Sølvskatt fra vikingtid funnet i Stjørdal
– Eksepsjonelt funn, sier arkeolog Birgit Maixner ved NTNU Vitenskapsmuseet.
Den 21. desember 2021 gjorde Pawel Bednarski sitt livs funn med metalldetektor. Egentlig var det litt tilfeldig at han dro ut denne dagen. Det hadde vært dårlig vær en stund, nå var det meldt bedre i et par dager, og Bednarski bestemte seg for å benytte sjansen til å søke på et jorde ved Kongshaugplatået i Stjørdal.
– Det første jeg fant var en liten ring, som ved første øyekast ikke så spesielt interessant ut. Så dukket det opp en ring til – og deretter en bit av en armring, forklarer Bednarski.
Etter hvert hadde han gravd fram en hel haug med små gjenstander i sølv. Biter av mynter, smykker og sølvtråd – kun 2-7 cm under bakken.
– Gjenstandene var dekket av leire, så det var ikke så lett å se hvordan de så ut. Det var først da jeg kom hjem, og skyllet en av armring-bitene i vann, at jeg skjønte at dette var et spennende funn, sier Bednarski.
Bednarski leverte inn funnet til arkeologene i fylkeskommunen, som bekreftet at funnet var interessent og antagelig fra vikingtid.
Det var likevel først da forsker og arkeolog Birgit Maixner ved NTNU Vitenskapsmuseet tok kontakt, at Pawel fikk vite akkurat hvor spennende funnet var.
46 gjenstander
– Dette er et ganske eksepsjonelt funn. Det er mange år siden et så stort skattefunn fra vikingtiden har blitt gjort i Norge, sier arkeolog og forsker Birgit Maixner ved NTNU Vitenskapsmuseet.
Funnet består i alt av 46 gjenstander i sølv – eller, det er nesten utelukkende snakk om fragmenter av gjenstander. Bortsett fra to enkle, hele fingerringer, består funnet av blant annet arabiske mynter, en flettet halsring, flere armringer og kjeder, alle opphugget i små biter – også kalt hakkesølv.
– Dette funnet er fra en tid da sølvbiter som ble veid ble brukt som betalingsmiddel. Dette systemet kalles for vektøkonomi, og var i bruk i overgangen mellom bytteøkonomien og myntøkonomien, forklarer Maixner.
På Kontinentet og i Vest-Europa begynte man å bruke mynter allerede i merovingertiden (ca. 550-800 e.Kr.), men det var først mot slutten av vikingtiden – seint på 900-tallet – at man startet å prege mynt i Norge. Frem til vikingtiden var det vanlig med bytteøkonomi i Norden, men på slutten av 800-tallet gjorde vektøkonomien sitt inntog.
0,6 ku
– Vektøkonomien var et mye mer fleksibelt system enn bytteøkonomien. I bytteøkonomien måtte du, for eksempel, ha et antall sauer hvis du skulle bytte til deg en ku. Veiet sølv var på sin side lett å håndtere og transportere, og du kunne kjøpe de varene du ønsket når det passet for deg, forklarer Maixner.
De 46 sølvbitene veier til sammen 42 gram. Hvor mange kyr fikk man for det i vikingtiden, lurer du kanskje?
– Vi kan selvsagt ikke si noe sikkert, men Gulatingsloven gir oss noen holdepunkter på prisen på en ku. Hvis vi regner om, tyder det på at dette skattefunnet var verdt ca. 0,6 ku, sier Maixner.
– Det utgjorde en betydelig verdi i sin tid, særlig for en enkeltperson. Det er ikke veldig lenge siden det var vanlig at middels store gårder hadde fem kyr.
Men, hvorfor i all verden har noen gravd ned en slik formue?
Gjemt eller ofret?
– Vi vet ikke om det er gjemt for å få det i sikkerhet – og at eieren ble forhindret fra å hente – eller om det var gravd ned som et offer, altså en gave til en Gud, forklarer Maixner.
De fleste sølvbitene i funnet veier mindre enn ett gram, noe som tyder på at de har vært brukt gjentatte ganger som betalingsmiddel. Det er derfor nærliggende å tenke at eieren var involvert i handel. Var eieren en lokal selger som allerede hadde solgt varene sine – eller en tilreisende som skulle kjøpe varer for videresalg?
Her kan muligens noen uvanlig trekk ved skattefunnet peke oss videre.
Danske på trøndelagstur?
Det typiske for skandinaviske skattefunn fra vikingtid, er at de inneholder ett fragment fra hver gjenstand. I dette funnet er det derimot flere biter av samme ting. For eksempel inneholder funnet en nesten komplett bred, båndformet armring, delt opp i åtte biter. Slike bredbånd-armringer, som arkeologer kaller dem, antas å ha blitt utviklet i Danmark på 800-tallet.
– Vi kan se for oss at eieren har forberedt seg på handel ved å dele opp sølvet i passende vektenheter. At vedkommende hadde tilgang til hele bredbånd-armringer, en primær dansk gjenstandstype, kan tyde på at eieren befant seg i Danmark før personen reiste opp til Stjørdalsområdet, forteller Maixner.
Et annet uvanlig trekk er alderen på de arabiske myntene. I et gjennomsnittlig norsk skattefunn fra vikingtiden er ca. tre fjerdedeler av de islamske myntene myntet mellom 890 og 950 e.Kr. Kun fire av syv mynter fra dette funnet er datert, men disse har en datering fra slutten av 700-tallet eller starten av 800-tallet til et stykke ut på 800-tallet.
– Den forholdsvis høye alderen på de islamske myntene, bredbånd-armringer og den store fragmenteringsgraden av de fleste gjenstandene, er mer typisk for skattefunn fra Danmark enn fra Norge. Disse trekkene gjør det dessuten sannsynlig å anta at skatten er fra rundt 900 e.Kr., forklarer Maixner.
- Les også: Stedsnavn-koden
Vikingtidens landskap
I vikingtiden fløt Stjørdalselva rolig i en stor s-slynge forbi gårder vi i dag kaller Værnes, Husby og Re. Området rundt Hognes og Moksnes var en vid slette på innsiden av slyngen. På stedet der slyngen kom tettest sammen, dannet Kongshaugplatået en smal forhøyet landbro inn på sletten – den eneste tilgangen hit sørfra. På den motsatte siden av sletten, ved det som i dag er gården Husby, lå et vadested over Stjørdalselva.
Kongshaugplatået hadde i så måte en svært strategisk plassering på ferdselsveien i nord-sørgående retning ved inngangen til Stjørdalen, som i seg selv var en viktig handelsvei mellom øst og vest.
– Funn av vektlodd og vikingtidsmynter på sletta innenfor elveslyngen og ved gården Husby, tyder på at det foregikk handelsaktiviteter i dette området. Et vikingtidsgravfunn fra gården Moksnes, som blant annet inneholdt en skålvekt for å veie sølv med, underbygger dette, forklarer Maixner.
– Kanskje opplevde eieren av sølvskatten handelsplassen som utrygg og gjemte verdiene sine i inngangsområdet til sletten, nemlig på Kongshaugplatået. Her ble den, frem til Pawel Bednarski fant den pløyd opp i en plogfure rundt 1100 år senere.
Så, hvordan føles det å være den som finner skatten igjen, etter over tusen år?
– Helt fantastisk! Jeg har aldri gjort et liknende funn, sånt som dette opplever du bare en gang, sier Bednarski.