– Vi har alle noe å lære av Kompani Lauritzen, mener forsker
Unge voksne med ulike utfordringer gjøre ekstreme ting de aldri hadde trodd de var i stand til. Hva er det som skjer med dem under oppholdet?
«Kompani Lauritzen Tropp 3» er nettopp avsluttet på TV2. Seerne har fulgt ti unge som har kjempet, slitt, grått og tatt imot tøffe meldinger fra befal.
Samtidig har vi sett mennesker gjøre ekstreme ting de aldri hadde trodd de var i stand til. Hva er det som skjer med dem?
– Kompani Lauritzen er som leirskole ganger 10, sier Gunvor Marie Dyrdal, psykolog og førsteamanuensis ved Institutt for helsevitenskap, NTNU i Gjøvik.
Ønsker endring
Deltakerne i Kompani Lauritzen denne gangen var ikke kjendiser, men unge voksne som sliter, på ulikt vis. De kan ha angst, konsentrasjonsvansker, lav selvtillit, svak selvdisiplin og generelt problemer med å tilpasse seg voksenlivet.
“Oberst” Dag Otto Lauritzen og “major” Kristian Ødegård. Foto: Matti Bernitz/TV 2
– Det de unge har til felles er at de er lei av situasjonen de befinner seg i. De har hatt det ille lenge nok. Så ser de realityserien som en mulighet til å få det dyttet som trengs for å oppnå en endring. Og motivasjon er det som må til når man vil ha endring i livet.
Forpliktelse
Før rekruttskolen på Bømoen leir på Voss hadde deltakerne skrevet ned hva de ønsket å oppnå med oppholdet.
– Å formulere egne mål er både en bevisstgjøring og en forpliktelse, forklarer Dyrdal.
– Deltakerne er åpne på hva de sliter mest med, hva de frykter, hva som holder dem tilbake. De skal ikke kjempe mot de andre, men mot seg selv.
Klart og tydelig
Helt fra start på Bømoen får rekruttene brynet seg på militær disiplin; stå opp tidlig, ta imot beskjeder, passe tiden, ha perfekt orden i skapet og plettfritt renhold på brakka. En ordre skal utføres, også når den virker meningsløs.
Tropp 3 siste dag. Foto: Matti Bernitz/TV 2
– Deltakerne møter klare krav og grenser. Jeg tror tydelighet er mangelvare i dag, og da tenker jeg ikke på militær disiplin. Lærer et barn at det får viljen sin bare det maser lenge nok, fortsetter det å mase. For å være troverdige må vi stå for det vi sier, ellers blir det ikke grenser, bare veiledning.
Ærlige tilbakemeldinger
Underveis i oppholdet må deltakerne møte til evalueringer fra befalet.
– Tilbakemeldingene er tydelige, og de unge forstår og respekterer vurderingene. Befalet er flinke til å se hva den enkelte får til, og hva det trengs å jobbe med. Slik bør skolen fungere.
– Ledere i arbeidslivet har også noe å hente her. Innen ledelse ser vi at mange er gode til å støtte sine ansatte, men lite flinke til å holde dem ansvarlige og gi utviklende tilbakemeldinger. Vi trenger å bli utfordret av noen som forventer og ser mer av oss enn vi selv gjør. Ofte har vi behov for at andre hjelper oss å se hvem vi er, og hva vi kan få til.
Psykolog Gunvor Marie Dyrdal ved NTNU i Gjøvik
– Når deltakerne må gjennom harde fysiske strabaser og hårreisende øvelser er det bra tv, men hva gjør det med deltakerne?
– Det de utsettes for er slitsomt og skummelt, men ikke farlig. Og hvor ofte tør vi gjøre skumle ting? Mange ønsker en endring, men vil ikke at det skal være ubehagelig.
– Og da trenger det ikke være ekstreme ting som baklengs stup i isvann eller å hoppe i fallskjerm, som de gjorde i denne sesongen av serien. Angst fôres av angst. Og det blir mer og mer å være redd for.
– På den måten isolerer vi oss fra livet. Radiusen blir mindre og mindre. Vi kommer inn i en selvforsterkende negativ spiral, uten at vi tester om det er farlig. Befalet på Bømoen prøver å få rekruttene til å stoppe spiralen av negative tanker, og stimulere dem til å handle – ikke tenke.
Makter mer
Psykologen mener det er feil å skjerme barn og unge fra alt som er vanskelig.
– Vi må få barna til å tørre å prøve, pushe dem litt mer enn de selv kanskje vil, slik at de ikke skaper en historie om hva de ikke klarer. Livet er ikke alltid behagelig. Kjæledyr dør. Vi kan ikke gå i kjelleren av en skjev bemerkning. Gjennom livet opplever vi sorg, samlivsbrudd, sykdom, ulykker og død.
Deltakerne får mange utfordringer i løpet av oppholdet. Foto: Matti Bernitz/TV 2
– Ekstreme situasjoner vi ikke trodde vi kunne håndtere, men likevel klarer. Vi makter mer enn vi tror. I Kompani Lauritzen ser vi at deltakerne opplever en kognitiv dissonans. Det de klarer står i kontrast til hva de trodde de var i stand til. Dette kan endre historien de har laget om seg selv, i sitt eget hode.
– Underveis i oppholdet trakk fire rekrutter seg. Blir ikke det enda et nederlag?
– Brutalt sagt handler det om hvordan de velger å se det. De kan betrakte det som læring, og være stolte over hva de har klart. Læring er krevende, og skjer helst utenfor komfortsonen. Jeg synes befalet var flinke til å utfordre rekruttene til å finne i krefter i seg selv, til å spille på gutsen, stoltheten, staheten eller sinnet som var der, for å få dem til å gjennomføre. For oss som ser på er det noe er gjenkjennbart hos dem alle, fryktene de har. Vi lever oss inn i deres situasjon, blir rørt av seirene, og lei oss når de må gi seg.
Stolt utgave av Ole Baldishol får bereten av “kaptein” John Hammersmark. Foto: Matti Bernitz/TV 2
– Kan noen uker endre et menneskes liv?
– Absolutt, sier Dyrdal.
Psykologen har studert en gruppe ungdom som var i ferd med å falle utenfor og ble sendt på et krevende tokt om bord i fullriggeren «Christian Radich».
– De umiddelbare effektene var positive, men mange opplevde en post-seilas-depresjon etter hjemkomst. Overgangen til hverdagen kan være krevende. Det er lett å falle tilbake til gamle rutiner. Samtidig vet vi fra andre studier at mange har opplevd episoder der de har fått et annet perspektiv på livet når de utfordres.
– Ennå har vi ikke fulgt ungdommene fra «Christian Radich» så lenge, men det rapporteres at flere har kommet i gang med skole, studier og arbeid.
– I Kompani Lauritzen så vi lys ble tent i øynene på deltakerne. Det hadde vært spennende å møte dem ett år etter at de var på tv, sier Gunvor Marie Dyrdal, psykolog med spesialitet i mindfulness og positiv psykologi.
Tommel opp
Oberstløytnant Kåre Inge Skarsvåg er hovedlærer for ledelse ved Luftkrigsskolen. Ved siden av jobben i Forsvaret er han involvert i et NAV-prosjekt for å motivere unge voksne til å komme ut i arbeid.
Kåre Skarsvåg. Foto: Luftkrigsskolen
Skarsvåg tror «oberst» Dag Otto Lauritzen treffer bra når han sier at målet at rekruttene skal bli den beste versjon av seg selv.
– Når de mestrer ting de ikke trodde de kunne, styrker det forestillingen om hva de er i stand til. At de samtidig får gode tilbakemeldinger fra befalet, fra de andre i troppen – og forhåpentligvis fra omverden som har sett dem på tv, øker mulighetene for at de opplever en positiv endring, og blir en bedre utgave av seg selv.
– Jeg tror all ungdom har godt av å oppleve et fellesskap, å være del av noe som er større enn dem selv, enten det er førstegangstjenesten, siviltjeneste, eller et annet felleskap.
Ekte nok
Skarsvåg er ikke bekymret for at deltakerne eksponerer sin sårbarhet.
– Det de sliter med er helt vanlig, særlig for den generasjonen. Dette er jo flotte folk som byr på seg selv. At de tør vise hva de strever med er utrolig modig. Jeg tror også at det vi ser stort sett er ekte saker. Å spille i de tøffe situasjonene de utsettes for, er vanskelig.
To av deltakerne klarte seg gjennom hele programmet. Rebecca Berg (t.v.) og Sara Saleh. Foto: Matti Bernitz/TV 2
– I kjendisversjonen av Kompani Lauritzen er nok deltakerne langt mer bevisst på hvordan de opptrer. Hvis motivasjonen til de unge og ukjente deltakerne er at Kompani Lauritzen skal være et springbrett til berømmelse, eller en slags ny karriere, trenger kanskje ikke det bli så vellykket.
