spesialisthelsetjenesten (DPS).
– For mange markerer starten på behandlingen ikke et comeback til arbeidslivet, men snarere starten på vedvarende eller økende fravær, sier psykolog og stipendiat Jakob Lundqvist ved Institutt for psykologi ved NTNU.
Mange borte ett år etter også
Studien viser at sykemeldingene økte kraftig i månedene før behandling startet, men sank noe etterpå.
Påfallende nok økte samtidig bruken av langvarige ytelser som arbeidsavklaringspenger (AAP). Dette førte til at nivået av sykefravær holdt seg relativt stabilt året etter behandlingsstart.
– Resultatet ble at over 30 prosent var sykmeldt, på AAP eller uføretrygd ett år etter at behandling for psykiske vansker var i gang, sier Lundqvist.
Endringer i arbeidsevnestatus 1 år før og etter behandling i hele utvalget på 2609 personer. Illustrasjon: Jakob Lundqvist, NTNU
For å forstå dette bedre, undersøkte forskerne ikke bare daglig status som vist i figuren, men også de vanligste sykefraværsforløpene hos hver enkelt pasient før og etter behandling.
-
- I ARBEID: Rundt halvparten av de undersøkte beholdt stabil arbeidsevne både året før og etter behandlingsstart.
- OVER PÅ AAP: Rundt 30 prosent fulgte et forløp der sykefraværet rett nok gikk ned, men dette ble erstattet av arbeidsavklaringspenger (AAP).
- VARIG UFØRETRYGDET: Rundt 7 prosent gikk på varig uføretrygd ett år etter at behandlingen startet. Dette er omtrent den samme andelen som ett år før behandling.
Kvinner, eldre og spesialistpasienter mest utsatt
Analysen viste også at tre grupper hadde særlig høy risiko for å ende i et forløp med økt arbeidsuførhet:
- Kvinner
- Eldre
- Pasienter i spesialisthelsetjenesten
For kvinner kan forklaringen være høyere forekomst av psykiske vansker, kjønnsdelte yrker med høy belastning og rollekonflikter mellom arbeid og familie.
Hos eldre handler det ofte om langsommere restitusjon og at de har flere sykdommer og lidelser på én gang.
At pasienter som blir tatt hånd om av spesialisthelsetjenesten blir borte lengre, kan delvis forklares med mer alvorlige lidelser. Men bildet er ikke så enkelt heller.
Ventetid kan øke risikoen for lange fravær
Mye tyder på at pasientgruppene i kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten i stor grad overlapper.
I kommunen finnes det lavterskeltilbud som bidrar til at pasientene får hjelp raskere, mens henvisningsprosessen og ventetiden før oppstart i spesialisthelsetjenesten vanligvis er lengre. Dermed rekker mange å få lange fravær før behandlingen starter, og sjansen for å falle varig ut av arbeidslivet øker.
– Det kan bety at det ikke bare handler om pasientenes psykiske vansker, men også om hvordan helsetjenesten er organisert, sier Lundqvist.
Støtteordninger lite egnet til å få folk tilbake i arbeid
Tidligere forskning har vist at det norske velferdssystemet også kan være en del av forklaringen på at så mange er utenfor arbeidslivet i Norge.
Ordningene gir økonomisk trygghet, men de er i liten grad laget for å støtte tilbakeføring til arbeid.
Ordningene for sykepenger, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd gir økonomisk trygghet, men de er i liten grad laget for å støtte tilbakeføring til arbeid. Pasientene må ofte selv drive prosessen, i et system som er preget av lite kontakt mellom fastleger, NAV, kommunale tjenester og spesialisthelsetjenesten.
– Dette gjør at retur til arbeid i for stor grad overlates til pasienten selv. For mange blir det uoverkommelig og særlig krevende ved psykiske lidelser, sier Lundqvist.
Fastleger sykmelder mer
Også fastlegeordningen kan spille inn. Fastleger er i utgangspunktet næringsdrivende med offentlig finansiering, som blant annet får betalt per pasient etter ulike takster.
En rapport fra Folkehelseinstituttet viser at de næringsdrivende fastlegene som tjener mest fra slike takster, ofte sykmelder folk oftere enn fastlønnede kolleger gjør. De behandler også flere pasienter, og bruker kortere tid per pasient.
I praksis blir sykmelding ofte det enkleste valget, både for lege og pasient.
Når systemet belønner korte konsultasjoner og raske sykmeldinger, kan dette gå på bekostning av tiltak som styrker funksjon og arbeidsevne.
– I praksis blir sykmelding ofte det enkleste valget, både for lege og pasient. Å si nei tar lengre tid, risikerer misfornøyde pasienter og innebærer et økonomisk tap for legen. Når økonomiske rammer, tidspress og pasientfornøydhet styrer, risikerer vi at pasientens langsiktige behov skyves i bakgrunnen, sier Lundqvist.
Ser mest på symptomer – ikke funksjon
En annen utfordring er at psykologisk behandling ofte konsentrerer seg om å redusere symptomer, mens funksjon i hverdagen og arbeidsevne ofte kommer i bakgrunnen.
Lundqvist mener helsevesenet må endre perspektiv og gjøre arbeidsevne og funksjon til like viktige behandlingsmål som symptomlindring.
– Sykmelding skal ikke ses som behandling. Det kan være nødvendig, men gir sjelden bedre arbeidsevne. Skal vi lykkes, må klinikerne styrke både funksjon og arbeidsevne parallelt med symptomlindring. Først da kan vi snu trenden, sier Lundqvist.
Referanser:
Lundqvist, J., Lindberg, M. S., Brattmyr, M., Havnen, A., Aasdahl, L., Solem, S., & Hjemdal, O. (2025). Work disability status following routine mental health treatment: a Norwegian registry-based cohort study. BMC Health Services Research, 25(1), 1–13. https://doi.org/10.1186/s12913-025-12856-w
Lindberg, M. S., Brattmyr, M., Lundqvist, J., Solem, S., Hjemdal, O., Roos, E., … Havnen, A. (2024). Is the Norwegian stepped care model for allocation of patients with mental health problems working as intended? A cross-sectional study. Psychotherapy Research, 35(6), 932–944. https://doi.org/10.1080/10503307.2024.2378017
Mykletun, A., Kraft, K. B., Hoff, E. H., & Østby, K. A. (2025). Fastlegenes avlønningsform og insentiver: Konsekvenser for portvokterrollen (Rapport). Folkehelseinstituttet. https://www.fhi.no/publ/2025/fastlegenes-avlonningsform-og-insentiver-konsekvenser-for-portvokterrollen (ISBN 978-82-8406-492-5).
Timp, S., van Foreest, N. & Roelen, C. Gender differences in long term sickness absence. BMC Public Health 24, 178 (2024). https://doi.org/10.1186/s12889-024-17679-8
Hemmings, P., & Prinz, C. (2020). Sickness and disability systems: Comparing outcomes and policies in Norway with those in Sweden, the Netherlands and Switzerland. OECD Economics Department Working Papers, No. 1601. https://doi.org/10.1787/c768699b-en
NAV (2024). «Arbeidsfokus på fastlegekontor»—Følgeforskning av fastlegeprosjektet. Sluttrapport fra Oxford Research [“Work focus in GP offices”—Follow-up research of the GP project. Final report from Oxford Research]. https://oxfordresearch.no/publications/arbeidsfokus-pa-fastlegekontor
