Nå skal skolen bli så mye bedre – for 45te gang
Den norske skolen er teoritung. Praktiske fag prioriteres ned, og gode karakterer i de rette fagene er viktigst. Nå skal skolen endres igjen. Blir alt annerledes?
– Skolen har aldri vært for alle, sier Elise Farstad Djupedal.
Hun leverte nylig inn doktorgradsavhandlingen sin ved Institutt for lærerutdanning ved NTNU, men politikere bruker henne allerede ofte som kilde.
Djupedal studerer nemlig den norske grunnskolen, hvordan vi kan gjøre den bedre og hvilken effekt forskjellige politiske tiltak og vedtak har hatt for elevene.
Klart det interesserer mange, spesielt dem som bestemmer. For nå skal skolen bli annerledes. Igjen.
44 versjoner av fag- og timeplanen siden 1954
Du fikk kanskje med deg at Høyre foreslo å øke undervisningstiden i skolen rett før sommeren?
Elise Farstad Djupedal. Foto: NTNU
Doktoravhandlingen tar nettopp for seg slike forslag. Mer konkret hvordan politikere bruker den nasjonale timeplanen i skolen, læreplandokument fag- og timefordeling, som virkemiddel, og hvordan dette har formet skolen for elevene. Høyre er ikke alene om å ønske å endre skolen, og historisk sett har den nasjonale timeplanen endret seg ofte.
– Avhandlingen min bygger på 44 versjoner av fag- og timefordelingen i perioden 1954 til 2024, sier Djupedal.
44 versjoner på 70 år, altså. Men noe går igjen.
Teori går foran praksis.
Gode intensjoner, men nei
Målet med å etablere grunnskolen var å samle boklige og praktiske skoleslag, som det het da. Kort sagt ville myndighetene lage en felles skole med både praktisk, teoretisk og estetisk innhold. Det ble likevel ikke sånn.
– Det har vært en skjevhet mellom teoretisk og praktisk innhold helt siden grunnskolen ble etablert i 1969, slår Djupedal fast.
Det året ble ni års undervisning obligatorisk. Enhetsskolen ble født. Sammenlignet med før ble både barne- og ungdomsskolen mer lik – mer enhetlig – uansett hvor du bodde, og hvem du var. Fra 1997 måtte alle gå i ti år.
Yrkesrettede fag har rett og slett aldri vært obligatoriske.
– Myndighetene har hatt gode intensjoner om å inkludere alle, sier Djupedal.
I realiteten har de likevel ikke tilpasset skolens innhold deretter. Studieforberedelse har hele tiden styrt grunnskolens innhold. Det betyr at praktisk-estetiske fag har kommet i andre rekke.
Yrkesrettede fag har rett og slett aldri vært obligatoriske.
– Kontrasten er stor til de skolepolitiske vyene som opprinnelig lå til grunn for etableringen av grunnskolen. Yrkesfag skulle være en bærebjelke i en grunnskole som skulle forene håndens og åndens arbeid og legge til rette for elevenes allsidige talent, slår hun fast i avhandlingen sin.
Fine formuleringer, men fint lite skjer
Holdningene er stort sett bare blitt tydeligere de siste tiårene, uansett fine formuleringer og løfter om at praktiske fag skal tas på alvor.
Bare fra 1990 til 2008 endret timeantallet i grunnskolen seg syv ganger. Økningen tilsvarte 1359 timer.
Djupedal har funnet at skolen er blitt utvidet med to år, et funn hun ofte siteres på. Bare fra 1990 til 2008 endret timeantallet i grunnskolen seg syv ganger. Økningen tilsvarte 1359 timer, uten at det ga en mer praktisk rettet skole.
– Politikere har ofte argumentert med at flere timer gir rom for praktisk innhold og alternative arbeidsmåter. Min forskning viser at det ikke er tilfelle. Det samme gjør annen forskning. Evalueringen av seksårsreformen viser at skolsk pedagogikk, bokstaver og tall, har vunnet terreng selv om timetallet har økt. Politikere må derfor ta i bruk andre virkemidler enn økt timetall hvis de ønsker en mer praktisk og variert skole.
- Les også: Hvordan øke statusen til læreryrket?
Handler om akademisk styrke
Skal vi tro Djupedals avhandling, blir det ikke lett å gjøre skolen mer praktisk og variert.
Universitetet er slett ikke drømmen for alle. Så hvorfor i all verden skal ikke elever med interesse for praktiske fag få mer igjen på skolen? Foto: Felix Seifert, NTNU
– Det skriftlige vinner. Skolepolitikken har skapt en rang av kunnskap der den skriftlige, akademiske kunnskapen vurderes som viktigere enn annen kunnskap. Å gi praktisk innhold innpass er derfor svært vanskelig fordi det utfordrer det tradisjonstunge hierarkiet av kunnskap i skolen.
Skolens rangering av kunnskap har betydning også utenfor skolen. Det hjelper ikke stort å være en kløpper til å tegne, sette ballen i krysset eller spille tuba om ikke hypotenusen og kommaene sitter som de skal.
– Sånn som jeg ser det har rangeringen av kunnskap bidratt til en rangering av elever. Elever som mestrer det akademiske blir forstått som «sterke elever». Andre blir kalt «svake elever». Mange tenker kanskje at det er selvsagt, men det er ikke det. Grunnskolen har ikke et uttalt akademisk formål, og det står ikke noe sted at skriftlig, akademisk innhold er viktigst i skolen.
Så tidlig som i 1981 så forskerne Ole Petter Askheim og Alfred Oftedal Telhaug at grunnskolen var en «bokskole» og «teoriskole for alle». Bringer Djupedal noe nytt inn i saken?
Yrkesfag ble sett ned på
– Avhandlingen min både bekrefter og utfordrer tidligere forskning. Det har vært kjent at det som vi kaller allmennfag eller allmennkunnskap har vært sterkt knyttet til akademiske fag og forberedelse. Det er likevel nytt at jeg dokumenterer hvor styrende akademiske målsettinger har vært for skoleutviklingen siden andre verdenskrig.
I den offentlige debatten hører vi ofte snakk om yrkesfagenes lave status. Kan historien gjøre oss klokere på yrkesfagenes plass i skolen?
– Yrkesfag ble sett ned på av dem som etablerte grunnskolen. I stedet for at det ble en obligatorisk del av skolen, som først tenkt, gikk myndighetene så langt at de foreslo yrkesfag som et spesialpedagogisk tiltak for enkeltelever som slet med skolemotivasjonen.
Vi sliter med denne arven fortsatt, mener Djupedal. Hun har til gode å se politikere ta et oppgjør med den manglende verdsettingen av praktisk kunnskap som lå til grunn for synet på yrkesfag i skolen.
Er det fortsatt slik?
– Enkelt sagt, ja. I nyere tid er likevel viktig å si at internasjonale testresultater, som PISA, har blitt vel så styrende for skolepolitikken som akademisk kvalifisering. Når jeg ser på endring i skolens timeplan er det likevel slående at det uansett er norsk og matematikk som får høyere timetall.
Så hva kan vi gjøre?
Er det eneste målet for førsteklassingen å forberede seg på studier? Foto: Shutterstock, NTNU
Framtidas skole
For tida utreder Fellesskoleutvalget framtidas skole for første til tiende trinn. Dette utvalget har mange flotte mennesker, selv om de er påfallende få fra skolesektoren. Tidligere i sommer besøkte utvalget NTNU for å få innspill fra fagfolk her.
Arbeidet vil antakelig igjen resultere i en ny fordeling av fag og timer i den nasjonale timeplanen. Det blir altså versjon nummer 45 siden 1954.
– Lenge var det politisk enighet om at økt timetall i norsk og matematikk var framtida for skolen. Nå har det snudd. Flere partier sier de ikke vil ha økt timetall.
Tell, regn og skriv, men bruk også masse tid på å leke og alt annet små barn liker og har behov for. La barn få tid til å være barn.
Den sittende kunnskapsministeren Kari Nessa Nordtun (Ap) har vært tydelig på at flere timer ikke er rett medisin. Hun viser til at det er en dyr satsning, og hun har også kritisert at mer undervisning ikke har gitt bedre læringsresultat. Men hun håper på endringer nå.
– Jeg håper forskningen min kan gi lærere på småtrinnet troen på at de har god tid i begynneropplæringa. Forskningen min har vist at de har 1400 ekstra timer å ta av. Tell, regn og skriv, men bruk også masse tid på å leke og alt annet små barn liker og har behov for. La barn få tid til å være barn.
Så da spørs det hva sluttresultatet blir.
Skoleforskning må gi praktiske resultater
Som skoleforsker ønsker hun i hvert fall å bidra med noe nyttig.
– Jeg er enig med Telhaug som mente at historisk skoleforskning er en praktisk disiplin som skal tjene den praktiske virkeligheten. Jeg vil både opplyse og utfordre.
Hun kaller avhandlingen en «intervensjon», en slags innblanding.
– Jeg vil ikke nødvendigvis fortelle politikerne hva de bør gjøre. Jeg vil heller bidra til å vise at ting ikke er nødt til å være som i dag. Da blir kanskje fag- og timefordelingen utfordret, diskutert og forstått på en mindre selvfølgelig måte, sier hun.
Referanser:
Elise Farstad Djupedal. Grunnskolen som kunnskapspolitikk. Politisk styring av skolens innhold, omfang og organisering, 1954–2024.
Les ellers gjerne Djupedals blogg her.
