Sånn får vi bedre oversikt over livet på jorda
Rundt 47.000 ulike arter er identifisert i Norge. Men antakelig finnes mange flere. Et nytt verktøy kan hjelpe oss med å få bedre oversikt.
Vi mennesker deler planeten med flere millioner arter, men hvor mange millioner vet vi simpelthen ikke. Samtidig står kanskje én million arter i fare for å dø ut, mener FN.
Anacharis immunis. En veps. Foto: Arnstein Staverløkk, Norsk institutt for naturforskning, CC BY 4.0
– Derfor er det helt nødvendig å finne ut hvilke arter vi har, sier Wouter Koch, seniorrådgiver i Artsdatabanken.
Truslene mot artsmangfoldet er mange og store, men uten å vite hvilke arter som faktisk finnes, og i hvilket omfang, er det naturlig nok bortimot umulig å ta vare på dem.
Koch og kollegene hans ved Artsdatabanken har sammen med NTNU Vitenskapsmuseet og Gjærevollsenteret jobbet med en løsning som kan hjelpe oss til å finne ut mer om både de artene vi vet, og kanskje å finne nye arter. Den kommer vi tilbake til. Men hvorfor vet vi foreløpig så lite?
Mangel på fagfolk
I Norge er rundt 47.000 arter identifisert, men kanskje har vi over 72.000. Dette gjelder også bare de mest avanserte artene som planter og dyr. I tillegg kommer bakterier og såkalte «urbakterier».
Beitetorvmose. Å identifisere torvmoser er vrient. Foto: Kristian Hassel, NTNU Vitenskapsmuseet, CC BY-SA 4.0
Grunnene til kunnskapsmangelen er åpenbare. Dette er et massivt arbeid, det er ofte vanskelig å skille arter fra hverandre og det er langt mellom fagfolkene innenfor taksonomi, altså læren om klassifisering av arter.
– Få folk har de ferdighetene og kunnskapene som trengs, sier Koch.
Det er ingen mangel på studenter og forskere som er interessert i biologi, men disse velger sjelden å bli spesialister på artsgjenkjenning.
– Forskning og undervisning er ikke tilrettelagt for å bli det. Å bli ekspert tar lang tid, studenter får lite taksonomi gjennom undervisningen. Få folk får jobbe med en artsgruppe i fred lenge nok til at de blir eksperter på den, sier Koch.
Også beitetorvmose, altså samme art som bildet over. Du skjønner hvorfor folk flest kan trenge hjelp? Foto: Kjell Ivar Flatberg, NTNU Vitenskapsmuseet, CC BY 4.0
Men dette er altså svært viktig arbeid. For å ha noen sjanse til å finne ut mer, må de få fagfolkene ha hjelp.
Mange muligheter for feil
– Heldigvis finnes engasjerte amatører som gjerne vil bidra med å finne nye arter, og øke kunnskapen om dem vi allerede vet om. Men noen av disse amatørene kan trenge hjelp til å gjøre det på rett måte, spesielt i begynnelsen, sier Koch.
Arbeidet er vrient nok for fagfolk med lang utdanning og erfaring. Såkalt «citizen science» eller folkeforskning, altså forskning utført av folk flest, må settes inn i et system om informasjonen skal være til å stole på.
Blant de store problemene med identifisering av arter er nemlig de mange mulighetene mange for feil.
Dette er derimot en spriketorvmose, en helt annen art enn den på bildene over. Sukk. Foto: Kjell Ivar Flatberg, NTNU Vitenskapsmuseet, CC BY 4.0
Millionvis av arter er ennå ikke identifisert. Men andre arter kan allerede være identifisert flere ganger under flere ulike navn. Samtidig kan det vi trodde var én art vise seg å egentlig være flere arter som ligner veldig på hverandre. Det er heller ikke alltid så lett å si om vi har med en ny art å gjøre, eller om det bare dreier seg om en variant av en art vi kjente til fra før.
Nytt system kan rydde opp i rotet
En del av problemet er at det ikke finnes en god og åpen felles metode for å digitalisere data om hvordan arter identifiseres. I dag baseres identifikasjon stort sett på tabeller og nøkler trykt på papir, ofte publisert i tidsskrifter og på et fagspråk som ikke er veldig tilgjengelig for folk flest.
Fatt mot. For nå kommer Koch og kollegene hans med et system som kan skape orden i kaoset.
Koch fullførte nemlig doktorgradsarbeidet sitt ved NTNU i vinter. Der var folkeforskning en sentral del, og han er opptatt av å hjelpe amatører som kan bidra til å lette byrden på ekspertene.
Ny bestemmelsesnøkkel
– Fagfolk har utarbeidet digitale identifikasjonsnøkler for å bestemme arter, sier Koch.
Dette er et sett med spørsmål og svar som til sammen inneholder informasjonen som trengs for å skille grupper av arter fra hverandre. Innenfor nøkkelen har artene en unik kombinasjon av egenskaper som skiller de fra andre arter i gruppen.
Det kan for eksempel gjelde noe så grunnleggende for meisefugler som at toppen av hodet til en kjøttmeis er svart, mens den er blå hos en blåmeis. Alt i alt kan det bli lettere for både amatører, studenter og eksperter både å dele informasjon med andre folk og finne informasjon om en art de har funnet. Men det trengs felles regler.
Nordamarikansk gråekorn. Denne tassen kan fortrenge vårt eget rødekorn om den kommer til Norge. I Storbritannia har det allerede skjedd. Foto: Colourbox
– Digitale identifikasjonsnøkler er virkelig nyttige, men i dag finnes det ingen åpen standard for å legge inn informasjonen, sier Koch.
Han og kollegene håper på å bøte på dette.
De har utviklet et åpent og gratis dataformat kalt Clavis, som de håper skal bli en standard innenfor området. Clavis betyr «nøkkel» på latin, men er også en forkortelse for Clavis Lightweight and versatile identification schema.
– Innholdet kommer vel aldri til å bli komplett eller ferdig. Men nå har vi i alle fall et system for å lagre og utveksle ekspertkunnskapen som skal til. Det er et veldig stort steg i riktig retning, sammenlignet med dagens situasjon hvor slik kunnskap ender opp som tekst i faglitteratur, sier Koch.
- Les også: Selv én grad kan endre en art
Et format, ikke et dataprogram
Det ferdige systemet er utviklet med bakgrunn i lang erfaring. Clavis er altså ikke en egen programvare eller app, og det er gjort med vilje.
Corymorpha nutans, et nesledyr. Foto: Joan J. Soto-Ángel, Universitetsmuseet i Bergen, UiB, CC BY-SA 4.0
Nå jobber Koch rett nok samtidig med en app som bruker Clavis som dataformat også, men det er ikke hovedsaken denne gangen.
– Dette er en mulig felles måte å legge inn data på som gjør disse dataene sammenlignbare, forklarer Koch.
Clavis blir dermed ikke begrenset til én programvare eller én app. Folk som utvikler programvare kan fritt bruke standarden, og dermed øke utbredelsen av den.
– Dette punktet er fantastisk viktig, sier professor Anders G. Finstad ved Institutt for naturhistorie ved NTNU Vitenskapsmuseet og Gjærevollsenteret.
– Det grunnleggende for at data skal kunne utveksles er at data fra ulike applikasjoner snakker sammen, påpeker Finstad. – Dette er ikke mulig uten at det ligger en standardisering av informasjon i bunn. Låser vi datastandarder sammen med applikasjoner, begrenser vi muligheten for å utvikle nye og kreative løsninger
– Men en standard blir bare en standard om folk begynner å bruke den, sier Koch.
Lanserer formatet internasjonalt
– Vi jobber med å lansere denne standarden internasjonalt – både gjennom publikasjoner og gjennom internasjonale organisasjoner for standarder innen biodiversitetsinformatikk, sier professor Finstad.
– Internasjonalisering er utrolig viktig. Naturen kjenner ikke landegrenser. Vi er helt avhengig av å kunne dele informasjon om biologisk mangfold, og om identifisering av dette mangfoldet, med resten av verden om vi skal klare å møte de store utfordringene vi står overfor med å begrense tap av biologisk mangfold, sier Finstad.
- Les også: Over 100 nye arter oppdaget i Norge
Lettere for amatører også
Om Clavis blir innført som standard, kan amatører lettere identifisere arter selv gjennom å bruke flere typer programvare som har tatt den felles metoden i bruk.
Det igjen kan fjerne noe av presset på de få ekspertene innenfor feltet.
– Da blir det lettere å finne ut mer om artene våre, sier Koch.
Til sist kan det også bidra til å finne nye arter.
– For å se at noe er noe annet, må vi først være godt kjent med det vi vet om fra før. Det lærer vi ved hjelp av gode bestemmelsesnøkler og mye erfaring, sier Koch.
Referanse: Koch W, Elven H, Finstad AG (2022) Clavis: An open and versatile identification key format. PLoS ONE 17(12): e0277752. https://doi.org/10.1371/journal.pone.0277752
