Det Nye Atlantis – stadig mer av verden havner under vann
Det meste av planeten vår står under vann – og stadig mer vil gjøre det i årene fremover. Hva vet vi egentlig om verden under vann?
I 1627 , et år etter Francis Bacons død, utkom hans verk «Det Nye Atlantis». Verket beskriver et høysivilisert samfunn der rasjonalitet og vitenskap rår, og der alle oppfinnelser og oppdagelser anvendes til menneskenes felles beste.
Bacons utopi henviser til myten fra gresk antikk om den praktfulle øystaten Atlantis som synker og forsvinner i havet fordi den umettelige materialismen til de som bor på øya til slutt påkaller gudenes vrede.
Historiene om Atlantis handler altså både om menneskenes kunnskapstørst og om vår grådighet. Klarer vi å balansere disse grunnleggende drivkreftene når vi utforsker verden under vann? Hva må til for at den kartleggingen av havet som vi nå er i gang med skal komme havet og menneskene til gode?
Store deler av planeten ukjent
Mangel på data har så langt lagt betydelige begrensninger på vår forståelse av havet og hvordan det påvirkes av menneskelig aktivitet. Forskere anslår at vi har kartlagt 20 prosent av havrommet, og av dette er det bare fem prosent som er ordentlig utforsket.
Store deler av planeten vår er altså helt ukjent for oss.
Nå står vi midt oppe i en teknologisk revolusjon når det gjelder innsamling og behandling av havdata, og det er sterke forsknings- og næringslivspolitiske føringer for at disse dataene skal deles åpent. Havdatarevolusjonen gir store muligheter for å bygge sårt tiltrengt kunnskap om havet, som i neste omgang kan gi grunnlag for bærekraftig blå ressursforvaltning.
Men den kommer også med teknologiske, sikkerhetsmessige og etiske utfordringer. Dette er tema for årets Ocean Week.
Utviklingen går raskt i havet
De teknologiske utfordringene handler om de fysiske rammebetingelsene i havet, som vanskeliggjør energilagring og -tilgang, kommunikasjon og navigasjon. Det finnes ingen god ekvivalent til wifi, 5G og GPS under vann, men på tross av at det går saktere enn på land ser vi nå store fremskritt når det gjelder å løse utfordringene med datainnsamling i havet.
Vi ser en rask utvikling når det gjelder hva slags målinger som kan gjøres i marine miljø. Nye sensorsystemer er mindre og kan festes på plattformer og små fartøyer. Det sikrer lavere kostnader, økt ytelse og økt datatilgjengelighet. Utviklingen av nye observasjonssystemer og mikroelektronikk gjør det mulig å måle direkte, for eksempel oppblomstring av giftige alger, og å overvåke forurensning og menneskelig aktivitet som havbruk og fiskeri i større grad enn før. Norge, med Trondheimsmiljøene i spissen, er verdensledende i utviklingen av autonome fartøyer til sjøs.
Sabotasje viste sårbarheten
Sikkerhetsmessige utfordringer fikk vi en slående påminnelse av i forbindelse med sabotasjen av Nord Stream-ledningene i september i fjor og de påfølgende spekulasjonene om hva som hadde skjedd og hvem som sto bak.
Hendelsen minnet oss på hvor sårbar vår digitale infrastruktur er, og at vi kanskje ikke har tenkt godt nok gjennom hvordan vi skal sikre disse strukturene som vi er helt avhengige av.
Den norske kystvakten utstyres nå med avanserte undervannsdroner utviklet av Blueye Robotics, en leverandør som har sprunget ut av forskningsmiljøene ved NTNU. Sammen med blant annet flydroner skal disse fartøyene hjelpe oss med å passe på de enorme havområdene våre.
Hjelp og trussel samtidig
Men den samme teknologien som hjelper oss å passe på, kan også være en trussel mot vår sikkerhet dersom den kontrolleres av fiendtlige krefter. Hvordan skal vi for eksempel balansere mellom deling av teknologi og data for god klima- og miljøovervåkning og behovet for å beskytte kystområdene våre, i en verden der krig plutselig ikke er noe som bare foregår på en annen kant av jorda?
Det er også etiske utfordringer ved havdatarevolusjonen. Disse utfordringene handler både om hvem som kontrollerer data og om hvem som styrer hva som måles.
Den første utfordringen må møtes med sikringen av data i all hovedsak er fritt tilgjengelige og anvendelige for alle, med mindre det er sterke sikkerhets-, eiendoms- eller andre hensyn som tilsier noe annet.
Den andre utfordringen er vanskeligere. Den handler om at det gjerne er de som allerede sitter på makt og ressurser som er toneangivende når det gjelder å styre utviklingen av teknologien, inkludert hva som måles og hvordan. Det er derfor viktig å peke på hva data ikke kan fortelle oss. For eksempel verdien av en sjelden type rur, eller følelsen av å ta noen svømmetak i Trondheimsfjorden en stille mai morgen.
- Les også: – Vi kjenner månen bedre enn havbunnen
Etiske utfordringer for havet er viktige
Et konkret eksempel på de etiske utfordringene vi står overfor, er spørsmålet om hvorvidt det bør åpnes for leting etter – og på sikt utvinning av – havbunnsmineraler på norsk sokkel, slik regjeringen nå legger opp til.
Mineraler spiller en viktig rolle i det grønne skiftet. Etterspørselen øker fordi vi trenger mineraler blant annet til å bygge vindmøller, og det kan være et geopolitisk poeng i å være mer selvforsynte med disse viktige råmaterialene.
Samtidig vil gruvedrift på havbunnen ha store miljøkonsekvenser i områder som vi foreløpig har svært lite kunnskap om. Hvordan skal vi gå frem på en ansvarlig måte?
Disse spørsmålene er for viktige til å overlates til teknologer og myndigheter. Vi andre bør ikke sitte passivt og venter på ny kunnskap om havbunnen, men melde oss på, være aktivt med på å forme spørsmålene som stilles om hvilke data som er relevante og hvordan disse skal samles inn og deles.
Denne kronikken ble først publisert i Adresseavisen 28. april 2023.
